«Lokaldialekter forstyrrer og distraherer den
generelle forståelsen av det som blir formidlet; de er som sand på
skøytebanen og hindrer fri flyt. Greit nok i lokalsendinger, men slik
skal det ikke være i riksdekkende nyhetsformidling.»
Det skriver tidligere NRK-profil Christian Borch i boka «Bak kulissene. Minner fra et liv i journalistikkens skarpe ende», som kommer i salg i løpet av måneden.
Boka er i store trekk en oppsummering av Borchs år som NRK-ansatt, fra 1978 til 2014. Etter mange år som utenriksjournalist var Borch nyhetsanker for Dagsrevyen fra 2000 til 2010, og programleder for Urix fra 2010 til 2014.
– Farlig tett inntil makten
Slik beskriver Borch selv sin vei inn til rikskringkasteren:
«Artium på ett år, så ut igjen, jungmann i cruisefart, norskekysten
og Svalbard. Etter det: jusstudier, militærtjeneste, journalistaspirant
i Morgenbladet, studier i London og arbeid i The Times noen år før
jeg lander i utenriksredaksjonen i NRK.»
Det var Gunnar Gran, sjefen for Dagsnytt i NRK, som ba Borch søke et utlyst vikariat i utenriksredaksjonen i 1978. Da var det gjort, skriver han i boka. Borch skulle komme til å tilbringe nærmere 40 år hos NRK.
«De første 25 årene er jeg i konstant bevegelse, Europa, øst og vest,
USA, Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten, i krig og fred; temaene er
sikkerhetspolitikk, nedrustning og europeisk samarbeid, og ganske
mye annet», skriver Borch, og forteller om arbeid med alt fra Treholt-saken til Gulf- og Irak-krigen.
Han satt «farlig tett inntil makten» til journalist å være, noe mange kolleger reagerte på, skriver Borch. Særlig var han involvert i nedrustningsarbeid.
– Ville vært mindre verdt
– Journalister må ikke la seg binde til taushet, mens jeg til overmål var medlem av Regjeringens Nedrustningsutvalg i ti år, hadde strengeste klarering på Forsvarets Høgskole, og jobbet midt inne i Etterretningstjenesten en periode. Verre gikk det liksom ikke an å få det, skriver Borch i en e-post.
I boka skriver han at deltakelsen i nedrustningsutvalget var godtatt og ønsket fra NRKs side, og er tydelig på at det ga verdi, også for NRK, at han satt tett på:
«At jeg nå og da var en del av prosessene, ga en ekstra forståelse. Uten
hadde jeg ikke kunnet arbeide som jeg gjorde, og journalistikken min
ville vært mindre verdt. Det kan høres fryktelig pompøst ut, men det
er faktisk slik det er.»
– Hjernedød markedspsykose
I boka stiller Borch seg kritisk til flere utviklinger i NRK-systemet, både under og etter hans egen tid der.
Rundt 2013 ble nettet og nrk.no et satsingsområde, og med det kom et fokus på antall klikk, skriver Borch.
«Å måle suksess i antall klikk
er greit nok så lenge det gjelder å vise hvor salgbare man er på annonsemarkedet. Det er akkurat hva NRK er ment å ikke skulle være, men
nå var altså redaksjonen i ferd med å la sin redaksjonelle profil bestemmes av markedskreftene. Vi hadde stille sklidd i retning av dette
da vi begynte å snakke om seerundersøkelser for å finne ut hva folk
ville se, og gjøre det til et mantra å satse på 'ungdommen'», skriver han.
Men allmennkringkasteren er til nettopp for å bevare et rent og ryddig rom utenfor markedskjøret, mener Borch:
«Sannheten var vel at NRK mer eller mindre bevisstløst
hadde bukket under for en kommersiell trendtenkning og sklidd sidelengs inn i en hjernedød markedspsykose.»
Slakter dialekt-tillatelse
Borch stiller seg også kritisk til tilfeller der NRK har tillatt programledere og andre å bruke egne dialekter på lufta.
Et mye omtalt eksempel var tillatelsen Dagsrevy-kollega Ingerid Stenvold fikk til å bruke målselvdialekta si som nyhetsanker.
At daværende kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas godkjente et slikt fritak fra regelen om å bruke normert bokmål eller nynorsk, beskriver Borch som at et «saktegående jordskjelv» var utløst.
Kort tid før Stenvold ble ansatt hadde Borch vært med på å be kringkastingssjefen innskjerpe språkreglene og bevare totalforbud mot dialekter, skriver han.
– Fra 1980-årene var det markedsmekanismene som bestemte. De påvirket den politiske omgangstonen og banaliserte og vulgariserte store deler av pressen. Egoet ble idealisert, materielt forbruk opphøyd til ideal. Aksjonærenes krav om fortjeneste overskygget redaksjonelle vurderinger. I tidens løp rammet dette også NRK, som prinsipielt skulle være uavhengig av slikt. Dialektsaken er bare en av mange bi-effekter av denne utviklingen, utdyper Borch i en e-post til Journalisten.
Ut mot Lars Os
Nå har kaos blitt regelen, mener Borch å se, og trekker fram dialekten til nåværende USA-korrespondent Lars Os som det mest utrerte eksempelet. Os blir beskrevet som «en fotograf
som jeg forstår ble korrespondent i USA på grunn av covid».
«Han
snakker en dialekt som er spesiell inntil det ubegripelige. Spørreordene i hans verden er kven, kessen, kesst og keffer. Hyggelig for folk
i bygda når han sier det, vil jeg tro. Men hva med resten av nasjonens
seere og lyttere?»
Borch viser til at Os har uttalt til Aftenposten at seerne «må bli vant til det. Da slipper jeg å inngå for mange kompromiss.»
«Fyren ser for ramme alvor ut til å mene at verden får se til å ta
seg sammen for å tekkes ham – sånn at han skal slippe å måtte inngå
kompromisser. Ideen om at han som formidlende journalist bør sørge
for det stikk motsatte, ser overhodet ikke ut til å ha falt ham inn.
Det virkelig tankevekkende er at NRK lar dette skje. Kanskje nye
utlysninger bør ta det inn i teksten, for eksempel: 'Stillingen åpner
uante muligheter for uhindret narsissistisk egotripp'», skriver NRK-veteranen.
– Trist å høre
Journalisten har spurt Lars Os om kommentar. Han skriver i en e-post:
– Det er jo trist å høre at Christian Borch synes bruken av dialekt er en narsissistisk egotripp, for jeg har stor respekt for hans journalistiske karriere. Men han skal selvsagt få lov til å mene det.
Mot avslutningen av boka skriver Borch at han ikke har sett norske fjernsynsnyheter overhode siden den dagen han gikk ut av NRK.
«[...] ikke debattprogrammer, ikke aktualitetsprogrammer,
ikke så mye som fem sekunder til sammen. Spør meg ikke hvorfor.
Det har bare blitt sånn.»
