Slett presseetisk arbeid

Grand Hotel i Oslo, det kan ha vært i 1991. Norsk Redaktørforening er samlet for å diskutere etikk, og sterkest står VGs legendariske Sigmund Lode.

- PFU må ikke reduseres til et smaksorgan, fremholdt Lode.

Hans budskap var at PFU bør være varsom med å bevege seg ut i det frie skjønn. Det er grunn til å repetere advarselen.

Redaktører tar seg sjelden tid til å nærstudere PFU-fellelser. Jeg har fått rikelig anledning til slikt i år. Etter åtte måneder har utvalget behandlet fem klager på Harstad Tidende, og vi er felt i tre av sakene. Det er ikke hyggelig, ja mer: Det er ubehagelig å bli felt i PFU.

Dette ubehaget kan likevel opprettholdes bare dersom fellelsene fra PFU er kompetente, gjennomtenkte og klare. Når jeg i et forsøk på å bli etterpåklok studerer sakene min avis har vært involvert i, må jeg dessverre konkludere at uttalelsene i to av sakene ikke tilfredsstiller den minstestandard man må kunne forvente.

Omtale av 16-åring

Harstad Tidende skrev om utesteder i byen som kunne miste bevillingen etter å ha skjenket en 16-åring. Moren til 16-åringen klaget over omtalen. Hun mente at vi har vist liten omtanke i dekningen, særlig med tanke på at den omhandler er barn.

PFU er enig med klageren, i alle fall tilsynelatende, for i sin uttalelse sier utvalget at

”avisen med fordel kunne vist større omtanke, slik det anmodes om i Vær varsom-plakatens punkt 4.8. Der heter det blant annet: ’Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen får for barnet.’”

Denne uttalelsen krever kommentarer:

1. PFU har ikke noe med å mene noe om hva avisene ”med fordel” burde eller ikke burde ha gjort. PFU skal ta stilling til om god presseskikk er brutt eller ikke og holde seg for god til synsing innenfor det som det tilligger en redaktør å vurdere.   

2. Til substansen: PFU begrunner ikke hvorfor den såkalte barneparagrafen kan anvendes på en person over den kriminelle lavalder som ved flere anledninger kjøper øl på utesteder, i avisens omtale spiller en uskyldig birolle – og som ikke er identifisert.

Identifisering av ryktespreder

Det har lenge vært strid i det nordnorske travmiljøet. Harstad Tidende har avdekket spetakkelet i en lang rekke artikler. Det handler om makt og ære, penger og prestisje.

I en nøktern 2-spalters artikkel skriver avisen at det i maktkampen er satt frem rykter om utroskap. Vi navngir også hvem som har satt frem ryktene. Det gjør vi fordi vedkommende har det nest øverste tillitsvervet i en stort travmiljø, fordi saken kan knyttes til et kynisk spill om posisjoner og fordi identifikasjon innebærer at en ubegrunnet mistanke ikke kastes på et fåtall andre personer. Vi sitter på dokumentasjon som er gitt oss i fortrolighet.

PFU feller Harstad Tidende. Begrunnelsen er at vi verken på trykk i avisen eller overfor PFU har dokumentert våre påstander.

 Overfladisk arbeid

Jeg reagerte på uttalelsen, og ba i april PFU om en presisering. Mener virkelig utvalget at avisen skal legge frem dokumentasjon som er gitt oss i fortrolighet? Eller mener utvalget noe annet?

Etter purringer får jeg etter tre måneder en knapp epost fra en saksbehandler. Hun skriver at det var galt av oss å identifisere ryktesprederen, og at det er derfor vi ble felt.

Det gjør uttalelsen fra PFU underligere: Utvalget begrunner en fellelse med manglende dokumentasjon av en opplysning, men feller avisen fordi det mener det uansett var galt å formidle opplysningen. PFU vrir seg unna den plikt utvalget har til å begrunne sin uttalelse.

 Dersom PFUs vurderinger var levert til eksamen i første klasse ved journalistutdannelsene, ville jeg i et velvillig øyeblikk ha gitt karakteren E.  

 Uttalelsen fra PFU kan leses i sin helhet på www.pfu.no (travsaken her, skjenkesaken her.)