KRITISK MOT VG: Hege Storhaug opplevde på standene som svært vonde. Foto: Birgit Dannenberg
KRITISK MOT VG: Hege Storhaug opplevde på standene som svært vonde. Foto: Birgit Dannenberg

Kjørt til bunns av VG

Hege Storhaug ble så svertet av VG at hun var redd for eget liv. Gode venner hjalp henne gjennom mediekjøret.

Publisert Sist oppdatert

– Det kunne blitt en ny Tore Tønne-sak dersom jeg ikke hadde hatt ren samvittighet og dersom jeg ikke hadde hatt mennesker rundt meg. Det er også en av grunnene til at Mia Gundersen og jeg er så gode venner. Hun har betydd mye i denne prosessen.

– Beskriv situasjonen din den gang.

– Jeg var sykmeldt i lange perioder. Det bildet som ble skapt av meg var helt diametralt motsatt av hva jeg er som menneske, og noe stort verre kan man vel ikke gjøre mot en person. Jeg ble framstilt i et av Norges viktigste medier som en helt annen enn den jeg er, jeg skulle ha presset unge innvandrerkvinner til å fortelle historier om overgrep for å få statsstøtte til Human Rights Service og så sviktet dem etterpå. Det er 4,5 år siden nå, og jeg har fremdeles ettervirkninger.

– Det kunne blitt en Tønne-sak, sier du. Tenkte du på å gjøre noe alvorlig?

– Jeg så jo ikke hvordan jeg skulle gå videre, hvordan jeg skulle greie å reise meg igjen som menneske.

VG den verste opplevelsen

– Er det din tøffeste opplevelse med mediene?

– Ja, det er det verste jeg har opplevd, og selv om VG ble dømt i Pressens Faglige Utvalg, så vet jeg ikke om jeg kommer over det noen gang. I ettertid er det uforståelig at mediene ikke var villig til å gå inn i saken. Vi ringte flere sentrale medier og sa at vi kunne forlate kontoret der og da, at de kunne komme og gå igjennom alt, men det var ikke interessant. Det interessante var å knuse HRS og meg. Det var mange aktører som sto bak, og så var det ulike motiver, alt fra økonomi til politikk.

– Mener du at Kadafi Zaman og VG hadde en agenda?

– Jajaja, han hadde en meget klar agenda. Han har omtalt meg i veldig negative ordelag i sin egen bok, han står for helt andre syn innen innvandringsfeltet enn jeg gjør, og han vet at jeg har politisk makt. For ham ville det vært en glede å kvitte seg med både meg og Human Rights Service.

– Du er idrettslærer, har jobbet som journalist, skrevet bøker. Hvem er du nå, Hege Storhaug?

– De som skal tyne meg, sier at jeg er aktivist, og da tenker jeg som så, at Frederic Hauge er også aktivist, så det er greit nok det.

Klassekampen og Dagbladet

– Men journalist kaller du deg ikke lenger?

– Jeg er jo journalist. Jeg gikk ut av Norges idrettshøgskole i 1987 og Journalisthøgskolen i 1992. I 1988 hadde jeg ett år i Klassekampen og etter Journalisthøgskolen var det sommervikariat i Dagbladet før jeg begynte som frilans. Den første saken jeg kom borti var Sima-saken. Jeg ble kontaktet via en dame i Helsedirektoratet som kjente til mitt arbeid med spiseforstyrrelser, som også denne jenta hadde utviklet. Det var sånn det begynte, og jeg var mildt sagt sjokkert. Men jeg skjønte at dette ville vi få mer av, så da dro jeg til hovedkilden for dette, og var til sammen to år i Pakistan.

– Hva gjorde du der borte?

– Jeg jobbet frilans og skrev en bok, «Mashallah». Jeg var veldig naiv da jeg dro i den forstand at jeg kunne forferdelig lite om Pakistan og islam, men jeg mistet fort min uskyld. Det var brutalt å oppleve de voldsomme, systematiske overgrepene, men jeg var heldig fordi allerede andre dagen traff jeg noen veldig flotte mennesker, feminister, menneskerettsaktivister, kunstnere og andre som er mine nærmeste venner den dag i dag.

– Som tidligere journalist kjenner du alle triksene?

– Nei. Det er typisk journalister som sier sånt når de skal presse meg, men jeg opplever meg ikke som taktiker på den måten. Mitt første møte med mediene var en vanvittig greie. Da hadde jeg skrevet boken om Mashallah.

Rystet over fornektelsene

– Ditt første møte var vel i forbindelse med ditt arbeid mot spiseforstyrrelser blant idrettsjenter?

– Jo, men det var så uskyldig og ufarlig. Men da jeg kom hjem fra Pakistan og skrev denne boken, var jeg veldig uvant med debatten her i Norge. Jeg hadde gjort masse intervjuer med kvinner i Pakistan og var veldig preget av det, men var også vant til å diskutere disse tingene helt åpent med mine venner der. Så kommer jeg hjem, gir ut denne boken, og så smeller det fra alle hold. Jeg forsto ingenting. Det som rystet meg mest var benektelsen av faktiske forhold, og det toppet seg da Fakhra Salimi på Mira-senteret gikk ut og sa at pakistanske kvinner er vel så likestilte som norske kvinner.

– Hvordan var pressen?

– Jeg synes pressen var fin. Jeg husker et bra intervju i Fædrelandsvennen, og jeg husker et all right intervju med meg og William Nygaard i VG. Det var så ille reaksjoner i mediene mot meg den gang, at da gjorde William noe han sjelden gjør, han gikk ut i mediene og forsvarte boken sammen med forfatteren.

Mediene er repeterende

– Hvordan vil du betegne norsk presses holdning til hele innvandringsdebatten?

– Problematisk, men først må jeg få nyansere litt. Det er flere og flere journalister som får faglig kompetanse, og det er ikke så ensrettet som før. Men det har vært vanskelig å forholde seg til det faglige nivået og virkelighetsbildet. Mediene er også veldig repeterende. Hver sommer har vi reportasjer om flåtten og hvor farlig den er, og det er nesten slik her også. Jeg opplever at man ikke greier å løfte seg opp og ta et større bilde. Ta en sak som fokuset på yngre, enslige asylsøkere. Altså, her snakker vi ofte om grov kriminalitet, om barn som smugles til Vesten. Det koster penger, mye penger, 50-70.000 kroner, og vi vet hva disse barna skal gjøre, nemlig sende penger til familien i opprinnelseslandet. Da lager mediene tåredryppende reportasjer om hvor fælt det er at Norge eventuelt sender dem tilbake, i stedet for å si at nettopp ved å sende dem tilbake kan vi være med på å demme opp mot denne typen menneskesmugling. Det er den ene siden. Så har du den andre siden, de sakene mediene ikke er interessert i å ta opp. Et eksempel er den massive dumpingen av norsk-somaliske barn i Somalia, altså foreldre som sender ungene tilbake til Somalia.

– Hvor mange kan det være?

– Det blir bare gjetning, antakelig snakker vi om 4-5000 unge som er ute på lange opphold til enhver tid. Vi skrev en rapport om dette i 2004 og har jevnlig holdt det varmt, men mediene er veldig lite interessert. Det synes jeg er rart, for det handler om de mest vergeløse blant oss.

– Er mediene for politisk korrekte?

– Ja, men det er da ingen sensasjon. Det tror jeg de fleste journalister selv kjenner at de er.

Hvordan kvotere innvandrere

– Gjør det noen forskjell at vi etter hvert får en del journalister med innvandrerbakgrunn?

– Lite. Jeg er veldig lei av det etniske fokuset, jeg er opptatt av enkeltindivider. Og hva er en innvandrer? Det koker jo nesten alltid ned til en mannlig muslim. Hvordan skal de for eksempel kvotere inn innvandrere på Journalisthøgskolen? Skal vi ha en buddhist og en hindu? Hva med persere som er veldig annerledes enn pakistanske muslimer, eller hva med kjønn, og hva med kristne fra Afrika? Jeg møtte en kristen, afrikansk kvinne på Litteraturhuset for en tid siden. Hun var så sint fordi hun hele tiden blir representert i mediene av mannlige muslimer. Hun er kristen fra Kongo og føler ingen tilhørighet til dem. Da huket jeg tak i Knut Olav Åmås og sa, kom igjen, dette må du høre på. Jeg skal banne på at hvis noen gidder å gå gjennom Aftenpostens debattsider de siste to årene og telle opp etniske nordmenn, hvis det er lov å si noe slikt, og mannlige norsk-pakistanere, så er jeg ganske sikker på at du vil finne en så voldsom overrepresentasjon av muslimske, norsk-pakistanske menn at det vil vekke oppsikt til og med i journalistkretser.

– Hva skjer nå?

– Det som blir det mest sensitive framover er verdikampen mellom de vestlige frihetsverdien og islam, ikke kristendommen og islam, men de vestlige frihetsverdiene og den muslimske verden.

Mediene må ta stilling

– Hvordan skal mediene stille seg til dette? Skal de ta stilling?

– Ja, klart det. De tar jo stilling til en rekke saker allerede i dag. Da må de ta stilling til om det samfunnet vi har skapt i Norge, og i Europa, basert på frihetsverdiene, er verdt å videreføre eller om vi skal begynne å vike for å imøtekomme nye grupper, og det betyr muslimer. Jeg mener at vi ikke må vike en tomme fra frihetsverdiene våre. Tvert imot bør vi gjøre alt vi kan for å innlemme våre nye borgere i disse verdiene, men der tror jeg at sentrale deler av norske medier ikke vil følge opp.

– Du blir fortsatt plassert vekselvis på venstresiden og i Frp?

– Ja, de får nå holde på. Det er veldig enerverende for mine motdebattanter at de ikke vet hvor de har meg. Og så er det veldig enerverende for dem at de har en tapersak.

(Les VG og Zamans svar)

Powered by Labrador CMS