Fr. Martinsen er blogger.
Ta matpausa di
KOMMENTAR: De fleste som leser dette er medlem av Norsk Journalistlag, journalistenes fagforening. Jeg har noe å si deg.
Journalister sitter ofte ved pc-en og spiser. De henter seg et brett i kantina, det tårner seg opp. Tallerkener og størknede kaffekopper ved enden av bordet. Pappesker fra Burger King må lempes ut av reportasjebilen, pølse i brød, matpakke med grovbrød, ost spist i en hast. For selv om noen har kjempet for saken din og gitt deg rettigheter, endringstillegg og tariffavtaler, bryter du dem. Du har bare tida av veien til å få lagd den reportasjen, den blir finere hvis du får tak i den kilden som ikke har ringt tilbake, hittil. Du må jobbe mer med språket. Hvile kan armene og hodet gjøre etter arbeidstid et annet år.
Ta matpakka di. Det samme gjelder deg som jobber ekstra hver dag etter vakta uten å skrive overtid. For det er overtidsstans på jobben, og det er opp til deg å tilpasse produktet den tida du faktisk har til rådighet, ikke et øyeblikk mer.
En dag sier fysioterapeuten at det minste musearmene dine trenger er en ordentlig pause midt på dagen, og legen din sier at du trenger den halvtimen til å tenke på noe annet og puste litt ut og inn.
Men det er lenge til enda, 20 år til før det skal skje. I mellomtida er du med på å befeste en kultur som sier at vi, vi har ikke tid til å spise matpakke. Vi har et viktig samfunnsoppdrag å stelle med og vår egen ære å ta vare på, jobben er gøy. Heldig er arbeidsgiveren med ansatte som har giftet seg med oppgavene og som fortsatt elsker. Ingen vil skille seg, ikke enda.
På den annen side. Alt kan snus helt på hodet, dette også. Vi kan godt se på pengene du får fra arbeidsgiver hver måned som en grunnlønn, den sikrer deg levebrødet. Hver dag er din, i alle fall etter de første åtte timene du legger ned. Hva du bruker tida di på etter det folk kaller arbeidsdagen, bestemmer du sjøl, vil du jobbe mer, er det din egen sak. Du investerer i fremtida di, fremad! Skal vi se det sånn? Dessuten er jobben gøy, kollegene dine venner. Å kose seg litt ekstra på jobbenhobbyen, selv om arbeidstiden strengt tatt er slutt, er ingen andre enn din sin sak. La de andre hente i barnehagen, ta seg av innkjøpet av lammesadelen. Dessuten er du preppa med energi, lammesadelen kan hentes på vei hjem mens du løper tusenmetere langs E18.
Men så går det 20 år, og jeg treffer deg på gata. Det er bare få uker siden avisene hadde ferieartiklene sine der en psykolog sier at nå er det om å gjøre at far og mor slår av eposten og roer ned i ferien. Helt ned. Det tar en ukes tid å komme ned. Og så skal man være der nede i to uker, før man kommer seg opp igjen faderlig fort og er i jobbhøyden de neste 49 ukene, før tempoet får seg en dupp neste sommer og du atter kan snakke langsomt om hva som er viktige ting i livet. Avisene lager ikke fem på kontoret der de spør om du tok matpausen din, og de spør ikke sjefen om sjefen går og setter seg på pauserommet en halv time hver dag, om sjefen svinger innom desken og minner om at matpause er viktig. Sjefen holder informasjonsmøter i kantina noen ganger i året og ser ikke ut til å stusse på at morraskiftet alltid går tilbake til pultene sine etter noen minutter. Reportasjelederen hygger seg med å svare på eposter til middagsrestene, ser ikke at morraskiftet ikke får seg til å gå i kantina. De kan jo bare gå, ikke?
Men nå står du der på gata og har grå ettervekst. Du kommer deg ikke opp igjen etter ferien. Du kommer deg ikke på, før var du alltid på. Nå vet du ikke hvor piffen er blitt av. Egentlig har du ikke vært der oppe på en stund, men du har ikke helt lagt merke til det, eller du håper i alle fall at kollegene ikke har merket det. Nå har du bare lyst til å jobbe mindre. Eller, alt er blitt så tungt. Egentlig har du ikke lyst til å jobbe mer. Men det må man jo, det gjør man jo, alle må med.
Det er så mye daukjøtt i gangene sier folk. Det sitter folk på kontorene, de har sluttet å ta seg av etterveksten og gud vet hva de gjør der inne på plassen sin, sultne er de hvertfall ikke. De er blitt grå og slitne, de ligger og slenger i krokene og kommer seg ikke over dørstokkene. En gang var de så sultne at de gnagde seg sklispor langs linoleumen mot pulten der kontorkoordinatoren satt, på jakt etter ekstravakter. En gang var det de som glemte å fylle ut kjøretilleggene og skjema om endringstillegg. Den gang var det de som våknet like før det lysnet om morran, bekymret for en setning som ble feil i går, som de våknet av – bang lys våken. De ga jernet. Sjefen la ikke merke til det, de ga jernet likevel. Så ga de seg. Nå ligger de i gangene og kommer seg ikke opp. Gnagerne går forbi, dytter litt på dem, og vil forbi.