Sovemedisin for en urolig nasjon

I BEGYNNELSEN AV februar passerte historien om den avdøde gameren Mats «Ibelin» Steen mer enn én million sidevisninger. Det er et helt vanvittig høyt tall, og skyldes selvfølgelig flere ting. Det er en rørende historie om død, avmakt, forsoning og avstanden mellom foreldre og barn, fortalt med varsomhet og innlevelse. Dertil vises en side ved gaming som for mange er ukjent og som mange har godt av å innvies i. Bravo! Dette er hovedgrunnen til at saken leses, og en god påminnelse til oss som driver med dette til daglig: Folk er mer enn villige til å lese 4.000 ord på trikken – om historien er god nok.

Uggen følelse

Ikke desto mindre ble jeg sittende igjen med en litt uggen følelse, som jeg av ulike grunner har nølt med å sette ord på. I korthet handler det om hvordan teksten – herunder responsen på den – hele veien sidestiller den virtuelle verdenen med den virkelige verdenen. Som om de to er nøyaktig like gode. Som kanskje også er det mange vil høre.

NRK-saken er slik en velkommen og ideologisk respons på et stadig mer omfattende samfunnsfenomen, der et fryktsomt folk – unge gamere så vel som deres rådville foreldre – søker tilflukt i sine egne digitale kokonger. «En tid preget av redsel rygger unna det intime», skriver Joel Halldorf i Vårt Land 27. februar.

Og jeg tror vi vet det. Det finnes en uro vi ikke blir kvitt. Vi vet det er noe som er galt når guttungen sitter oppe og gamer hele natten; og vi vet at det er galt å «serie-binge» kveld etter kveld (mennesker i Vesten har aldri hatt mindre sex enn i dag) – men så kommer rikskringkasteren og forteller oss at det vi holder på med er helt i orden; at det virtuelle livet slett ikke står tilbake for det virkelige livet; at livet foran skjermen er like rikt som utendørslivet; og at det går an å være «kvinnebedårer» god som noen om du er «guild leader» i World of Warcraft.

Det som spring i auga

Jeg tror dette er en underbelyst del av appellen til saken om Mats «Ibelin» Steen. Den svarer på en underliggende uro med et gledens budskap om at det ikke er noe å bekymre seg for likevel. Den smigrer og beroliger – når vi egentlig trenger et tupp i baken. Den hjelper oss med nattesøvnen (eller dagssøvnen for gamere som snur døgnet) - når vi egentlig bør kaste oss rundt.

Så det er ikke noe galt med skjermkulturen likevel? Puh!

Dette er NRK-sakens ideologiske klangbunn - How I Learned to Stop Worrying and Love the screentime - som det er verdt å titte nærmere på. Hva er det som gjør at én million nordmenn begjærlig kaster seg over historien om gutten foran skjermen? For det finnes også andre gode historier der ute. Forskjellen er at de i beste fall blir lest av 100.000.

Det er altså ikke en kritikk av historien, dens forfatter eller dens hovedpersoner. Om disse har jeg bare fordelaktige ting å si. Men den uforlignelige responsen på saken påkaller noen ubehagelige spørsmål. Hva slags jordsmonn er det den faller i? Hvorfor vekker den så stor åtgaum blant oss?

Kan det ha sammenheng med at den ikke bare avdekker, men også tildekker? Jeg tror det.

En tidlig versjon av teksten ble opprinnelig publisert som en facebook-status på forfatterens vegg.