Fr. Martinsen er blogger.
Fr. Martinsen er blogger.

Ta matpausa di

KOMMENTAR: De fles­te som le­ser det­te er med­lem av Norsk Journalistlag, jour­na­lis­te­nes fag­for­en­ing. Jeg har noe å si deg.

Publisert Sist oppdatert

Jour­na­lis­ter sit­ter ofte ved pc-en og spi­ser. De hen­ter seg et brett i kan­ti­na, det tår­ner seg opp. Tal­ler­ke­ner og størk­ne­de kaf­fe­kop­per ved en­den av bor­det. Papp­es­ker fra Bur­ger King må lem­pes ut av re­por­ta­sje­bi­len, pøl­se i brød, mat­pak­ke med grov­brød, ost spist i en hast. For selv om noen har kjem­pet for sa­ken din og gitt deg ret­tig­he­ter, end­rings­til­legg og ta­riff­av­ta­ler, bry­ter du dem. Du har bare tida av vei­en til å få lagd den re­por­ta­sjen, den blir fi­ne­re hvis du får tak i den kil­den som ikke har ringt til­ba­ke, hit­til. Du må job­be mer med språ­ket. Hvi­le kan ar­me­ne og ho­det gjø­re et­ter ar­beids­tid et an­net år.

Ta mat­pak­ka di. Det sam­me gjel­der deg som job­ber eks­tra hver dag et­ter vak­ta uten å skri­ve over­tid. For det er overtidsstans på job­ben, og det er opp til deg å til­pas­se pro­duk­tet den tida du fak­tisk har til rå­dig­het, ikke et øye­blikk mer.

En dag sier fy­sio­te­ra­peu­ten at det min­ste mu­se­ar­me­ne dine tren­ger er en or­dent­lig pau­se midt på da­gen, og le­gen din sier at du tren­ger den halv­ti­men til å ten­ke på noe an­net og pus­te litt ut og inn.

Men det er len­ge til enda, 20 år til før det skal skje. I mel­lom­ti­da er du med på å be­fes­te en kul­tur som sier at vi, vi har ikke tid til å spi­se mat­pak­ke. Vi har et vik­tig sam­funns­opp­drag å stel­le med og vår egen ære å ta vare på, job­ben er gøy. Hel­dig er ar­beids­gi­ve­ren med an­sat­te som har gif­tet seg med opp­ga­ve­ne og som fort­satt els­ker. In­gen vil skil­le seg, ikke enda.

På den an­nen side. Alt kan snus helt på ho­det, det­te også. Vi kan godt se på pen­ge­ne du får fra ar­beids­gi­ver hver må­ned som en grunn­lønn, den sik­rer deg le­ve­brø­det. Hver dag er din, i alle fall et­ter de før­s­te åtte ti­me­ne du leg­ger ned. Hva du bru­ker tida di på et­ter det folk kal­ler ar­beids­da­gen, be­stem­mer du sjøl, vil du job­be mer, er det din egen sak. Du in­ves­te­rer i frem­ti­da di, frem­ad! Skal vi se det sånn? Dess­uten er job­ben gøy, kol­le­ge­ne dine ven­ner. Å kose seg litt eks­tra på jobbenhobbyen, selv om ar­beids­ti­den strengt tatt er slutt, er in­gen and­re enn din sin sak. La de and­re hen­te i bar­ne­ha­gen, ta seg av inn­kjø­pet av lam­me­sa­de­len. Dess­uten er du preppa med ener­gi, lam­me­sa­de­len kan hen­tes på vei hjem mens du lø­per tusenmetere langs E18.

Men så går det 20 år, og jeg tref­fer deg på gata. Det er bare få uker si­den avi­se­ne had­de fe­rie­ar­tik­le­ne sine der en psy­ko­log sier at nå er det om å gjø­re at far og mor slår av eposten og roer ned i fe­ri­en. Helt ned. Det tar en ukes tid å kom­me ned. Og så skal man være der nede i to uker, før man kom­mer seg opp igjen fa­der­lig fort og er i jobb­høy­den de nes­te 49 uke­ne, før tem­po­et får seg en dupp nes­te som­mer og du at­ter kan snak­ke lang­somt om hva som er vik­ti­ge ting i li­vet. Avi­se­ne la­ger ikke fem på kon­to­ret der de spør om du tok mat­pau­sen din, og de spør ikke sje­fen om sje­fen går og set­ter seg på pau­se­rom­met en halv time hver dag, om sje­fen svin­ger inn­om des­ken og min­ner om at mat­pau­se er vik­tig. Sje­fen hol­der in­for­ma­sjons­mø­ter i kan­ti­na noen gan­ger i året og ser ikke ut til å stus­se på at morraskiftet all­tid går til­ba­ke til pul­te­ne sine et­ter noen mi­nut­ter. Re­por­ta­sje­le­de­ren hyg­ger seg med å sva­re på epos­ter til mid­dags­res­te­ne, ser ikke at morraskiftet ikke får seg til å gå i kan­ti­na. De kan jo bare gå, ikke?

Men nå står du der på gata og har grå et­ter­vekst. Du kom­mer deg ikke opp igjen et­ter fe­ri­en. Du kom­mer deg ikke på, før var du all­tid på. Nå vet du ikke hvor pif­fen er blitt av. Egent­lig har du ikke vært der oppe på en stund, men du har ikke helt lagt mer­ke til det, el­ler du hå­per i alle fall at kol­le­ge­ne ikke har mer­ket det. Nå har du bare lyst til å job­be mind­re. El­ler, alt er blitt så tungt. Egent­lig har du ikke lyst til å job­be mer. Men det må man jo, det gjør man jo, alle må med.

Det er så mye dau­kjøtt i gan­ge­ne sier folk. Det sit­ter folk på kon­to­re­ne, de har slut­tet å ta seg av et­ter­veks­ten og gud vet hva de gjør der inne på plas­sen sin, sult­ne er de hvertfall ikke. De er blitt grå og slit­ne, de lig­ger og slen­ger i kro­ke­ne og kom­mer seg ikke over dør­stok­ke­ne. En gang var de så sult­ne at de gnag­de seg skli­spor langs li­no­leu­men mot pul­ten der kontorkoordinatoren satt, på jakt et­ter eks­tra­vak­ter. En gang var det de som glem­te å fyl­le ut kjø­re­til­leg­ge­ne og skje­ma om end­rings­til­legg. Den gang var det de som våk­net like før det lys­net om morran, be­kym­ret for en set­ning som ble feil i går, som de våk­net av – bang lys vå­ken. De ga jer­net. Sje­fen la ikke mer­ke til det, de ga jer­net li­ke­vel. Så ga de seg. Nå lig­ger de i gan­ge­ne og kom­mer seg ikke opp. Gna­ger­ne går for­bi, dyt­ter litt på dem, og vil for­bi.

 

Powered by Labrador CMS