Da Per Edgar Kokkvold nylig gikk av som generalsekretær i Norsk Presseforbund,sa han noe klokt: ”Man kan ikke levere inn anstendigheten når man får pressekortet utlevert”. Det er mangelen på anstendighet som essayet mitt først og fremst handler om.
Når redaktør Helge Øgrim nå kommenterer essayet ”Journalistikkens uutholdelige letthet”, sier han det motsetningsfullt og noe brutalt: ”Jeg liker Finn Sjues essay om mediene i en brytningstid. Og synes det er ganske dårlig.”
Noen vil nok mene at denne introen kaller mer på psykologisk enn logisk innsikt.
Da jeg bestemte meg for å skrive det kritiske essayet, visste jeg at dette ville bli som å stikke handa inn i et vepsebol. For det finnes knapt mer hårsåre yrkesgrupper enn redaktører og journalister. Derfor har de uvanlig mange og positive kommentarene som essayet er blitt møtt med, både forbauset og gledet meg.
Nå kan bare ros sløve, mens bare ris kan gjøre sinnet stivt. En blanding av ros og ris kan derimot skjerpe intellektet. Øgrims innspill velger jeg å plassere i denne siste kategorien. Han yter motstand, og det er bra – selv om jeg er uenig i de fleste påstandene hans.
Jeg skal ikke bruke tid på å kommentere alt det han synes er bra, men gå rett til kritikken hans.
Mangel på tall og åpne kilder?
Burde det vært mer empiri og flere åpne kilder for å belegge påstandene mine? Da jeg for mer enn tre år siden bestemte meg for å skrive essayet, måtte jeg gjøre et sjangervalg. Jeg ville ikke skrive ei tradisjonell prosabok, ei heller ei reportasjebok der hvert eneste ord fra kjente og ukjente mediefolk måtte sjekkes. Jeg hadde rett og slett en brennende lyst til å si min hjertens mening etter 40 år av og på i journalistikken. Kort sagt, skrive et essay.
Dette betyr selvsagt ikke at faktagrunnlag og innside-kunnskap ikke skal være på plass. Derfor har jeg brukt uhyre mye tid på snakke med og å intervjue systematisk unge og eldre journalister, mellomledere, og redaktører – kanskje litt for få av dem. I tillegg har jeg hatt samtaler med en rekke personer utenfor mediene, med sterke og ulike meninger om journalistikk.
I løpet av tre år har dette etter hvert dreid seg om noen hundre personer. Det store flertallet av disse arbeider i det redaksjonelle praktisk-trege feltet, for å si det med Jean-Paul Sartre. Mange av disse personene var villige til å snakke åpent, ofte med ramsalt kritikk av tingenes tilstand. Men det har vært mitt valg å si; takk skal dere ha, dere har gitt meg stor innsikt. Men det er min og bare min stemme som essayet skal målbære. Gleden over å skrive i fristil, med solide erfaringer fra så mange personer som ballast, har vært enorm.
Mangel på nye eksempler?
Det er ikke bare det store teknologiske paradigmeskiftet som tar plass i essayet. I enda sterkere grad setter jeg søkelyset på den langvarige etisk-moralsk krisa i profesjonen. Ett av mange eksempler på denne er hvordan saker som er små og florlette, blir overdramatisert og forstørret til det latterlige, groteske eller det uansvarlige. Jeg oppfatter det slik at Øgrim er enig i denne plagsomme tendensen, men etterlyser nyere eksempler enn tilfellet Åslaug Haga. Hva med saken fra august om ”Pst-arkivet”, spør han, og antyder at det kanskje var essayets deadline som førte til at jeg ikke tok opp denne saken.
Øgrim har helt rett. Øgrim mener at denne saken som Dagbladet, Kjetil Stormark og NRK sto bak, var ”voldsomt hypet”. Her er vi helt enige. Nå dreide ikke saken seg om et Pst-arkiv, men om et fjernarkiv med navn på kilder og annen informasjon som den militære E-tjenesten hadde i Havnelageret. Saken ble voldsomt overdramatisert – uten et synlig og overbevisende faktagrunnlag. Jeg skal mer enn gjerne analysere denne saken offentlig. Men her er det ikke tid og rom for det.
Ingen analyse av sosiale medier?
Så mener Øgrim at analysen min av de sosiale mediene er svak. Klart, her er jeg sårbar ettersom jeg forteller at jeg foreløpig har valgt å stå utenfor disse mediene. Hvorfor? For å få fred til å skrive bøker og drive med ting jeg trives med. Jeg har samtidig sagt at når jeg passerer de 70 om noen få dager, skal jeg så raskt jeg kan inn på noen av dem.
Men betyr dette ”utenforskapet” at jeg frivillig har hogd av meg halve hjernen? Neppe. Jeg er omgitt av velvillige mennesker som gir meg innsikt i mye av det som foregår på de fleste sosiale mediene.
I flere år har jeg fulgt nøye med på norske og internasjonale analyser av de sosiale mediene. Jeg må innrømme at få, om ingen analyser her hjemme, har vært helhetlige og overbevisende. Det skyldes nok først og fremst at temaet ikke er helt enkelt, fordi svarene ofte befinner seg i framtida. I essayet har jeg sagt en del om de sosiale medienes karakter som et tveegget sverd, og gitt dem status både som potensielt frigjørende medier og som kloakkorganer.
La meg føye til at Ronald Bye og jeg ga ut boka ”Overvåket” i 2009. Gjennom 500 sider tok vi for oss elektronisk overvåking i verden og i Norge. Tre år med intenst arbeid her hjemme og i USA ga oss godt innsyn i Internetts og den digitale kommunikasjonens tveeggede karakter – både som opplysende, demokratiserende og som overvåkede arenaer.
Daværende direktør i Datatilsynet Georg Apenes sa offentlig at boka burde bli pensum ved alle høyere utdanningsinstitusjoner i Norge.
Jeg nevner ikke dette for å posere som ”prektig”, men for å gjøre oppmerksom på at jeg faktisk har jobbet mer med digital kommunikasjon enn kanskje de fleste journalister i Norge har gjort.
Kjenner jeg hverdagen i store nyhetsredaksjoner?
Flere kommentatorer mener at jeg tar et sviende og berettiget oppgjør med klikkhysteriet i essayet. Hva Øgrim mener er jeg ikke sikker på. For han viser til at mine kommentarer til klikk-fenomenet og hvordan det brukes i de store nyhetsredaksjonene ser ut til å være rusten og noe unøyaktig. Han mener at jeg besværer meg over at redaksjonsledere og andre registrerer antall klikk og salg hver dag.
Mulig at jeg ikke bruker enkelte begreper presist nok. Men essayet uttrykker klart nok mitt syn. Selvsagt må redaksjoner og redaksjonsledere følge med på antall klikk så ofte de mener det er nødvendig. Noe annet ville være merkverdig likegyldig, like håpløst som en journalist uten nysgjerrighet. Det jeg derimot advarer mot er at antall klikk skal bestemme hva slags stoff som blir prioritert. Da er neste skritt logisk; å fylle store flater med florlett og ganske tanketomt digitalt klipp- og limstoff. At det har utviklet seg en klar tendens i den retningen, mener jeg er hevet over tvil.
Jeg kjenner selvsagt ikke hver krik og krok i dagens store nyhetsredaksjoner. Jeg har ganske enkelt ikke jobbet i slike redaksjoner. Men betyr dette at det da er umulig å skaffe seg konkret og godt oppdatert kunnskap om det moderne redaksjonslivet på annet vis? Selvsagt ikke. Som jeg tidligere har skrevet her, jeg har brukt tre år på å snakke med uhyre mange journalister, mange mellomledere og noe redaktører. Jeg har lært mye, og føler meg ganske oppdatert.
Jeg håper virkelig at ingen mener at det er umulig å skaffe seg en ganske god, om ikke komplett innsikt i det redaksjonelle livet på denne måten. Skulle et slikt syn slå gjennom, ville det bli uhyre vanskelig å vurdere og kritisere nærmest enhver arbeidsplass uten å være ansatt– det være seg i et pleiehjem eller i en IT-bedrift.
Forstår jeg meg på medieøkonomien?
Øgrim synes også at analysen min av medieøkonomien er for knapp. Det har han sikkert rett i. Men da må det være lov å si at de gode analysene ikke akkurat står i kø. Personlig bruker jeg er kapittel på å gi min versjon av det store paradigmeskiftet fra papiret til det digitale. Jeg tror videre at det digitale historisk sett vil erstatte papiret, men at dette kan ta tid. Jeg hevder også at medieeiere og redaktører gjorde en stor tabbe da de trodde at de kunne gå på vannet til evig tid da den digitale teknologien satte inn. Kort sagt, at de av frykt for å tape lesere unnlot å ta betalt for digitale produkter.
Dette store feilgrepet gjorde medieøkonomien langt mer anstrengt enn den behøvde å bli. Dette har rammet hundrevis av journalister. Først nå begynner enkelte medieeiere og redaktører å rette opp denne fadesen ved å ta betalt for noen eller alle nett-produkter. Kanskje kan dette bli starten på en noe bedre økonomi som kan gi rom for mer kvalitetsjournalistikk?
Kombinert med en fornuftig statsstøtte er dette tiltak som etter mitt syn slett ikke er avlegse – ikke minst i disse tider med ny regjering. Men også i spørsmålet om pressestøtte gjelder den gamle regelen; ikke for mye og ikke for lite. Så får vi diskutere hva dette konkret betyr.
Når det gjelder medieprofitt, ser heller ikke jeg mediene som det mest attraktive jaktterrenget for de som vil tjene store penger. Men det er heller ingen grunn til å tro at det som driver eierne, er trangen til blåkors.
Dette er bare stikkord for hva jeg mener. Jeg føler meg slett ikke avlegs.
To slags kriser
Til slutt, jeg har argumentert for at det er to kriser som rir journalistikken. Den ene er det teknologiske paradigmeskiftet. Den andre er en mer langvarig etisk og moralsk krise i ”lauget”. Satt på spissen har jeg kalt denne for mangelen på elementær folkeskikk. Den kommer til uttrykk på mange måter; elendig kildekritikk, vulgær dramaturgi, når smått blitt blåst opp ut over alle rimelige dimensjoner, alarmismen, demoniseringen, ”drevet”, manipulasjonen, den selvbeskyttende korpsånden, aversjonen mot å dementere og beklage, PR-triks forkledd som journalistikk, steiner servert som brød, fryktjournalistikken som spekulerer i angst og redsel for uhelse og død, osv.osv. Det er denne krisa som essayet først og fremst handler om, og som den teknologiske omveltingen setter på sin spiss. Ei slik langvarige krise bærer samtidig i seg en fordel; det behøver nesten ikke å koste penger å løse den.
Likevel skjer det ikke. Dette er et slående paradoks. Om vi ikke retter opp denne mangelen på elementær journalistisk folkeskikk, vil de kreftene som vil temme medienes seriøse og samfunnskritiske arbeid få lettere spill. Det kan rett og slett skje ved at stadig flere i Det store Vi synes det er greit at ”bøllene” blir satt på plass av myndighetene. Fri oss fra en slik ”løsning”. Da kan vi se langt etter det mye omtalte samfunnsoppdraget vårt.
En måte å rette opp mangelen på folkeskikk, er at journalister nå helt konkret krever retten til å lage meningsfull og seriøs journalistikk, og sier NEI til tøv og tant. Her trengs noe helt annet enn festtaler. Der tror jeg Øgrim og jeg er helt enige.
Finn Sjue er tidligere lektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, har vært redaktør av Klassekampen fra 1973 (71) til 77, journalist i samme avis og forfatter av journalistfaglige bøker, samt bøker om overvåkning. Han er aktuell med essayet “Journalistikkens uutholdelige letthet”. Eposteadressen hans er finnsjue@hotmail.com.
