Den tidligere Fpu-lederen Ove André Vanebo er i dag senioradvokat i Kluge Advokatfirma AS. Nå gir han ut «Krisehåndboka». Foto: Eskil Wie Furunes
Den tidligere Fpu-lederen Ove André Vanebo er i dag senioradvokat i Kluge Advokatfirma AS. Nå gir han ut «Krisehåndboka». Foto: Eskil Wie Furunes

I en krise er journalistene din fiende, mener Ove Vanebo

I hans nye bok handler ett av kapitlene om hvordan du skal håndtere det.

Publisert

Våren 2011 ble Frp-politikeren Trond Birkedal pågrepet for å ha filmet unge menn i dusjen og for å hatt sex med en mindreårig gutt. Samtidig satt Ove André Vanebo som leder i Fremskrittspartiets ungdom.

Det er én av mange skandaler hvor Vanebo, i dag advokat, har vært involvert. Onsdag gir han ut «Krisehåndboka», en bok om hvordan man håndterer kriser og fiendtlige journalister. Boken gis ut av Gyldendal Norsk Forlag .

I boken takker han «alle partifeller som gjennom sin ubehøvlede oppførsel og grenseløse idioti har gitt meg mye trening i krisehåndtering og et stort antall eksempler til boka.»

Vi tok en prat om bokutgivelsen og hvordan man skal forholde seg til journalister.

– Gratulerer med bok, Ove Vanebo. Hva fikk deg til å skrive en bok om krisehåndtering?

– Jeg mener det er behov for det. Etter å ha vært gjennom en del kriser vet jeg at det var en del ting som fungerte dårlig, og det var en del ting som fungerte bra. Det skulle jeg gjerne visst før og jeg tenker andre burde kunne det, sier han.

Han har lest flere av bøkene om hvordan man skal håndtere kriser, men mener det fortsatt er et tomrom der ute.

– Veldig mye av det som finnes er tørt, teknisk, teoretisk og kjedelig. Og så er det ofte en helt urealistisk oppfatning av hvordan krisen utvikler seg. Alle som har vært i en krise vet at det er mer dynamisk og uoversiktlig.

– Hadde det blitt noen bok uten disse skandalene du har vært gjennom?

– Forutsetningene for å bli god til å håndtere kriser er som alt annet. Enten du er lege, advokat eller arkitekt, så er det mengdetrening som må til, sier han og fortsetter:

– Det har vært frustrerende, vanskelige og krevende saker, men det gir en kompetanse. Du vet hva media vil prøve seg på. Du vet hvilke fallgruver det er. Du ser tydeligere hva som blir en skandale og hva som ikke blir det. Så det har jo kommet noe godt ut av det. Det har også vært en del skandaler i 2017 og 2018 i norsk politikk. Det er et tap for politikken, men for boken har det vært veldig gledelig. Jeg har fått nok av nye eksempler.

– Du var sentral i håndteringen av Birkedal-saken og skriver mye om den i boken. Hvordan opplever du selv at du håndterte den saken i mediene?

– Vi håndtere saken for dårlig, blant annet fordi for mye informasjon ble holdt tilbake. Vi hadde altfor lite fokus før saken sprakk på hvordan vi skulle håndtere den. Partiet hadde en altfor mekanisk og lite medfølende tilnærming til sakskomplekset.

Jeg opplevde at journalister sto utenfor leiligheten helt til midnatt. Jeg måtte sove på hotell i flere netter for å komme unna alt bråket.

Vanebo beskriver at kriser kan komme som en kobraslange hvor de hopper på deg. Men at de fleste kriser er som pytonslanger: De kommer snikende og kveler deg sakte.

– Birkedal-saken er et eksempel på det. Vi fikk informasjon allerede i 2009 (saken kom ut i 2011) og vi burde gjort mer da. Finne ut hva som hadde skjedd og snakke med politiet, samt fulgt opp bedre han som var utsatt for overgrep. Hadde vi gjort det, så kan det hende at krisen ikke ville blitt noe av. De som var involvert ville følt at de ble bedre ivaretatt. Og det er noe av det viktigste. At de som har blitt utsatt for urett skal føle seg rettferdig behandlet.

Selv opplevde Vanebo å bli jaktet av mediene i forbindelse med Birkedal-saken.

– Det var helt jævlig. Det har jeg også vært opptatt av å formidle: Når du først havner i krisen, så er det helt grusomt. Jeg opplevde at journalister sto utenfor leiligheten helt til midnatt. Jeg måtte sove på hotell i flere netter for å komme unna alt bråket.

– Kapittel 10 i boken din handler om oss journalister. «Kjenn din fiende - journalisten» er navnet på kapittelet. Er jeg din fiende?

– I en krisesituasjon vil jeg mene at du og andre journalister er det. Men ikke alle journalister opptrer fiendtlig, tvert imot. Jeg har opplevd mange journalister som saklige og grundige. Når journalister er der og stiller krevende spørsmål, så er det ofte fordi journalisten gjør jobben sin.

Vanebo bruker en metafor om at å kjefte på journalisten fordi hen stiller vanskelig spørsmål, er litt som å skjelle ut dommerne når du spiller fotball. Det er nytteløst og kan i verste i fall gjøre saken verre, slik advokat Dag Steinfeld opplevde.

Den som lager saken i en krise er ikke ute etter å fremstille deg i best mulig lys. Da kan journalisten være din fiende i den situasjonen.

– Den som lager saken i en krise er ikke ute etter å fremstille deg i best mulig lys. Da kan journalisten være din fiende i den situasjonen. Man må tenke over hva man skal si, fordi det man sier kommer til å få en negativ valør. Det er en negativ sak uavhengig av hva journalisten gjør. Da må man skjønne hvilke fallgruver det er.

– Du skriver i boken at enkelte journalister bruker «skitne triks» for å få informasjon. Blant annet følgende: «En ting er rene trusler, som at «hvis du ikke uttaler deg nå, kommer vi til å skrive stygt om deg senere». Har en journalist sagt dette til deg?

– Det kom ut i forbindelse med VG-saken, sier han, og viser til Nettavisens sak hvor Frp-politiker Himanshu Gulati kritiserer VG-journalist Lars Joakim Skarvøy.

– Har du selv opplevd det?

– Nei, jeg har ikke opplevd det. Det er utelukkende andre, som i undersøkelsesfasen til boken, har fortalt meg at de har fått et slags ultimatum.

– Men du føler selv du har opplevd mange «skitne triks» fra journalister?

– Ja, det har jeg. Det er typisk at de sier eller lover at du skal snakke om kun en bestemt ting, og så snakker de om noe annet. Du har også «push and pull», hvor journalistene først kjører hardt og tøft på en sak – og så prøver de å ta en mildere tilnærming. Men jeg har i stor grad brukt eksempler fra andre, og det er de som er blitt utsatt for det mest kritikkverdige.

– Hvor stor andel av journalister vil du si, som du har vært i kontakt med, bruker skitne triks?

– Det er et mindretall. Men om det er 10 prosent eller 30 prosent, det er det vanskelig å gi noe estimat på. At de er der, og at det finnes, og at mange utsettes for det - det står jeg inne for.

– Hvis du hadde vært journalist, hva tror du at du ville gjort i dekningen av en krise eller skandale?

– Jeg ville nok gjort en skikkelig bakgrunnsjobb. En metode for å få informasjon fra kilder er å hinte om at du vet mer enn det som kommer ut. I noen tilfeller vil den du snakker med forstå at det er bedre om vedkommende selv kommer med informasjonen, enn at noen internt i bedriften - som misliker deg - kommer med det. «Tell it first, tell it all and tell it yourself». Det mener jeg er en god leveregel.

Han tror også å bygge tillit og la kildene snakke fritt - uten nødvendig å bli sitert - er en god metode.

– Du kan unngå at du senere tar feil. Særlig i kjølvannet av VG-saken har det vært en diskusjon. Gjorde man grundig nok forarbeid for å avklare hva som skjedde? Hva sa hovedpersonen? Jeg tror grundig forarbeid, opparbeidet tillit - og kanskje kjøre tøft på i noen tilfeller - det skal man som journalist. Jeg forsvarer i mange tilfeller at man skal være litt tøff. Jeg tror det er det som får kildene på glid.

– Hva er din vurdering av håndteringen av krisen i VG tidligere i år?

– Det var mange utfordringer i den saken. Da saken kom reagerte jeg på at flere ting hang i luften. Da jeg så uttalelsen fra damen som Giske pratet med, så tenkte jeg at sitatet var et kompromiss mellom journalist og intervjuobjekt. Det var litt uklart og diffust. Hva var det hun fikk litt mye av? Hvorfor gikk hun hjem? Jeg tenkte at dette var typisk norske medier. De har en ganske unik metode hvor man forhandler om hva som blir sitatet.

Vanebo mener VG-saken illustrerer ett av de viktigste poengene i boken hans.

– Du skjønner ikke selv når krisen er forestående. I de fleste tilfeller så vil man bare tenke at «ja, ja. Var dette alt?» Så undervurderer man dynamikken med at andre medier begynner å grave i det, sier han.

Han mener en intern rapport mangler troverdighet og at kommunikasjonen i ettertid, med VGs egen pressekonferanse og Lars Joakim Skarvøy på Dagsrevyen, fører til fullstendig sprik.

– Det etterlatte inntrykket er at det fremdeles er uklart hva som har skjedd. Det fremstår som om de prøver å skjule noe, sier Vanebo.

– Alt i alt, er det en sak som illustrerer veldig godt at det er lett som journalist å sitte og skyte på dumme politikere, som ikke klarer å håndtere kriser - og så blir det vanskelig når man selv skal gjøre det. Derfor vil jeg mane til mer ydmykhet og forståelse for at dette er krevende saker.

Lars Joakim er en tøff journalist. Noen ganger synes jeg han har fått urettferdig kritikk, fordi ofte gjør han bare jobben sin.

– Du omtaler kort erfaringer du har, og andre har, med VGs journalist Lars Joakim Skarvøy i boken. Hva er de?

– Lars Joakim er en tøff journalist. Noen ganger synes jeg han har fått urettferdig kritikk, fordi ofte gjør han bare jobben sin. Men mitt inntrykk er at han går nokså langt for å få sitater. Der har jeg hørt fra flere partifeller, og også tenkt selv. Samtidig tror jeg man skal være litt forsiktig med å slakte alt han har gjort. Å få makten i tale er en del av det journalistiske virke.

– I boken irriterer du deg over mange skråsikre aviskommentatorer som aldri selv har måttet stå til ansvar i offentligheten. Hva er det de gjør feil, mener du?

Vanebo snakker først lenge om hvordan kriser ofte er kompliserte og uoversiktlige.

– Når kommentatorene beskriver krisen i ettertid, så virker det som om de som håndterte krisen hadde fullstendig oversikt fra starten av. Og slik er det ytterst sjeldent. Det provoserer meg.

Han viser også til at det ofte er vanskelige dilemmaer involvert i håndteringen av en sak, og at kommentatorene ikke innser hvilken livskrise de involverte er i.

– Jeg skulle gjerne sett den aviskommentatoren som kunne håndtert noen av disse sakene på strak hånd. Det tror jeg ingen kunne ha gjort.

– Hvis en skandale eller krise dukker opp, hva burde journalistene ha i bakhodet når de dekker den, mener du?

– De bør reflektere over hvordan det er å håndtere det. Det er nok altfor mange som tror at siden du er en tøff politiker eller næringslivsleder, så er dette noe du må håndtere, sier han og fortsetter:

– Jeg skulle også ønsket at man brukte lengre tid på å få frem fakta. I noen tilfeller kan mediene gå rett på sak og si at det er en kjempekrise. Men så kan det vise seg i ettertid at man gjorde veldig mye for å unngå problemet eller hjelpe den som er blitt offeret i saken. At man hadde tatt saken på alvor. Det dukker ofte opp i en liten notis, mens selve saken slås stort opp. Det kan være berettiget, men ofte er det urimelig. Fordi den negative dekningen står ikke i forhold.

– Vi henter et eksempel fra boken din: Vær forsiktig med garantier, skriver du. Kan du garantere at du aldri mer vil være involvert i en skandale?

– He-he-he. Nei, jeg kan ikke garantere det, sier Vanebo.

Han mener at selv om man gjør alt riktig, så kan man likevel havne i en vanskelig situasjon fordi det kan lenge være uklart hva som er skjedd eller blitt gjort.

– Ofte kan jo disse garantiene dreie seg om ting som skjer fremover. Da er det vanskelig å vite hva som skjer. Det eneste jeg kan si er at jeg skal gjøre mitt ytterste for å unngå å havne i slike situasjoner.

– Ut fra hva du skriver om fallgruver i boken, og hva du sier nå, blir du overrasket hvis jeg vinkler denne saken på at «Ove Vanebo kan ikke utelukke nye skandaler»?

– Da mener jeg ... he-he-he ... at det er manglende balanse. Det er et godt eksempel. Ofte har jeg sittet i en lang samtale hvor man snakker om løst og fast, og så er det én setning som blir trukket frem. Det vil overraske meg om at du ut fra dette intervjuet skulle brukt det som overskrift, sier Vanebo.

– Men hadde jeg vært politiker, så hadde det ikke overrasket meg.