Luftslottet på Sukkerbiten

Juli 2019 har ikke vært en god måned for tilhengerne av det planlagte fotosenteret på Sukkerbiten. I tur og orden har både Aftenposten, Dagsavisen, DN, Morgenbladet og Nettavisen advart mot det omstridte byggeprosjektet, med henvisning til at det ikke finnes fornuftige grunner til at Fotografihuset AS skal legge beslag på den siste ubebygde sjøtomta i Bjørvika. Klassekampen har dessuten satt et kritisk søkelys på prosjektet gjennom en hel artikkelserie.

Journalistenes eget fagblad virker derimot lite opptatt av å synliggjøre den heftige lokaliseringsdebatten, derunder muligheten for omregulering av Sukkerbiten til friområde.

I en artikkel i Journalisten den 11. juli blir motstanden mot fotosenterets beliggenhet bare nevnt i forbifarten, mens daglig leder for Fotografihuset AS helt uimotsagt får slippe til med sine synspunkter. Dette virker påfallende, ettersom byggeprosjektet reiser en lang rekke spørsmål som ikke minst bør interessere journalister. Som for eksempel:

– Hvordan kan det ha seg at et fotosenter «bare kan være levedyktig på Sukkerbiten», slik ledelsen i Fotografihuset AS hevder i Klassekampen?

– Hvis det virkelig er slik at Fotografihuset AS brenner for fotografiet, hvorfor har ikke stiftelsen markert seg med synlige publikumsrettede aktiviteter i løpet av de 15 årene den har eksistert, men nesten utelukkende konsentrert seg om å jakte på en passende tomt? Som direktør Ingrid Nilsson ved Norges nasjonale fotomuseum (Preus) sier til Klassekampen: «Det prates mye om bygg og beliggenhet, men jeg savner snakk om innholdet i bygget.»

– Er det rimelig at skattebetalernes penger brukes til å overbevise de samme skattebetalerne om at et fotosenter nødvendigvis må ligge på byens siste sentrale sjøtomt? Ifølge Fotografhusets egen finansieringsplan for 2020 skal 1 million offentlige kroner settes av til «PR og strategisk kommunikasjon». Samtidig har Fotografihuset søkt om 3 millioner kroner i offentlige midler.

– Er fotosenterets planer realistiske? Ifølge egne anslag må senteret ha 30 prosent offentlig driftsstøtte (som det foreløpig ikke er gitt tilsagn om) og 250.000 besøkende årlig for å dekke husleien for lokalene i Hav Eiendoms nybygg. Til sammenligning hadde Astrup Fearnley-museet 138.000 besøkende i 2018, som museet selv har betegnet som "et godt år". Besøket ved Munch-museet har siden 2015 vært fra 170.000, og aldri over 255.000.

– Hvem skal betale regningen hvis Fotografihuset AS ikke lykkes med å trekke en kvart million besøkende årlig?

– Hvem tjener på utbyggingen av Sukkerbiten? Hvis Fotografihuset AS ikke lykkes med sine ambisjoner, og det offentlige ikke trer støttende til for å dekke underskuddet, vil fotosenteret måtte flytte ut av nybygget. Da vil Hav Eiendom sitte igjen med en uhyre attraktiv næringseiendom i Oslos sjøkant, der leietakere med store finansielle muskler kan flytte inn. Det tjener verken fotosenteret eller det norske fotomiljøet, men fremfor alt: Det tjener ikke Oslos befolkning, som dermed mister muligheten til å få et grønt, gratis, ubebygd parkområde foran Operaen og Munch-museet, tilrettelagt for fleksible aktiviteter knyttet til friluftsliv og sjøen.

– I lys av ovenstående, er Fotografihuset AS mest av alt nyttige idioter for Hav eiendom, som har som overordnet målsetning å tjene mest mulig penger på å bebygge Oslos sjøfront? Gjeldende regulering forlanger at en eventuell bygning på Sukkerbiten delvis skal avsettes til kulturformål, derfor er kanskje fotosenteret påskuddet Hav trenger for å kunne sette i gang med sitt byggprosjekt?

Dette er bare noen av de mange spørsmålene som journalister bør kunne forventes å stille i forbindelse med utbyggingen av Sukkerbiten.

At pressens eget fagblad velger å ikke stille et eneste av dem, gir heldigvis ikke et representativt inntrykk av journaliststandens kritiske sans.