Vi velger pengene, selv

fr Martinsen: Vil ha øl, kjøtt og fliser på badet.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

(INNSPILL): Vi ser på de damene med penger i fond som har trukket seg tilbake med au pair til pen kakepynt, til stoler som er hvitmalte men shabby og til vindeltrapp mellom rause kvadratmeter. Vi sukker oppgitt over at de ikke forstår sitt privilegerte valg. Men viljen til å misforstå arrogante veterinærer er også stor.

Ikke før har man sagt noe tåpelig om likestillingen som har gått for langt i Norge, så makter vi ikke å høre etter når dyrlegen prøver å fremføre sitt egentlige budskap: At folk kunne være mer sammen med ungene sine. Og debattmakerne hjelper oss ikke ved å invitere mer informerte folk til å snakke om saken, for freaken er kommet ut, hun er på TV og er det ikke gøy da?

Men selv blant oss som syns barnehager er et samfunnsgode, som syns mor og far skal arbeide både i og utenfor huset, som ser strukturen i hvem av dem som trekker til teltene når familien etter helhetsvurderingen sin vil bestemme selv at det er mor som skal gå 80 prosent eller ta hele år, fins i det minste jeg som mener flere kunne gjøre en helhetsvurdering av penger  kontra tid.

Vi risikerer etter hvert å bli en tokjønna pensjonistgjeng som sukker over at vi skulle brukt mer tid med familien mens vi fortsatt hadde en, fordi vi prioriterte å kjøpe leilighet med et rom til og å ha fliser på alle fire badeveggene mens vi hadde kvalitetstid etter barne-TV og før kveldsdusjen. Vi har utryddet begrepet kvalitetstid, ikke innholdet – det ble så latterliggjort, for det er så gøy og viktig på jobben.

Fordi jeg har vært i denne diskusjonen mange ganger tror jeg at du nå sier: Vi må jobbe begge, ellers går det ikke opp. Men jeg kan si det jeg, for jeg har vært hjemme med luseøkonomi, det er et valg man kan ta. Det fins brukte barnevogner og trikkebilletter, det fins unger som deler rom med køyesenger. Det fins andre liv å leve, det fins alltid andre valg. 

Vi har alle råd til å være hjemme, og maten og bensinen i Norge er ikke dyr. Er det ikke også journalistikkens oppgave å pirke i det som alle tilsynelatende er enige i? Vi syns vi har så krav på den levestandarden som penger kan gi. Journalistene vil ha det totalflislagte bad selv og lager bildereportasjer som viser oss at vi kan bo enkelt, men da er det studenthybler som fotograferes.

Vi får se handlekurver som viser oss at vi kan spare 140 øre hvis vi handler spagettien her og ikke der, som om det er av betydning. Vi får lese at Norge er det dyreste landet i universum, men journalisten glemmer å fortelle oss at for forbrukere gjelder dette bare den globetrotteren som skal ta seg en uke i hvert land i året som kommer.  Gi oss statistikk som også viser hvor lenge vi må arbeide for handlekurven, boligen og bensinen. Vi får se frekke unger som Emil (21) som tror det skal være lørdagsgodter hver dag og slår armene oppgitt ut fordi han ikke får kjøpt seg en stukkaturstue til 3.5 mill midt i Oslo sentrum når han ennå ikke har begynt å arbeide.

Det fins en statistikk jeg ikke glemmer: På 60-tallet brukte vi 40 prosent av lønna vår til mat, i dag bruker vi bare litt over 10 prosent. Og hvis vi hadde spist det samme som vi gjorde på 60-tallet, ville vi brukt 4 prosent.

Vi vil ha kjøtt og øl. Det må være greit. Men la oss innrømme det, la oss si det høyt: Vi setter øl og kjøtt over samvær med familien.

Jeg innbiller meg ikke at det var bedre før. Jeg vet at mormor ikke hadde tid til å lese bok, verken høyt eller tyst, men nå, på dette geografiske stedet, i dette øyeblikket av historien, som vi har så helvetes mye penger, syns jeg det er merkelig at vi alle gjør valg som er så like hverandre. Vi tar for gitt det vi gjør for penger. Først etterpå prioriterer vi tiden.

Så vi smiler overbærende av dem som ikke ser at helhetsvurderingen de gjør helt selv og som alltid sender nettopp mor inn i lengre permisjonstid har oppstått i en kulturell, økonomisk og politisk struktur. Vi ser ikke at vi også gjør valg som vi mener er individuelle, de oppstår også i en kulturell sammenheng, men vi begrunner dem delvis med økonomiens selvsagthet.

Vi vil ha mer øl og kjøtt, særlig jeg. Kan honoraret for spalten justeres opp? Det har stått rolig i fire år.

(fr. Martinsens Innspill er hentet fra Journalistens magasin nr 18/2011.)

 

Powered by Labrador CMS