MORGENRUTINEN:
– Litt pussig at mange aviser slår seg til ro med å servere leserne mange dårlige bilder

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Kjartan Bjelland er fotojournalist i Fædrelandsvennen.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Absolutt kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– Alt fra Pondus til bøker om naturvitenskap.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Må nok dessverre si at telefonen «roper» på meg med en gang jeg våkner. Da begynner jeg å skumme igjennom diverse nettaviser.

– Hvilket bilde skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Jeg liker godt det uventede, bilde som krever litt av leseren.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Har du «radaren» på kan du få tips om saker i alle situasjoner. Folk er opptatt av de rareste ting.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Jeg treffer utrolig mange forskjellige mennesker i min jobb. Det har lært meg at det ikke alltid er de store kjendisene som er mest spennende. Noen ganger oppstår det det god kjemi i et møte, andre ganger kan en slite, uten at det er noen grunn til det. Derfor har jeg ikke et svar på akkurat hvilket menneske jeg ville fotografert. Et sterkt blikk hos et vanlig menneske kan vekke følelser hos betrakteren.

– Hva er din viktigste egenskap som fotograf, og hvordan bruker du den?

– Jeg må være meg selv. Hvis du prøver å være noe du ikke er, blir du fort avslørt. Noen fotografer er usynlige, noen er mer bråkete. Begge deler fungerer bare du er ekte. Jeg tør å gi av meg selv, det kan i mange situasjoner være en fordel.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben som fotograf?

– En gang i Nairobi kom jeg i kontakt med et menneske som sa hun var venninne med nobelprisvinner Wangari Maathai. Hun spurte om vi hadde lyst til å prate med henne? Det hørtes absolutt ikke troverdig ut, men vi hadde tid til å stille utenfor hotellet på riktig tidspunkt neste dag. Der kom det kjørende flere ministerbiler opp foran døren, og vi inn. Jeg måtte ha Wangari på fanget for det var trangt i baksetet. Så bar det rett opp i regjeringsbygningen og jeg fikk ta bilder av henne og hun pratet i vei. Slike historier viser meg at alt er mulig bare en takker ja til sjanser som byr seg.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Her i Kristiansand har vi hatt en stor sak siste året om en ung jente som falt utenfor hjelpeapparatet og som endte med at hun knivdrepte et uskyldig menneske på Sørlandssenteret. Hennes rop om hjelp var å gjentatte ganger klatre opp på Varoddbroa og true med å hoppe. En ettermiddag fikk jeg et dramatisk bilde av at hun hang på utsiden av broen, og det var starten på den største reportasjen i Fædrelandsvennen noen gang. Denne reportasjen har utgjort en stor forskjell, og går inn i kjernen av det som er pressens oppdrag, å se om systemer svikter.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– At vi løper i flokk.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– En stor utfordring er at folk mistenker oss for å ha en agenda med alt vi gjør. Troverdigheten trekkes i tvil. Når jeg er ute og fotograferer og sier vi må gå litt videre fordi det er en rotete bakgrunn, eller noe i den retning, lurer folk på om jeg ikke har Photoshop – «Er det ikke bare å ordne bildet i Photoshop»? Bare det at folk tror vi driver på med slikt, ødelegger for troverdigheten.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Det gode stillbilde har en enorm styrke. Et bilde som fanger øyeblikket, og som har kvaliteter som gjør at det rører deg, er optimalt. Det er noen av dem, men de drukner i mengden av dårlige bilder i alle kanaler. Alle fotograferer og de fleste tar dårlige bilder. Litt pussig at mange aviser slår seg til ro med å servere leserne mange dårlige bilder, blir litt uproft image av det.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Hver vår går jeg på en skitur på fjellet som varer 7-8 dager. Da er vi utenfor dekning og får en følelse at alt kan ha skjedd i verden uten at vi vet noe om det. En ganske pussig følelse å være logget av så lenge.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg logger av når det trengs, men har en litt vond opplevelse av å ikke ha tilgang til telefonen. En natt for et års tid siden ønsket reportasjesjef å få tak i meg i 4-5 tiden på natten for et helt kvartal sto i full fyr her i Kristiansand. Jeg hadde slått av telefonen og gikk følgelig glipp av å fotografere en storbrann. Vil helst ikke oppleve det igjen.