Hva har filosofen Hegel med lokaljournalistikk å gjøre?

Det er lang vei mellom filosofen Hegel og lokalavisen Raumnes. Men filosofens arbeid er likevel sentralt i forståelsen av hvordan lokaljournalistikken utføres fra dag til dag. Det understreket dommerne i Eidsivating lagmannsrett i en nylig avsagt dom der Raumnes ble frikjent.

Jeg skal innrømme at det bor en liten akademiker i meg. Ikke så stor, men nok til at jeg kan gå og gruble lenge på finurlige og dype setninger. Jeg har en fascinasjon for både filosofi og teologi, og når lagmannsretten trekker en linje mellom en av 1800-tallets viktigste filosofer og hverdagsjournalistikken i Raumnes er det noe som våkner i meg.

Første gang

Bakgrunnen er altså at Raumnes i to rettsinstanser er blitt saksøkt for ærekrenkelse. Det handler om den såkalte «Emilie»-saken der en skolejente angivelig blir kjørt unødvendig langt av drosja på vei til skolen.

LES OGSÅ:

Uenig i Raumnes-dommen: – Helt klart grunnlag for å gå videre med saken

Vi hadde en serie artikler om dette og det ender med at hun får kjøre skolebuss og den korteste veien. Emilies faste drosjesjåfør tok dette tungt og mente at hun ble ærekrenket av Raumnes, blant annet i en lederartikkel der undertegnede skrev at «det lukter misbruk av offentlige midler» når det kjøres uforklarlig langt med drosje. Raumnes ble først frikjent i tingretten og i midten av oktober også i lagmannsretten. Ankefristen er ennå ikke utløpt.

Raumnes-dommen er faktisk historisk. I de fleste ærekrenkelsessaker i norsk rett blir det henvist til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). I Raumnes-dommen er det imidlertid henvist til Grunnlovens paragraf 100, som nettopp handler om ytringsfrihet. Det er trolig første gang siden ytringsfrihetskommisjonen la fram sine betraktninger i 1999 etterfulgt av Stortingets vedtagelse i 2004 av en revidert paragraf 100, at den brukes aktivt i en ærekrenkelsessak.

Dropper Europa - velger Grunnloven

Men enda mer interessant er hvordan lagmannsretten tolker Grunnloven. Dommerne mente at jeg i utgangspunktet ærekrenket drosjesjåføren i den nevnte lederartikkelen, men så fortsetter dommeren med å drøfte utsagnet opp mot Grunnloven, og skriver følgende i dommen:

«I saken her ville et ansvar for redaktøren grepet inn i den «dialektiske prosessen mot bedre og riktigere svar». Da lederen ble skrevet var det fortsatt noe som ikke var avklart. Det må en redaktør kunne ytre, og samtidig forklare at avisa vil fortsette å se på saken fordi [det] avisa har det er mistanke om misbruk av offentlige midler – et eller annet sted. Sluttresultatet av avisas arbeid ble at fakta ble avklart, [saksøker] ble frifunnet for enhver mistanke og Emilie fikk kortere skoleveg. Ansvar ville også grepet forstyrrende inn i det «demokratiske ordskiftet» knyttet opp mot bruk av offentlige midler.»

I en hektisk hverdag i en lokalavis er det sjelden vi tenker over Grunnlovens paragraf 100. Men her har vi faktisk fått hjelp fra lagmannsrettens dommere til å gjøre det. Dommen gir oss en god gjennomgang av det frihetsrommet vi som journalister har - og må ha - for å drive kritisk journalistikk.

Lagmannsretten får her tydelig fram hva pressefrihet i praksis betyr. Ja, selv ærekrenkelser er greit så lenge de inngår i en større journalistisk prosess som søker mot sannheten og korrigerer bildet når ny informasjon kommer frem.

Dette er faktisk en dom som alle redaktører og journalister i Norge kan trykke til sitt bryst, fordi den setter ord på at hverdagsarbeidet vårt er beskyttet av Grunnloven.

200 år gammel filosofi

Det er begrepet «den dialektiske prosessen» som jeg har blitt gående og gruble over de siste ukene. Filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel, som levde for 250 år siden, er en av de fremste tenkerne innen dialektikk.

Hegel gir en god begrunnelse for hvorfor åpen og fri debatt, der ulike syn brynes mot hverandre, er så viktig for vår kollektive og individuelle sannhetssøken. Hegel hadde teorien om at en tese blir møtt med en antitese, og de danner grunnlaget for en syntese.

LES OGSÅ:

Raumnes har ære-krenket taxieier, men frifinnes for ansvar

Veldig enkelt forklart handler dialektikk om at ulike syn i en sak må få bryne seg mot hverandre, for på den måten kan man sammen komme til en større erkjennelse.

Det er i stor grad slik vi også arbeider i en lokalavis. Vi lar ulike stemmer få plass i våre kanaler. Det betyr ikke at alle perspektiver blir belyst i samme artikkel, men at samlet sett er det et mål at ulike syn skal få komme fram.

Må stille kritiske spørsmål

Lagmannsrettens dom inspirerer meg til at vi skal fortsette å stille spørsmål ved ulike forhold i lokalsamfunnet. Noen ganger kan det føre til at vi faktisk krenker noen, selv om det i seg selv ikke er noe mål.

Vi vet for eksempel at det er mange som opplevde seg krenket i Raumnes’ dekning om en ulv som angrep en hund for noen uker siden. Vi mener selv at vi klarte å la ulike stemmer med ulike perspektiver få slippe til. Håpet fra vår side, er at selv om det er en betent konflikt, så kan det å høre på andres argumenter bidra til en mer opplyst samtale.

Da er det verre med dem som bevisst ikke ønsker å uttale seg eller å bidra i dialogen, selv om de blir utsatt for kritikk. Det mener jeg er synd, for vi trenger et levende og proaktivt demokrati der alle som har argumenter velger å uttale seg.

Jo mer jeg tenker på det, desto mer ser jeg at det er en rød tråd gjennom historien fra Hegel, via Grunnlovens etablering i 1814 og revisjonen av denne, til hverdagen i vår redaksjon på Årnes.

Vi skal være takknemlige for de som har bidratt til at vi har den ytrings- og pressefriheten vi har i dag. Samtidig skal vi ikke ta den for gitt, men kjempe for den hver eneste dag.