Debatt:

Avisene mener tydeligvis at elendige bilder tatt med iPhone er bra nok på trykk og på nett, påpeker Hogne Bø Pettersen.
Avisene mener tydeligvis at elendige bilder tatt med iPhone er bra nok på trykk og på nett, påpeker Hogne Bø Pettersen.

Enda en journalist forlater skipet

Hovedgrunnen til at det blir vanskeligere for frilanserne er foruroligende.

Publisert Sist oppdatert

Da har mitt liv som frilansjournalist kommet til veis ende for denne gangen. Som så mange andre har jeg blitt informasjonsrådgiver i det offentlige. Jeg er klar over at i enkeltes øyne setter dette meg i en bås som ellers forbeholdes telefonselgere, advokater, terrorister, seksualforbrytere og folk som har melk i glasset før de har oppi O’boy, men det får stå sin prøve.

Jeg har også meldt meg ut av Norsk Journalistlag. Min nye rolle lar seg ikke kombinere med journalistyrket, da jeg på mange måter blir sittende på andre siden av bordet nå, selv om mange av oppgavene mine vil ligne på journalistikk (video, foto og skriving).

Jeg har registrert at mange av mine frilanskolleger har gjort det samme som meg. Det samme har flere av de jeg kjenner som hadde fast stilling som journalist også. Frilanserne gjør det fordi de har funnet det vanskeligere og vanskeligere å leve av dette. De fast ansatte gjør det fordi de er lei av høyt press. Det blir færre og færre folk i redaksjonene, men man skal levere raskere og raskere, for det er nettet som styrer nå, ikke deadline for trykk.

Men hovedgrunnen til at det blir vanskeligere for frilanserne er foruroligende:

En ting er at redaktører forsøker å presse ned honorarene, og spiller frilansere opp mot hverandre. Men det at fast ansatte går av med AFP, og så begynner å frilanse, ved siden av at de har full pensjon, gjør at de også tar mye lavere honorar enn en som kun lever av frilansingen kan gjøre. Både jeg og andre frilansere har fått «nå tar du mer enn folk som har jobbet her i x antall år tar når de leverer til oss!» slengt i trynet.

Dette er direkte usosialt, og kan ikke fortsette! Hvis avisene fortsatt har bruk for disse journalistene, får de heller beholde dem som fast ansatte.

Flere og flere føler også at de står med luen i hånden overfor oppdragsgiverne, som kan spille frilanserne opp mot hverandre. Og de aller fleste redaktører ler rått om man kommer med prisene som den veiledende prisguiden for frilansere legger opp til.

Flere og flere føler også at de står med luen i hånden overfor oppdragsgiverne, som kan spille frilanserne opp mot hverandre.

Fotografvennene mine har gått mer og mer over til reklamebyrå og infojobber de også, da avisene tydeligvis mener at en journalist med elendige bilder tatt med iPhone er bra nok på trykk og på nett. I tillegg har fotografene blitt satt opp på nettvakter og journalistjobbing, på tross av at de er fotografer og ikke skribenter eller journalister.

Men når alt det er sagt, og enkelte grupperingers nedsabling av «MSM» til tross: Å være journalist er et skitskøy yrke, og mange av oss gjør det fordi det er givende og det ligger i oss. Som en sa det: «Dette er ikke en jobb, det er et kall!» Og på tross av hvordan enkelte forsøker å framstille det: Det er mange flinke journalister der ute. Og det er mange redaksjoner som fortsatt forsøker å fortelle gode historier. Og mange gode, og kritiske, historier blir fortalt.

Norsk Journalistlag har også hatt en giv de siste årene jeg ikke har opplevd før i de nesten 15 årene jeg har vært medlem. Og organisasjonen har begynt å ta frilanserne mer og mer på alvor. Dette er gledelig.

Og jeg tror at dersom man står litt mer på vil man få til noe positivt når det kommer til verdsettingen av yrket fra både oppdragsgivere, arbeidsgivere og eiere av avisene. Men noe må skje!

Jeg vil bare si lykke til videre til dere alle sammen. Og stor takk til mine frilans- og journalistkolleger for mange fine diskusjoner, råd og andre samtaler.

Mange av oss har nok stier og veier som vil krysses igjen.

Takk for meg, så langt.

Powered by Labrador CMS