Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Da styreleder Jan Erik Bresil i Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) «tok bladet fra munnen» om de siste måneders kritikk mot foreningen, gjorde han det i Nettavisen og til en journalist som selv tidligere har ytret seg flere ganger i rusdebatten.
Dette, og det faktum at frilansjournalist Hanne-Karine Sperre er støttemedlem av NNPF, skapte så mange og sterke reaksjoner på Twitter at Nettavisen gikk ut med at de oppdaterte saken med presisering torsdag kveld.
«Journalisten er medlem av flere organisasjoner med motstridende synspunkter på rusdebatten for å få innsyn - blant dem NNPF og Foreningen Human Narkotikapolitikk. Hun har flere år tilbake skrevet kronikker i rusdebatten og rundt andre tema, men opptrer i dag som uavhengig journalist med ulike innfallsvinkler», står det nå i artikkelen.
– Ikke inhabil
Det er ikke aktuelt med ytterligere grep, sier nyhetssjef Siv Bjerke til Journalisten.
– Det at journalisten er støttemedlem i en rekke organisasjoner med ulikt syn gjør hun som research. Vi mener det ikke gjør henne inhabil, men ser at det kan diskuteres. Dessuten, saken i seg selv har stor offentlig interesse i og med at det er første gangen styrelederen snakker om all kritikken. Og ingen har bestridt at intervjuet er dekkende for det intervjuobjektet mener, sier Bjerke.
Hun beskriver at Sperre har skrevet mye om rusdebatten, også hos andre medier enn Nettavisen.
– Hun har også tidligere skrevet kronikker om tematikken, men har sluttet da hun så at det ikke lar seg godt kombinere med journalistiske artikler om samme tematikk. Hun informerte oss på forhånd om at hun var støttemedlem i flere organisasjoner, sier Bjerke.
– Var det uheldig, sett i ettertid, at det var en journalist med tidligere publiserte meninger i og om rusdebatten som gjorde Bresil-intervjuet?
– Dette var en sak vi fikk pitsjet av en frilanser, det var ikke vi som satte henne på saken. Men det er sikkert ting vi kunne gjort annerledes. Vi kunne vært flinkere til å opplyse om hennes tidligere engasjement i debatten fra begynnelsen, og vi kunne kanskje også lagt inn de faktiske kritiske spørsmålene som ble stilt under intervjuet, men som ikke ble presisert i saken. Det hadde vi nok kanskje gjort hvis vi forventet reaksjoner, sier Bjerke.
Hun forteller at journalisten jobber videre med den samme tematikken for avisa.
– Dere anser ikke at journalisten har for tette bindinger noen vei i debatten?
– Hun er ikke ansatt i noen forening i det hele tatt. Hun har vært medlem i flere organisasjoner for å få innsyn i tematikken, og det kun som støttemedlem, ikke aktivt medlem.
– Vårt ansvar
Bjerke sier at hun merket seg at reaksjonene i all hovedsak kom på Twitter. Hun forteller at Nettavisen har mottatt to eller tre e-poster om saken.
– Jeg sluttet å være aktiv på Twitter for lenge siden, fordi jeg synes debattklimaet er dårlig der. Skal man inn i en Twitter-debatt må man nesten sette av halve dagen. De mest engasjerte der inne virker å ha veldig mye tid. Dessuten går mange diskusjoner veldig lett over i personangrep.
– I dette tilfellet også, synes du?
– Jeg synes iallfall folk med reaksjoner godt kan henvende seg til Nettavisen heller enn direkte mot journalisten. Publiseringen er til syvende og sist vårt ansvar.
Journalist Hanne-Karine Sperre sier selv til Journalisten at hun er oppmerksom på kritikken som har kommet:
– Jeg har meg selv å takke for at jeg har vært aktiv i debatten og skrevet ulike kommentarer. Kritikken for det må jeg bare ta til meg. Jeg er frilanser og engasjert i mange temaer, men det er vel nesten ingen temaer som vekker så sterke følelser som narkotika. Jeg får ikke gjort så mye med tidligere ytringer, men framover blir det nok viktigere å tenke to skritt fram om hva jeg deler og skriver på sosiale medier, for eksempel, sier hun til Journalisten.
Hun forteller at hennes måte å jobbe journalistisk på er å knytte seg til alt fra foreninger til sider på Facebook, og følge med på hva som rører seg for å få større innsikt.
– Jeg er medlem av flere rusorganisasjoner, blant annet Foreningen for human narkotikapolitikk. Og så er jeg støttemedlem av NNPF, som betyr at jeg mottar bladet de gir ut og får tilgang på holdninger og diskusjoner som går der. Men jeg er ingen aktivist, og ikke noe talerør for NNPF, understreker Sperre.
Da et intervju med NNPF-styrelederen ble aktuelt, var det høyaktuelt for henne, forteller hun:
– Det er jo dessverre sånn at NNPF ikke har uttalt seg noe særlig til mediene om alt som har skjedd i det siste. Jeg har selv vært nysgjerrig på hva de tenker. De kontaktet meg, hvorfor må de nesten svare på selv, men det er ikke et intervju jeg takker nei til. Jeg stilte akkurat de samme spørsmålene til Bresil som jeg ville stilt til hvilken som helst annen kilde.
