– Jeg har jo fått denne svulsten uansett om jeg er sur eller glad, sier NRK-journalist og naturelsker Kjartan Trana om å leve med dødelig hjernekreft. Her fra første telttur etter sykehusoppholdet.
– Jeg har jo fått denne svulsten uansett om jeg er sur eller glad, sier NRK-journalist og naturelsker Kjartan Trana om å leve med dødelig hjernekreft. Her fra første telttur etter sykehusoppholdet.

NRKs Kjartan Trana jobbet med en radiosak da ordene forsvant. Nå er han tilbake på jobb, i visshet om at han skal dø av hjernekreft

– Jeg vet jo at en eller annen gang, kommer et ingenting. Dette tar jeg ikke så tungt.

Publisert

«Det var merkelig at jeg forsvant ut av tiden og ikke var her en stund. Jeg prøvde å skrive ned noen ord når jeg var tilbake igjen, men det meste var borte.

'Stille, manipulert, himmelen, opp, hvor?'

Det var de første jeg klarte å skrive i notatboka mi, og jeg klarte også å lure på følgende: 'Kanskje finnes det noe, et annet sted?'»

Dette skrev NRK-journalist Kjartan Trana (52) i sin egen notatbok i februar i år, under tittelen «Døden kommer».

Det har gått tre måneder siden han ikke husket navnet på sine nærmeste, på fuglene i skogen, som han også kjenner så godt, og hverken klarte å skrive eller snakke.

Nå er han tilbake på jobb som journalist i NRK Trøndelag, selv om han vet at han skal dø av hjernesvulsten som har tatt plass i hodet hans.

Men når det skjer, det vet han ennå ikke.

– Jeg vet ikke hvor lenge svulsten i hodet er slått tilbake. Om det er en måned, ett år, eller to år, er umulig å si. Det er ingen som klarer å se det, har jeg forstått, sier Trana til Journalisten.

«Æ ska flir»!

Vi snakker med ham på Skype fra Namsos, der han bor sammen med kjæresten Alette Sandvik og hennes tre barn og sønnen Hans-Tore Trana (13). Akkurat nå har han det bra, sier han, men er mye mer sliten enn før. Dagene går til å høre lydbøker, gå lange turer, være med dem han er glade i, snakke med folk han kjenner, og intervjue folk.

– Jeg har tenkt på det helt siden jeg fikk dette, at «æ ska flir»! Jeg har jo fått denne svulsten uansett om jeg er sur eller glad.

Trana ler godt, i Skype-bildet. På veggen bak ham henger et stort fuglefotografi av en gjerdesmett. Ved siden av journalistjobben er Trana også en engasjert naturfotograf og naturelsker, som har gitt ut flere bøker. En formidler, gjennom både ord og bilder, som hele livet har vært opptatt av å notere ned opplevelser, erindringer, tanker, betraktninger.

– Jeg har tenkt på det helt siden jeg fikk dette, at «æ ska flir»! Jeg har jo fått denne svulsten uansett om jeg er sur eller glad.

På sykehuset hadde han notatblokka liggende ved siden av seg i senga. Det å ikke klare å skrive ned hva han følte mens han lå der, var veldig spesielt, forteller Trana.

– Det var ganske irriterende, for jeg hadde jo så lyst! Jeg tenkte «hva føler jeg akkurat nå», og hadde så lyst til å fortelle hvordan det var. Det er jo derfor vi skriver, for at noen kan lære noe. Kanskje de som tenker at «dette er helt forferdelig», tenker at det ikke er det likevel. At det er ganske spennende, dette livet.

Uforståelig, men interessant

Men mye av det første han noterte da språksenteret i hjernen så smått begynte å fungere igjen, er vanskelig å forstå tre måneder etter, selv for Trana. Likevel, veldig interessant å lese, mener han, som dette avsnittet:

«Et sted som vi ikke en gang kan kjenne eller se hvor det er. Jeg forstår ikke en gang hvor jeg er nå etter dette. Kvelden på lengder som jeg ikke ser, men det var slett ikke rart å være der jeg var – er det?»

I notatet med tittelen «Døden kommer» er noe mer konkret og forståelig:

«Jeg ligger på sykehus, hjerneskallen er åpnet og jeg har forstått at dette ikke kan fjernes. Beskjeden er at stråling og cellegift kan forlenge livet».

Dette som ikke kan fjernes, hjernekreften, utvikla seg i hodet hans uten at han la merke til det. Ingen smerter, ingenting.

En dag i februar var Trana på jobb, midt i ferdigstillinga av en stor dybdesak han jobba med sammen med kollegaer i NRK Trøndelag. Det var da han først merka at noe ikke stemte. Han skulle lese inn blokker til radiosaken, det som reporteren sier i radioreportasjer, noe han har gjort hundrevis av ganger før. Men ordene hang ikke med. Blokkene ble så lange.

– Så stoppa blokka opp helt, jeg klarte ikke si ordene. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Da tenkte jeg «nå er jeg veldig sliten».

Dagen etter dro han til legen for en sjekk, og ble sendt derfra til sykehuset i Namsos. Der hadde han mista språket helt, han klarte ikke å snakke, og ble sendt direkte til St. Olavs hospital i Trondheim.

NRK-journalist Kjartan Trana bodde i over seks uker på dette sykehusrommet, på St. Olavs hospital i Trondheim, der han også fikk vite at han hadde en kreftsvulst i hjernen.
NRK-journalist Kjartan Trana bodde i over seks uker på dette sykehusrommet, på St. Olavs hospital i Trondheim, der han også fikk vite at han hadde en kreftsvulst i hjernen.

Jobber så lenge han kan

Nå gjør den livsforlengende behandlinga han fikk på St. Olavs, at han kan jobbe igjen. Ut og snakke med folk, som er noe av det han trives best med. Trana skryter av «den fantastiske NRK-jobben», som lar han jobbe så mye han orker, og av gode kolleger. Mange har han jobba sammen med i alle de 25 årene hans i NRK.

– Så lenge det går an og jeg får lov til det, så vil jeg jobbe. Jobben er noe av det artigste jeg har gjort her i livet.

Det aller morsomste var å jobbe for «Ut i naturen» for mange år tilbake. Både som privatperson og som journalist har Trana hele livet hatt et sterkt engasjement for naturen. Han har vært i naturen, fortalt om naturen, og filosofert om naturen, gjennom ord og fotografier.

Det gjør han også i sine egne, seneste refleksjoner om døden, som i innlegget der han fortalte verden om hjernekreften, på Facebook og på sin egen blogg:

«Når du går igjennom en uberørt, gammel skog så vil du se både rikt liv og døde trær, råtnende løv på bakken og nedbrutt materiale. Hvor enn du ser så vil du finne et mønster av liv og død. Men hvis du ser godt etter så vil du se at det råtnende løvet og det som er på vei til å bli brutt ned også har masse liv i seg. Mikroorganismer i arbeid. Molekyler reorganiserer seg. Døden finnes egentlig ingen steder, alt man ser er kun livet i endring».

Tar naturens side

Naturen har også betydd mye nå, etter at han ble syk, og det å gå turer ute i frisk luft. «Hvis jeg går, så går det over», har han tenkt, og hvor sliten han enn var, gikk han langs Nidelva mellom strålebehandlingene.

Journalister burde fått lov til å si at det er galskap å ødelegge natur, men ingen gjør det, fordi vi må være så veldig forsiktige. Begge sider må få komme til, men jeg synes de har snakka nok nå, kapitalistene.

Han har også sett tilbake i notatbøkene sine, lest om turer og naturopplevelser og refleksjoner, og sett ting i et nytt lys. Han har sett at døden er et tema som går igjen. «Hvorfor det?» har han tenkt. I 2018 skrev han for eksempel om seg selv på sykehus under tittelen «Barnet i Børgefjell»:

«I stillhet i teltet på en stein, i en ensom seng på et sykehus, der må du bli kjent med alt dette du har i deg, før du også kan omfavne og elske alt det som finnes her i fjellet».

– Hva tenker du om at du snart ikke skal fortelle mer?

– Det har jeg ikke tenkt så mye på, men kanskje jeg må tenke litt på det, sier Trana, som synes det har blitt vanskeligere å være journalist de siste årene.

– Før kunne vi ta naturens side, men i dag synes jeg folk blir så veldig sinte på oss som lager saker og skriver om å ta vare på naturen. Det er jeg lei av. Journalister burde fått lov til å si at det er galskap å ødelegge natur, men ingen gjør det, fordi vi må være så veldig forsiktige. Begge sider må få komme til, men jeg synes de har snakka nok nå, kapitalistene, sier Trana, og tar seg selv i det:

– Dette sitter jeg og sier til Journalisten, og det synes jeg er litt artig. Det spiller jo ikke noen rolle lenger.

Ikke redd

«Jeg vet at jeg mister deg pappa, men det er fint at du er her nå».

Da sønnen sa dette, var eneste gangen Trana virkelig strigråt etter at han fikk kreftdiagnosen. Han er lei seg for at han har en sønn som vil miste faren sin, som han mista mora si som niåring.

Det prega ham, men han vet samtidig at det gjorde noe bra med ham Trana er ikke redd for det som skal skje.

– Jeg vet jo at en eller annen gang, kommer et ingenting. Dette tar jeg ikke så tungt. Jeg er ikke redd for selve døden.