God bok, men spinkel på viktige punkt

Anmeldelsen ble først publisert av Sør-Varanger Avis. Gjengitt med tillatelse.

5. desember 2017 blei kirkenesværing, pensjonist og tidligere grenseinspektør Frode Berg arrestert utafor Hotell Metropol i Moskva. De første nyhetsmeldingene om arrestasjonen var ganske nøkterne, men etter hvert blei pressedekninga tett og omfattende.

Norske journalister fulgte rettsmøtene i Moskva, de dreiv med egne undersøkelser for å finne nyheter om saken, og det var kontinuerlig rapportering fra Kirkenes. I første omgang var det støttegruppa for Frode Berg og lokalpolitikere som førte ordet fra hjembyen. Etter hvert stilte også familien opp for å fortelle om sine erfaringer og opplevelser i saken.

Mer å hente?

Derfor var det all grunn til å spørre seg om det var mer å hente da Morten Jentoft og Frode Berg fortalte at det skulle komme ei bok. Var ikke saken til de grader gjennomlyst i den daglige mediedekninga?

Nå er boka her, og svaret er ja. Vi får både nyheter og ny innsikt. Den siste uka har det kommet flere nyhetsdrypp fra boka. Etterretningstjenesten ville at Frode Berg skulle ta med kona Anita til Russland. De harde takene mellom E-tjenesten og Utenriksdepartementet (UD) er også nytt stoff. Det samme er opplysninga om at E-tjenesten plasserte en medarbeider ved den norske ambassaden i Litauen nesten ett år før Berg blei benåda og satt fri. Den fremdeles ukjente kvinna «Hilde Larsen» er også en av nyhetene i Jentofts bok.

Vi får også nye detaljer om et møte på baren Jama i Arkhangelsk. I februar 2014 traff en hittil ukjent nordmannn ingeniøren Vasilij Zemljakov fra Severodvinsk. Det bygges og repareres atomubåter Zemljakovs hjemby. Nordmannen ville ha opplysninger om dette og tilbød både penger utenlandsreiser. Møtet var trolig starten på saken som per i dag ikke ser til å være avslutta.

Gripende dagbøker

Vel så viktig som nyhetene, er den nye innsikten som boka «I grenseland» gir i Frode Bergs tilværelse i Lefortovo-fengselet – og hvordan kona Anita Berg håndterte situasjonen hjemmefra. Jentoft har fått tilgang til begges dagbøker, og via Bergs notater får vi lese om opp- og nedturer i fengselet.

8. juni 2018 ser ut til å ha vært en av de dårlige dagene til Frode Berg. Da var det hevntankene som rådde: «Hvem dolker meg i ryggen neste gang? For å samle tankene må jeg bare over i hat og hevn, hvordan sanksjonere de som har forledet meg ut i det her. Må ta en alvorsprat med ambassaden når de kommer. Tausheten fra Oslo sliter meg ut. Må også skrive noen sannhetens ord til både advokat, ambassade og Norge. Et budskap som skal ha svar, ikke noen diffuse svar. Jeg har grått mange tårer, men P og J og noen andre skal få gråte når jeg er hjemme.»

LES OGSÅ:

NRK-reporter stanset: Måtte slette bilde fra Frode Berg-saken

Vi får også vite mye om Bergs cellekamerater og hvordan kulturelle og språklige barrierer overvinnes på ni kvadratmeter.

Sitatene fra Anita Bergs dagbok er også sterkt lesestoff. De gir et godt innblikk i uvissheten hun og resten av familien opplevde etter at Frode Berg blei arrestert.

Den 22. april 2018 publiserte Dagbladet nyheten om at Frode Berg var i Russland på oppdrag fra E-tjenesten. Ei uke etterpå skriver Anita i dagboka: «Det er mye jeg lurer på. Tenker på at om du hadde betrodd deg til meg, så hadde kanskje situasjonen vært en annen. Jeg har gått med en følelse av katastrofe, kjent på kroppen at noe var veldig galt, men ikke forstått hva.»

Jentoft behandler dagbøkene på en nennsom måte. Han inntar ei tilbaketrukket forfatterrolle og lar Frodes og Anitas notater framstå som sjølstendige tekster. For egen del synes jeg det bringer meg nærmere dagbokforfatterne. Det blir personlig, men ikke privat.

Tørt og saklig

Gjengivelsen av arrestasjonen, rettsmøtene, tiltalen og dommen mot Frode Berg er både tørr og saklig. Til tross for nøktern framstilling, er boka likevel spennende. Det skyldes dramaturgien Jentoft følger i boka – vekslinger mellom dagboknotatene, pressedekninga, tiltalebeslutninga og andre skriftlige kilder.

Det aller meste er kjent fra før, men Jentofts framstilling gjør at man nikker til teksten og tror at man forstått mer enn tidligere.

Spinkelt om offentliggjøring …

Morten Jentoft fikk ganske tidlig vite hvem som hadde rekruttert Frode Berg til å jobbe for E-tjenesten. Han offentliggjør ikke navnet i boka, men begrunnelsen for å holde tett er spinkel – og ganske utydelig. Jentoft sier han ikke var «interessert i å blottstille en etterretningstjeneste som utvilsomt er viktig for landets sikkerhet». Han skriver også at ei offentliggjøring «ville kunne motarbeide vitale norske interesser».

Etter mitt syn er ikke begrunnelsen journalistisk. Indirekte sier Jentoft at det er «hensynet til rikets sikkerhet» som hindrer offentliggjøring.

I utgangpunktet dreier hemmelighold ut fra «rikets sikkerhet» seg om juss, om unntaksbestemmelser i lovgivninga. Mange har likevel brukt begrepet for å hemmeligholde informasjon som langt fra er viktig for «rikets sikkerhet», men som ville avslørt ubehagelige forhold – og noen ganger ulovligheter.

LES OGSÅ:

NRK-journalist Morten Jentoft skal skrive bok om Frode Berg

På Dagsrevyen har vi sett Frode Berg bekrefte navnet på mannen som skal ha rekruttert Berg til oppdrag for E-tjenesten. I boka blir vedkommende kalt «Peik», og vi får vite at han var aktiv i kommunepolitikken og blant annet satt i kommunestyret og formannskapet.

Jeg savner at Jentoft reflekterer mer over dette – om personer som opererer i grenselandet mellom politikk og etterretning, en praksis som langt fra har vært heldig for landet tidligere.

Hvordan skal man forholde seg til personer som har sentrale politiske verv som krever åpenhet og offentlighet – og samtidig har en jobb med hemmelighold som et av de viktigste punktene i arbeidsinstruksen? Når opererer de som politikere, når er de en del av de hemmelige tjenestene? Og sist, men ikke minst: hva gjør de med kunnskapen de får via politiske verv når de kommer på jobb i E-tjenesten eller Politiets sikkerhetstjeneste?

Det er opp til Jentoft å avgjøre om navnet skal offentliggjøres, men jeg savner at han har flere refleksjoner om dette. Det dreier seg om hvordan innbyggerne kan sikre seg mot misbruk fra folk som skjuler seg bak «rikets sikkerhet». Personer som samtidig kan være en trussel mot den enkeltes trygghet i hverdagen.

… og tynt om flyktningestrøm

Jentoft skriver også at Frode Berg ikke trodde at Russland hadde styrt flyktningestrømmen som kom over Storskog høsten 2015. «Etter hans mening hadde ikke norske myndigheter i 2012 respondert fullt ut på et forslag fra russiske myndigheter om at Norge ikke skulle ta imot flyktninger», skriver Jentoft.

Likevel konkluderer forfatteren med at «grensen mot Norge var strengt bevoktet, og russerne kunne ha stoppet personer uten gyldige innreisedokumenter til Norge allerede ved kontrollposten i Titovka midt mellom Murmansk og Kirkenes.»

Dette kunne vært framstilt mer nyansert, og det er merkelig at Jentoft ikke tar med funnene til seniorforskerne Arild Moe og Lars Rowe ved Fridtjof Nansens institutt. De slo fast at russerne hadde liberalisert lovverket allerede i 2012, og at Norge (og Finland) rett og slett ikke hadde fulgt med i timen.

Nyttig

Alt i alt har Jentoft skrevet ei god bok. Fremdeles kan det stilles mange spørsmål i Frode Berg-saken. Noen av dem vil det ta mange år å få svar på. Derfor er «I grenseland» ei svært nyttig bok. Den kommer til å bli et viktig samtidsdokument den dagen E-tjenestens arkiver åpnes for innsyn i denne saken – om 50 år eller noe slikt.