I samme tid

Direktesendingens magi smitter over på alt som går på tv og radio, selv med mange kanaler. Uansett hvor mange bokser vi får for å se fjernsynsbilder når vi vil, vil vi alltid se noe sammen med alle de andre.

Å være 14 år og stå på kjøkkenet hjemme og stryke juleduker med den stivelsen som luktet så godt og høre på “Som julekvelden på kjerringa - ved en av dem” på radioen sent lillejulaften gjorde meg myk og varm og rolig inni brystkassa et sted. Ingrid Sahlin-Sveberg satt i Oslo og inn i studio kom Per Aabel og Lise Fjeldstad og rundt om i Norge var det andre folk som gikk rundt i rommene sine og ryddet og viklet ut juletrelys og bar inn ved og hørte på direktesendingen fra Marienlyst og vi var alle på samme lag, så jeg for meg.

I radiostudioet til Ingrid Sahlin-Sveberg skulle det snakkes og leses og når Mahalia Jackson til slutt sang “Holy Night, Silent Night” så var Mahalia på laget vårt også, selv om hun kom fra en LP-plate. Ingrid og Per og Lise og hele Norge var varme og rolige og myke inni brystkassa et sted. Og så var det jul.

Senere kom det andre direktesendinger, på radio, på tv, følelsen av at det aldri er helt sikkert hva som skjer, hva som helst nesten kan skje, noen kan snuble, noen kan si noe skikkelig overraskende, andre kan bli skikkelig forbauset, i en medieverden der alt ellers er ferdig pynta og redigert og
forbauselsene er akkurat passe pirrende og ingen kommer ut av det når de skal snakke. Det skjer noe annet når sendingen er direkte og feil ikke kan rettes opp i et nytt opptak, mer står på spill, det er mer tilstedeværelse – for selv om det ikke skjer noe oppsiktsvekkende, så kan det skje. Det hender også at sendingen er mer kjedelig uten bortklipt tørrprat.

Direktesendingen likner litt mer på det vanlige livet, uredigert som det er, fullt av oppsiktsvekkende ting, fullt av hyggelig tørrprat, og når vi i tillegg er i samme tid: vi og de andre som hører på og de som lager sendingen, så øker følelsen av å være koblet på, å være sammen med storflokken vår, nesten hele poenget med å være menneske.

Da islamister tok gisler i In Amenas i Algerie og tv- og radiostasjoner la om sendeskjemaene og rapporterte direkte kontinuerlig, også når det ikke var noe særlig nytt å fortelle om til oss som allerede hadde fulgt med noen timer, så jeg irritasjon over at sendingene varte uten nytt, at reportere fortsatte å komme inn fra Stavanger og Bergen uten å kunne si noe særlig mer enn at sjefene de gjerne skulle snakket med hadde annet å gjøre akkurat da enn å snakke med reportere.

Slike øvelser kan gjøres med ulik grad av eleganse, men akkurat dette at direktesendingene varer og varer når vi er berørt av en så stor og voldsom hendelse, der mennesker dør eller blir delvis ødelagt, det er redsel, og også økonomiske og politiske konsekvenser, må det ikke være slik med sendingen?

Nye nyhetssultne mennesker slår på og vil ha svarene sine straks. De som er mette må nesten ta ansvaret for eget metningspunkt og bli sin egen tv-minister og ta pause innimellom.

Jeg hørte på radio og så på tv og stirret på nett-avisenes direktestudioer der oppdateringer om gislene dukket opp raskest, nesten i sanntid. Det er forbausende tilfredsstillende å vite at sekunder er spart, selv om det likevel kan være lenge siden hendelsen skjedde. Mediekonsum styres ikke av fornuften alene.

Jeg stusser alltid når mennesker klager over oss som får noe ut av å følge strømmene i Facebook, på Twitter, på Foursquare, på Instagram. Som om vi ikke har nære venner å samtale med og stubber ute i naturen å sitte på. Å følge strømmer gir noe av den samme følelsen som direktesendingen. Og hvis man følger strømmer når det går tv-programmer mange ser på, så syns menneskets ønske om fellesskap godt. De småprater om Skavlan og Skal vi danse, så man må se en annen vei hvis man ikke er interessert.

Selv om jeg flyttet fra kabel-tv til en stall i byen der ingen tv-signaler vil kjennes ved meg og jeg er blitt vant til vanen med at mestparten av tv-konsumet kommer fra pc og i bolker når jeg er tv-sugen, så vil jeg gjerne være i synk med de andre også.

Det hender jeg ser på gamle filmer om igjen, filmer som har ligget i dvd-skuffen i flere år, men nå går Love Actually på tv og det sitter fremmede mennesker i andre stuer og ser på den samme filmen sammen med meg.