MORGENRUTINEN:

Frilansfotograf Joakim S. Enger, her et selvportrett i et restaurantvindu i Aarhus i Danmark.
Frilansfotograf Joakim S. Enger, her et selvportrett i et restaurantvindu i Aarhus i Danmark.

Da han fotograferte et indisk skip i Porsgrunn, ble Joakim S. Enger holdt innelåst i kapteinens lugar

– Føltes som en evighet.

Publisert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Joakim S. Enger er frilans fotojournalist med base i Oslo.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Av de to må de bli kaffe, helst sort, selv om det kan gå dager mellom hver kopp.

– Hva har du på nattbordet?

– Ei lampe, radio, mobilen og noen gamle Pondus-blader.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg er en «nyhetsjunkie» og må innom flere lokalaviser, som PD, TA, Varden og Budstikka, og riksaviser, som Klassekampen, Vårt Land, VG, Aftenposten, Dagbladet, DN og NRK, om morgenen for å få med meg hva som rører seg i «mine» områder. Radioen står også på for å gi meg de store sakene fra inn- og utland. I løpet av denne drøye halvtimen i senga om morgenen begynner også hodet å tenke jobb. Og så er jeg innom sosiale medier som Instagram og Facebook.

– Hvilket bilde skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Akkurat nå må det bli noen jubelbilder fra Australia hvor redningsarbeiderne feirer at brannene endelig er slukket.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Ved å snakke med folk. Det er mange interessante folk der ute, når man bare kommer forbi skjermene vi stirrer så alt for mye i. Samtidig dukker det opp tips om saker i sosiale medier. Men jeg liker best å være ute i felt å snakke med folk, og da dukker det innimellom opp tips til andre saker eller personer det er verdt å sjekke.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Her er det fristende og liste opp flere av mine gamle musikkhelter som Elvis, Johnny Cash, Bob Dylan eller Bruce Springsteen, eller fotolegendene Henri Cartier-Bresson og Robert Capa med flere. Men jeg vil være litt mer personlig her og si min biologiske mor fra Guatemala, som måtte ta det vanskelige valget å adoptere meg bort for snart 35 år siden.

– Hva er din viktigste egenskap som fotograf, og hvordan bruker du den?

– Jeg tror at en av mine viktigste styrker som fotograf er at jeg er veldig allsidig i type oppdrag jeg tar, og at jeg er sosial og kommer lett i prat med folk. Jeg er nysgjerrig. I tillegg til at jeg, som selvstendig frilanser, er veldig selvgående.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben som fotograf?

– Som frilansfotograf for både lokalaviser, riksaviser og fagpresse har jeg vært utrolig heldig som har fått vært med på mye forskjellig, og det er vanskelig å trekke ut én spesiell opplevelse. Jeg har blant annet bodd i regnskogen på Borneo i forbindelse med en reportasjereise som var på trykk i Vårt Land og vært med på filminnspilling, hvor jeg plutselig fikk en liten rolle, i Bangladesh – en reportasje som ble fotodokumentet i VG Helg.

– Men da jeg for noen år siden var vikar i avisa Varden ble jeg sendt ut for å lage sak på et skip som kom til Herøya Industripark i Porsgrunn. Det var den gang det største skipet noensinne som la til kai der. Den indiske kapteinen og mannskapet ombord i skipet, som var registrert på Marshalløyene, tok meg vel imot og viste meg gladelig rundt i skipet. Men i løpet av omvisninga fikk rederiet nyss i at en fotograf var ombord, og satte seg på bakbena. Det resulterte i at jeg ble holdt igjen ombord av rederiet og ikke fikk gå i land.

– Det føltes som en evighet, der jeg ble låst inn på kapteinens lugar, mens kaptein og rederi diskuterte hva de skulle gjøre. Etter noen timer slapp jeg heldigvis ut igjen, og kapteinen fikk noen «skrytebilder» han kunne ha med seg hjem til India.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg følger med på den danske avisen Politiken og deres fotoavdeling. De gjør mye bra. De kan ta de helt dagligdagse tingene og få dem til å bli gode fortellinger. Fotografene får lov til å bruke tid på å løse oppgavene de får eller selv velger. Det er bra, og det synes. Mer av slikt her hjemme også.

– I høst var jeg på Trondheim Dokumentarfestival, og der var det mange kjente og ukjente fotografer som inspirerte både med bildene sine, men også med teknikkene de brukte. Og i det daglige blir jeg inspirert av mange dyktige frilanskolleger, som legger ut sine bilder på blant annet Instagram.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Noe av det som irriterer meg med norske medier er at vi ofte løper i flokk og jakter de samme sakene. Selvsagt er det slik noen ganger, men jeg syntes det blir slik altfor ofte. Og så syntes jeg at redaksjonene bør bruke tid på kvalitetsjournalistikk og gravejournalistikk, også i de mindre redaksjonene.

– Å komme seg ut av kontoret, ut i den virkelige verden og møte folk der de er. Alt for ofte blir jeg sendt ut på en jobb hvor journalisten har ringt inn saken og min jobb er å skaffe et kildebilde, i stedet for reise ut i felt og lage en god reportasje på det saken faktisk handler om.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Brukerbetaling på nett, som det har vært en stund. Heldigvis kan det virke som om dette er på vei til å snu. Og så må ikke mediene glemme samfunnsoppdraget sitt. Mindre kjendiseri og mer graving og nyttig, avslørende og undersøkende journalistikk.

– Og selvsagt fotojournalistikken. I mange år har redaktørene valgt bort god fotojournalistikk, og det merkes tydelig, kanskje særlig i de større lokalavisene som tidligere hadde fotoavdelinger. Tendensen har lenge vært at når de «gamle» går av med pensjon, blir de ikke erstattet. Det er derfor gledelig å se at det ansettes stills-fotografer igjen i faste stillinger som i NRK, og det er lov å håpe at tradisjonelle avisredaksjoner følger etter. Det tror jeg de vil tjene på.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Sist november var jeg på Trondheim Dokumentarfestival og der var det flere bilder og kortdokumentarer som var inspirerende å se og reflektere over.

– Men nå i det siste har det vært flere bilder fra brannene i Australia. En ting er å se de materielle skadene på hus og eiendommer, men å se at store skogsområder blir gjort til kull og se alle dyrene som desperat må rømme og kjempe for livet, er sterkt.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Oi, det er jeg usikker på. Som frilanser er mobilen sjeldent langt unna.

– Når logger du av for kvelden?

– Altfor sent. Jeg pleier som regel og bla gjennom diverse e-aviser ved leggetid i tillegg til nettaviser og sosiale medier, og vipps så var det gått en time.