Som så ofte før var det Dagbladet som gikk foran. Søndag ble den unge jenta som har tilstått å ha drept kjæresten på Klemetsrud, presentert med navn og bilde på avisens førsteside. Senere i uka fikk leserne innblikk i detaljene om hvordan drapet var begått.
Noen dager tidligere markerte Dagbladet seg med en bred dekning av Muammar Gaddafis endelikt som Libyas despot. Dagen etter at han ble tatt av dage, spanderte Dagbladet 15 sider på hendelsen. Billedbruken, både på Dagbladet.no og i papiravisen, må betegnes som svært aggressiv. Også teksten spilte på det sterke hatet som i 40 år har bygd seg opp om Gaddafi. «Tryglet om nåde» hadde redaksjonen valgt som tekst på førstesiden.
Fornedrende
Når vi i detalj, både gjennom tekst, bilder og videoer, får innsyn i Gaddafis siste minutter, er det noen grensedragninger som fortjener å bli diskutert. Selv en despot har et menneskeverd. Dekningen av hans død må betegnes som dypt fornedrende. Det er ikke Gaddafi som skal leve med fornedrelsen, men de som utførte udåden og de mediene som helt unødvendig valgte å grafse i de grusomme detaljene, begått av en mobb i avsindig raseri.
I Norge formidles dette ukritisk til barn og unge. Hatet kommuniseres med styrke i et land som nylig har snakket om gater som fylles av kjærlighet.
Fremveksten av internett synes å ha skapt en helt ny tilstand. Det som papiravisene tidligere ikke kunne kommersialisere på fordi reaksjonene fra publikum ville bli for harde, glir gjennom med den største selvfølgelighet på nettet. Når den råere virkeligheten på nett får virke lenge nok, later det til å slå tilbake på papiravisen i form av lavere terskler for hva som publiseres.
Dagbladet
Når Dagbladet forklarer sin tilbakegang for papiravisen, viser ledelsen alltid til den sterke fremgangen på Dagbladet.no. Nettsiden er preget av en henført tabloid tenkning. Dette har slått over på papiravisen.
Etter at Lars Helle overtok som sjefredaktør, har jeg inntrykk av at Dagbladet har bestemt seg for konsekvent å kjøre de mest kontroversielle presentasjonene. Ved hver stor begivenhet, er det et massivt trykk fra Dagbladet side. Når de samlende nyhetene ikke finnes, er førstesidene preget av forbrukerjournalistikken.
Dagbladets ledelse mener at den hardt plagede avisen omsider har funnet tilbake til sin sjel. Dagbladet skal være kontroversiell og den skal holde de tabloide idealene høyt i hevd. Det betyr at man stadig må strekke strikken litt lenger. Det som var kontroversielt for ti år siden, er det ikke lenger. Det skrus til noen hakk i det presseetiske kikkersiktet.
Muligens er det blitt en suksess. Den opplagsmessige tilbakegangen skal visstnok være stoppet. Konkurrentene legger merke til dette. Jeg synes å høre diskusjonene mellom redaktører og frontredigere i VG: «Skal vi bli sittende igjen som sinker når Dagbladet stormer fram?». Muligens er det ikke uttalt i hele tatt, men jeg er sikker på at tanken tenkes. Sist helg publiserte VG.no en uvanlig rå video av hvordan Gaddafi ble tatt av dage.
Aftenposten
Det nye er at Aftenposten synes å ville henge seg på galeien. Også på Aftenposten.no ble sterke videoer formidlet. Det virker som at de store redaksjonene hisser hverandre opp til stadig dristigere presentasjoner.
Det er interessant å høre hvordan redaktørene argumenterer for at det må bli som det blir i de store avisene.
Dokumentasjonen var så viktig, sier Dagbladet. Dokumentasjonen var så viktig, sier leder av Redaktørforeningen og redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle. Riktignok la han til at billedbruken var svært fornedrende.
Slike refleksjoner hørte jeg ikke fra redaktør John Olav Egeland i Dagbladet. Han er ikke lenger avisens ansvarlige redaktør, men han ble intervjuet av NRK under Redaktørforeningens møte på Lillehammer. Han var sterk og klar i forsvaret av Dagbladets publiseringsvalg ved Gaddafis død. Hva han mener om søndagens førsteside, vet jeg ikke.
PFU
Dette kunne blitt en av mange kommentarer om de store medienes stadige flytting av presseetiske merkesteiner. Denne gangen vil jeg trekke det litt lenger, og vise hvilke konsekvenser dette har for den generelle presseetikken i Norge.
For 15 år siden ledet jeg et regjeringsoppnevnt utvalg som vurderte de medieetiske arbeidet i Norge. Jeg havnet i et mindretall fordi jeg tok til orde for at mediene fortsatt skulle ha ansvaret for å sette presseetiske standard og sørge for at disse ble etterlevd.
Selvjustis, kalles dette prinsippet. Fortsatt tror jeg at det er en god ordning, selv om mange mener at bukken på denne måten er satt til å passe havresekken.
Jeg må innrømme at tvilen gnager, og den har forsterket seg den siste tiden. Det har med sammensetningen av Pressens Faglige Utvalg å gjøre. Styret i Norsk Presseforbund oppnevner representantene i PFU, et mindretall hentes fra den såkalte allmennheten, men flertallet i utvalget er mediefolk, og lederen skal alltid være tilknyttet pressen.
Her er min bekymring: De redaksjonene som sterkest utfordrer presseetikken, er de dominerende i PFU.
De som jobber i norsk presse er enige om mye, men det er også saker som skaper skiller. Tidligere var det politisk tilknytning. De politiske motsetningene er blitt mer og mer visket bort, men vi har fått nye skiller. En av de store uenighetene i norsk presse er synet på utviklingen av den tabloide journalistikken i Norge.
Habilitet
PFU er nøye med habiliteten i hver enkelt sak. Dersom Dagbladet hadde blitt klaget inn for PFU, ville John Olav Egeland måtte fratre av habilitetsgrunner.
Det er den lille habiliteten. Men hva med den store habiliteten? Selv om Egeland hadde fratrådt, ville avisen hatt nok av tabloide forbundsfeller igjen i utvalget. På siste møte var det Alf Bjarne Johnsen fra VG, Øyvind Brigg fra TV 2 (tidligere VG) og Hilde Haugsgjerd – som også har sin bakgrunn fra Dagbladet – som var til stede.
De store redaksjonene hadde reagert kraftig dersom det bare var pressefolk fra lokalavisene som fylte mediekvoten i PFU.
Norsk Presseforbund og medienes organisasjoner kan i lengden ikke argumentere troverdig for selvjustisen når praksisen er som den er, særlig ikke når PFU nå skal inn i krevende vurderingen av 22. Juli –dekningen. Habliteten til den 22. Juli-kommisjonen har det vært skrevet mye om. Pressen står i fremste rekke når de påtaler andres interessekonflikter. Det skal den også gjøre, men ser de sine egne interessekonflikter?
Det finnes bibelord som beskriver slikt: Flisen i andres øye ser man godt, men bjelken i eget øye er vanskelig å oppdage.
Helge Simonnes er sjefredaktør i Vårt Land.
