Debatt:

«Jeg ønsker å beholde troen på de etablerte mediene. Derfor uroer det meg at de nærmer seg dette feltet så likt og så passivt», skriver tidligere redaktør og journalist Ulf-Arvid Mejlænder.
«Jeg ønsker å beholde troen på de etablerte mediene. Derfor uroer det meg at de nærmer seg dette feltet så likt og så passivt», skriver tidligere redaktør og journalist Ulf-Arvid Mejlænder.

Ta eget samfunns-oppdrag på alvor

Tenk om innvandrings-kritikerne har rett i at frihetsverdier og økonomisk bærekraft er satt i spill. I så fall vil journalistikken ha sviktet i en avgjørende tid.

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nesten halve yrkeslivet har jeg arbeidet som journalist og redaktør. Nå ser jeg pressen fra utsiden, og synes det er merkelig at den i så liten grad bruker journalistisk kraft på faresignaler knyttet til innvandringskostnader, kulturkonflikt og islam som risiko for felles frihetsverdier.

Det ligger mye politisk prestisje i fortellingen om at alt vil gå seg til med god integrering. Mange stempler derfor forstyrrende informasjon som uønsket fremmedfrykt. Det kan umulig være medias oppgave å innordne seg en slik begrensning.

Rapporter og beregninger tegner et dystert bilde av innvandringskostnader og konsekvenser for velferdsmodellen vår. Funnene synes i liten grad å påvirke journalistikkens retning. Finansavisens artikkelserie om innvandringsregnskapet i 2013 representerer fortsatt det store unntaket.

Ved strid om mottak av flyktninger og asylsøkere, er det lett å få inntrykk av at det går automatikk i å velge vinklinger der de som vil øke antallet favoriseres. Pressgrupper som vil ha åpnere grenser får sjelden krevende motspørsmål. På den måten får dekningen et preg av propaganda.

Et uteglemt perspektiv

Summen av innvandring, familiegjenforening og ulikhet i fødselsrater endrer befolkningens sammensetning. Grupper med verdiforankring i islam og kulturell bagasje fra Afrika, Asia og Midtøsten kan bli et tallmessig tyngdepunkt. Da blir det avgjørende hvorvidt de viderefører sitt religionsbaserte samfunnssyn og normer som kolliderer med våre.

Slik sett ville det vært naturlig at redaksjoner kastet seg over undersøkelser som viser at sharia og anti-vestlige holdninger står sterkt blant unge muslimer født og oppvokst i Europa. Det er vanskelig å forstå at dette perspektivet i så liten grad anses som verd å utforske.

Gjennom hovedstrømmediene bygges et bilde av at konflikten relatert til islam kun handler om en liten gruppe radikale islamister. Det stemmer bare hvis alle vi andre deler grunnleggende holdninger til frihet, demokrati, likestilling og likeverd.

Å innbille seg at alle vil slutte opp om frihetsverdiene våre, bare de bor her lenge nok, blir for enkelt. Da undervurderer man åndskampens motkrefter.

Mønsteret gjemmes bort

Det er et godt prinsipp å ikke stigmatisere grupper på basis av enkeltindividers holdninger og handlinger, men hvis mange tegn danner et alarmerende mønster, er det et svik mot pressens samfunnsoppdrag å gjemme det bort. Norge har brukt flere tiår og enorme summer på integrering. Da kan man ikke la være å evaluere resultatene, selv om det skulle rokke ved realismen i prosjektet.

I nyhetsdekningen burde vi derfor sett journalister rive teppet til side når det gjelder kriminelle gjerningspersoners etnisitet og religiøse tilknytning, og at de bidro til å avdekke hvor stor andel av justissektorens samlede utgifter som nå kan knyttes til innvandring.

Min yrkesbakgrunn gjør tilliten til mediene seiglivet, men den slites når jeg ser vanlige nyhetskriterier settes til side på slike områder.

Vi trenger åpenhet om hvorvidt det finnes en fellesnevner bak gjengvoldtekter, masseslagsmål, fornedring, vandalisme og sadisme, ettersom mønstrene er nye, og går igjen i store deler av Europa.

Min yrkesbakgrunn gjør tilliten til mediene seiglivet, men den slites når jeg ser vanlige nyhetskriterier settes til side på slike områder. Jeg opplever at alternative medier jobber ganske alene om å avdekke hverdagseksemplene på kulturkollisjon og svake integreringseffekter.

For likt og for passivt

På disse temaene vil ekte nyhetsblikk hver eneste dag gi spennende vinklinger på stoff som er vesentlig, inneholder konflikt, blottlegger unnfallenhet og viser brudd med prinsipper. Innvandring og integrering er et bugnende fruktfat for journalister. Det er ingen grunn til at de alternative mediene i så stor grad får forsyne seg alene.

Jeg ønsker å beholde troen på de etablerte mediene. Derfor uroer det meg at de nærmer seg dette feltet så likt og så passivt.

Konsekvensen blir ikke bare utilstrekkelig nyhetsdekning, men et demokratisk problem. Toneangivende medier har kraft til å sette dagsorden. Hvis de unnlater å legge press på politikere som fastholder at bedre integrering er løsningen på alt, blir den offentlige samtalen mangelfull.

Disse temaene har vært en drivkraft for at jeg selv har engasjert meg i politikk de siste årene, under en partilogo få av mine tidligere yrkeskolleger er tilhengere av. Jeg håper ulikhet i oppfatning ikke får overskygge vurderingen av om denne artikkelen kanskje har et relevant poeng.

Jeg synes kløften mellom risikoen i vårt multikulturelle eksperiment og pressens historiefortelling er blitt for dyp. Uten en reorientering risikerer vi at avgjørende samfunnsendringer får utvikle seg i skyggen av medienes flomlys. Det vil på sikt svekke deres posisjon og relevans.