– Mange har misforstått, noen har misforstått ved vilje, men mange er også glade for at det blir en debatt, forteller Linn Wiik til Journalisten.
Foto: TV 2
Linn Wiik om diktatur-kommentar: – Jeg er veldig åpen for å ta et skrivekurs i skråblikk
Sier hun står for hovedbudskapet i kommentaren.
TV 2-programleder Linn Wiik skreiv søndag en kommentar som har skapt mye reaksjoner.
Artikkelen, som først hadde tittelen «Vi lever i et diktatur», har fått spesielt mye tyn på Twitter.
I kommentaren skriver hun om alle de inngripende smittevernreglene vi lever under, og hva de gjør med oss.
I en oppdatert versjon har TV 2 endra tittel til «Vi er dritt lei», har lagt til hermetegn rundt ordet «diktatur» flere ganger, og lagt inn et avsnitt der Wiik påpeker at hun ikke egentlig mener at Norge er et diktatur, og at hun selv følger alle smittevernregler.
Dette omtalte Nettavisen søndag kveld, der de har intervjua nyhetsredaktør for TV 2 Karianne Solbrække.
Wiik har svart på Journalistens fem spørsmål på e-post:
– Hva ønsket du å formidle med kommentaren?
– Jeg er veldig åpen for å ta et skrivekurs i skråblikk, for her var det tydelig at alle ikke forstod at dette var skrevet som nettopp det. Men jeg står for hovedbudskapet.
– For vi lever jo i et samfunn nå hvor myndighetene i detalj forteller oss hvordan vi skal leve livene våre, og hvor vi har ganske lite frihet. Også til å stille kritiske spørsmål. Det er vår jobb som journalister å spørre hvordan tiltakene veies opp mot konsekvensene de får.
– På Twitter har det kommet mange reaksjoner. Stortingsrepresentant fra Høyre Mari Holm Lønseth spør på Twitter om kommentaren er et seriøst innlegg. Opplever du at folk har forstått det du prøvde å formidle?
– I mediene er det ofte snakk om at vi ikke må være så opptatt av Twitter-eliten. Men når det kommer til stykket så bruker vi den som målestokk på hvordan folk flest reagerer. Det tror jeg ikke alltid er riktig. Og det er heller ikke jobben min som journalist å lage saker for Akersgata eller Media City Bergen. Hadde jeg brydd meg om alt folk skrev på Twitter, hadde jeg fått et veldig skjørt nervesystem.
– Når det er sagt, tror jeg det er sunt for en journalist å kjenne bittelitt på den mediestormen vi ofte sender andre ut i.
– Hvorfor tror du så mange har reagert?
– Jeg tror det er en blanding. Mange har misforstått, noen har misforstått ved vilje, men mange er også glade for at det blir en debatt. Det som var en unntakstilsand har nå blitt en ny normal. Og jeg er litt bekymret for hva denne eremitt-tilværelsen gjør med oss.
– Vi har eldre som nå lever sine siste måneder i ensomhet, unge som ikke engang kan få ut vonde tanker ved å løpe på en tredemølle fordi treningssenteret er stengt, barn som lærer at avstand til andre mennesker er eneste måten å overleve på. Vi skaper noen sår her som vi ikke helt om kommer til å gro så pent. Og det er liksom ikke helt lov å stille spørsmål ved det.
– Har du/dere også fått mange reaksjoner fra folk «utenfor Twitter»?
– Ja, mailboksen var rimelig full i dag tidlig, for å si det sånn. Både journalister, overleger og jurister har møtt ganske massiv motstand når man har forøkt å stille spørsmål ved vurderingene rundt enkelte av tiltakene. Fredrik Solvang fikk jo beskjed av helseministeren om å ikke skape usikkerhet, for eksempel. Og bare så det er helt klart: Jeg er ikke imot tiltakene, jeg følger de helt slavisk selv. Vi må og bør følge alle koronatiltakene som myndighetene kommer med.
– Men vi må ikke glemme at det samtidig er dyptgripende tiltak som begrenser vår personlige frihet. Og hvis man ikke tør å kalle det for nettopp begrensning av personlig frihet, og snakker høyt om det, så er også veien til å glemme å de svakeste - de som sitter alene, de som er nervøse og de som er psykisk syke - alt for kort.
– Hva synes du om reaksjonene du har fått?
– Jeg synes de illustrerer poenget mitt. At det er vanskelig å stille kritiske spørsmål om koronahåndtering uten å kaste seg med hodet først inn i et vepsebol. Men hvis man får et ytringsklima hvor alle skal nikke anerkjennende til alt som kommer fra myndighetene, uten å tulle eller stille spørsmålstegn ved noe, tror jeg ikke vi er tjent med det. Sånn apropos diktaturer liksom.
