Debatt:

En av beboerne ser på demningen til kraftanlegget Shuakhevi, som
Kveldsnytt presenterte i 2015. Foto: Ragnar Skre.
En av beboerne ser på demningen til kraftanlegget Shuakhevi, som Kveldsnytt presenterte i 2015. Foto: Ragnar Skre.

Patriotisk og ensidig dekning av norske vannkraftbransje utenlands

«Uverdige» og «verdige» ofre for norsk vannkraftbransje.

Publisert

En kortere versjon av dette innlegget er tidligere publisert i Klassekampen.

Vannkraftbransjen ekspanderer globalt. Det er en viktig del av norsk utenrikspolitikk, men har vi gjort nok for å belyse problemene?

Vannkraft har fått en renessanse med klimakrisen. Dette er en moden teknologi som kan tilby den fleksibiliteten i kraftforsyningen som vi mister etterhvert som gass og kull fases ut. Blant annet derfor bygges det nå ut opp mot 30 GW mer vannkraft hvert år globalt, og uten en grønn revolusjon kommer det trolig til å være den dominerende fornybare energikilden også om tjue år, ifølge Det internasjonale energibyrå (IEA).

Det betyr ikke at det er uproblematisk. Noen ganger finnes det bedre alternativer enn å bygge ut. Vannkraft er ikke like «ren» som vind og sol. Nyere forskning tyder på at det forårsaker mye mer utslipp av klimagassen metan enn tidligere antatt.

Viktig aktør internasjonalt

Norge er en av de viktigste aktørene internasjonalt i å åpne nye markeder for utvinning av energien i fossefall, ifølge en rapport fra Foreningen for internasjonale vannstudier (FIVAS, 2012). Gjennom «reformer» skal landene liberalisere og gjøre det lønnsomt for utlendinger å investere i vannkraft. De får besøk av en hær av rådgivere og lobbyister som skal «hjelpe» med å legge til rette og åpne opp for utvinning.

Hovedtyngden av utbygginger vil komme i Sentral-Asia, Kaukasus, Balkan og Latin-Amerika, i land kjennetegnet ved svakt demokrati, korrupsjon og markedsfrislipp. De forventes å håndtere kraftige inngrep i naturområder og kulturlandskap og konflikter med lokalsamfunn. Allerede er det en rekke protester i Georgia og på Balkan, steder der Norge har vært pådriver.

Norsk UD har jobbet i tospann med bransjen for å åpne markedene, og lobbet for betingelser som kommer norske investorer til gode. Eksempelvis brukte UD et bistandsprosjekt til å lobbe for en ny overføringslinje mellom Georgia og Tyrkia som var en forutsetning for at et norskeid vannkraftverk ville lønne seg.

Det handler og om geostrategi. Georgia skal for eksempel gjøres «energiuavhengig», som betyr ut av Russlands grep, og inn i EUs, mens Balkan skal bli Europas «batteri» - en politikk folk nå stiller spørsmålstegn ved.

Patriotisk presse

Dette er en viktig utvikling som det er pressens oppgave å vise. Men dekningen har til nå vært ensidig og patriotisk. Et eksempel er en reportasje i NRKs Kveldsnytt september 2015.

«Et mindre kraftanlegg fra Sovjet-tiden forteller om en annen og langt tøffere tid», ble seerne fortalt, mens kamera sveipet over sprukne murbygninger og bratte åssider i et dalføre sørvest i Georgia.

Reportasjen fokuserte på sjefen for det norske selskapet Clean Energy Invest, og utfordringene rundt byggingen av kraftverket i det som kunne virke som et øde og forlatt landskap.

Men 40.000 mennesker bor i området og mange landsbyer har mistet drikkevannet, og hatt andre omveltninger i omgivelsene som har ført til sterk motstand. I en landsby ble det brukt opprørspoliti mot beboerne halvannet år før Kveldsnytts innslag. Jeg omtalte konfliktene noen måneder tidligere i Aftenposten, og NRK-reporter Morten Jentoft reiste dit etter å ha lest min artikkel. Hvorfor ble de som er rammet da ikke ble nevnt?

Lokal versjon

En annen versjon kom fram 4. mai i år på georgiske Rustavi 2. Tv-kanalen er kjent som agiterende og ensidig (imot nåværende regjering), men klarte paradoksalt å vise saken mye bredere enn NRK. Vi fikk se familieåkrene som har tørket ut og beboerne som har prøvd å protestere.

Man hørte og selskapets talsperson innrømme at de ikke gjorde grundig nok studier i forkant, mens en lokal geolog forteller at han prøvde å advare mot porøs berggrunn, men ble ignorert. Etter åpningen i 2017 kollapset tunneltaket flere steder, og turbinene står i dag stille.

Det er tydelig at landsbyfolket i Adsjaria ikke er definert som «verdige ofre», hvis vi kan låne Noam Chomsky og Edward S. Hermans begrep. Som norsk journalist basert i Georgia har jeg prøvd å vise bredden i saken, men hver gang har investorene blitt rasende og angrepet meg eller avisen – og ofte nådd fram med sitt press. Norske investorer er «verdige ofre».

Den avisen som har gått lengst i ensidighet er Dagens Næringsliv, som har fulgt Georgia-kraftverket fra starten utelukkende fra investorenes synsvinkel - og nektet meg å slippe til med et innlegg for å kritisere mangelen på bredde.

Albanske bønder ble heller ikke funnet «verdige» av norske medier da Statkraft forserte fyllingen av et reservoar i 2016 på grunn av «løpende kostnader». Journalistisk en åpenbart interessant sak, som en avis i Nederland var mer interessert i å publisere enn noen av de norske jeg spurte.

Sterk rygg

Det er fristende å gripe til Chomsky og Hermans begrep om «filtre» som forklaring. Filtrene fører ifølge dem til at nyheter som går på tvers av mektige interesser mediet er lojal til blir vanskeligere å få publisert. Prosessen er internalisert og derfor vanskelig å diskutere, hevdet de to kjente mediekritikerne.

En redaktør skal ha sterk rygg for å stå imot det presset som kommer når vannkraftinvestorer føler seg dårlig behandlet, og jeg har forståelse for at flere av dem har bakket ned og gitt etter, selv om jeg mener det var galt.

Noe av problemet er at når det er en frilanser som har gravd fram saken, har ikke avisredaksjonen oversikt over materialet. Dette er et svakt punkt som kan utnyttes av de som vil legge kjelker i veien for kritisk journalistikk. Det er bare å lage nok bråk til at redaksjonen ikke lenger ser det som bryet verdt å kjøpe artikler fra den aktuelle frilanseren. I den vurderingen – om det er bryet verdt – sier Chomsky og Herman at det igjen kommer an på hvilke interesser som klager, og mediets forhold til disse.

Ingen uavhengig presse

Nå skal snart de samme norske investorene som Kveldsnytt presenterte i gang med et enda større vannkraftverk i Georgia – Namakhvani – der det er de samme motforestillingene blant de som bor på stedet. Et historisk vindistrikt kan bli rasert, mener de. Men denne gangen fins det ingen norske journalister der som kan rapportere om det som skjer, for selskapet har lykkes i å skremme norsk presse til taushet.

Ingenting kan erstatte en uavhengig presse. Det er ikke tilstrekkelig med «etikk-eksperter» hos låneinstitusjonene eller at de berørte får et kontor de kan klage til. Det så vi i 2016, da GIEK var på befaring i Kosovo for å vurdere å gi lån til et nytt elvekraftverk, men ikke oppdaget at beboerne var sterkt imot og drev protestkampanje (KK 16.09.2017).

Frilansere har bedre forutsetninger for å grave i denne typen saker, fordi vi står friere til å reise rundt på egen hånd og sette oss inn i forholdene. Men hvis vi skal kunne gjøre den jobben, må vi se en mye tøffere holdning fra redaktørhold når de blir utsatt for press fra aktører.

Det trengs reportere ute i felten til å følge med på ekspansjonen av vannkraft globalt, som er blitt en viktig del av norsk utenrikspolitikk.

Tilsvar:

NRK ønsker ikke å svare på kritikken. DN har ikke svart på Journalistens henvendelse. Daglig leder Bjørn Brandtzæg i Clean Energy Invest svarer følgende på kritikken fra Skre:

«Dessverre har Clean Energy Invest en rekke ganger opplevd at freelance journalist Ragnar Skre bruker feilaktig informasjon i sine artikler om våre prosjekter. Derfor har vi sluttet å samarbeid med han. Aftenposten ble felt i PFU i 2015 for en artikkel skrevet av freelance journalist Ragnar Skre om Adjaristsqali prosjektet i Georgia. Klagen samt begrunnelsen fra PFU for fellelsen bør leses.»