Finn Walther liker det spontane, umiddelbare og humoristiske ved stillbilder

På en knapp halvtime tok Finn Walther alle bildene til Bildefortellingen i Adresseavisens magasin Ukeadressa. Det måtte skje sånn. Det var jo mulig å gå tilbake, men han kunne ikke. Han måtte ta bildene der og da.

– Det var noe med det umiddelbare i de bildene jeg tok, som gjorde at jeg ikke kunne dra dit igjen. Det hadde ikke vært det samme.

Egentlig filmskaper

Det er den eneste gangen Walther har brukt nesten alle bildene han har tatt til en bildefortelling, tror han. Vanligvis jobber han som frilans filmskaper, men i sommer er han vikar på fotoavdelinga i Adresseavisen. På vei tilbake fra en sak om dårlig fiske i Trondheim, så han noen eldre mennesker som kastet flate jernskiver i Ilsvika øst for sentrum.

– Det så veldig koselig ut, og jeg tenkte med én gang at jeg ville dokumentere det de holdt på med.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem.

Walther fikk snart høre at gjengen samler seg her hver eneste dag for å spille skotthyll, en sport som har blitt spilt i Trøndelag i over hundre år, kanskje helt siden 1860.

Til og med på julaften kommer de hit for å spille.

Det måtte nesten bli en liten historie av dette, publisert tidligere i juli i Ukeadressa, og ikke bare det ene bildet han først hadde tenkt. Det ble til reportasjen Tiden står stille i Ilsvika. Siden Walther vanligvis jobber med levende bilder, tenker han ofte på samme måte når han tar stillbilder.

– Det første bildet som åpenbarte seg var det tablået, der du ser ser fem personer på en skotthyllbane, og en av «munkene» som blir truffet. I bakgrunnen er kornsiloene, som er veldig stereotypiske for Ilsvika.

Fange helheten i ett bilde

Et slikt tablå, som det heter på filmspråket, er det første Walther ser etter når han kommer til et sted for å ta bilder, enten det er levende bilder eller stillbilder. Slik skaffer han seg oversikt over situasjonen og samtidig begynner hodet å planlegge hvilke andre settinger og tettere bilder han trenger.

– Det er en fin måte å jobbe på egentlig. I totalbildet prøver jeg å fange helheten i det som skjer i ett og samme bilde. Deretter går jeg tettere på og prøver å bli kjent med dem som står der.

Et av hans største forbilder innen film er den svenske regissøren Roy Andersson, som bygger opp filmene sine gjennom ulike tablåer. Det ligger nok litt i Walthers underbevissthet når han jobber, tror han selv.

– Det var veldig artig å få til det i en dokumentarisk bildefortelling om skotthyll i Ilsvika også.

Walther er utdannet filmregissør ved TV-skolen i Lillehammer, og har sånn sett ingen teknisk utdannelse innen hverken film eller foto. Likevel jobber han som selvstendig filmskaper i dag, med både med kortfilm, lengre film, spillefilm og dokumentarer, og har vunnet flere priser for arbeidet sitt. Blant annet vant han prisen for beste ettminuttsfilm tre år på rad, på filmfestivalen Minimalen i Trondheim. Det meste om foto har han lært gjennom vikariater i Adresseavisen, forteller han.

– Det er utrolig inspirerende å jobbe med de ekte fotografene som er der. Jeg er ydmyk over å få lov til det, for jeg ser ikke egentlig på meg selv som ekte fotograf, ler han.

Spontanitet og umiddelbarhet

Mye av det han lager handler om hverdagslige ting, og han prøver å komme tett på og være ærlig.

– Jeg er alltid på utkikk etter bilder som forteller noe mer enn det du ser i bildet. Ofte ser jeg etter kontraster. Det gøyeste med å ta stillbilder på denne måten er at ting må skje veldig fort. Med film kan du planlegge flere måneder i forveien, det er også gøy, men det er kult når du får spontanitet og umiddelbarhet i bildene som ikke kan planlegges.

Slike små hverdagsfortellinger tror Walther er viktige for å gi et bredt overblikk over hvordan samfunnet er.

– Media skal omtale store saker, politiske saker, men det må også være plass til de små, sjarmerende historiene fra Ilsvika. Jo mer opplyste vi er, jo bedre innsikt har vi i samfunnet og menneskene rundt oss. Da tror jeg også vi kan bli mer tolerante.

Humor med respekt

Når det er mulig, prøver han også alltid å bruke litt humor, og han ser mye av det i skotthyll-reportasjen.

– Det er vanskelig å sette ord på det, men de er bare en fin, sammensatt gjeng med eldre mennesker som driver med en idrett. Det er noe veldig mange på deres alder har slutta med for lenge siden. Se på han med stokk, han nærmest letter fra bakken i det han skal kaste hylla.

Walther ser ikke bort ifra at han kommer tilbake om noen år for å lage en kortfilm om skotthyll-gjengen, fordi han likte dem så godt.

Det er ikke alltid humor lar seg gjøre i fotojournalistikk, men som regel har det med måten en tar bildene på, mener Walther. Og er man ydmyk og nysgjerrig på det andre gjør, kommer man langt.

– Alle sammen har noe rart ved seg. Noen ler fordi de kjenner seg igjen, andre fordi de overhodet ikke kjenner seg igjen. Så lenge det ligger respekt i bunn kan du tulle med ganske mye, sier fotografen og forteller om en storbrann han nylig dokumenterte, der han også tok et humoristisk bilde.

– Mange frivillige brannfolk var med på slukningsarbeidet. Så kom et svensk par med helt like, rutete skjorter med bananer til brannmennene. Det syns jeg er humor, og det viser at det går an å finne gleder og humoristiske øyeblikk også i det tragiske, så lenge en gjør det mer respekt.