Hvor er den kritiske journalistikken?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Sameaktivister og natur-ungdom blokkerer departementer for å rette oppmerksomheten mot at staten begår menneskerettsbrudd mot sørsamene på Fosen. Journalistene er sympatisk innstilt til kravene om at vindmøllene må rives, og stiller sine mikrofoner og notatblokker åpne for aktivistene – uten kritiske spørsmål. Er virkeligheten så enkel?

Ja, det ser enkelt ut. For journalister flest virker saken ganske klar: Staten har dummet seg ut ved å gi konsesjoner til vindparker i sørsamenes vinterbeite på Fosen. Etter tre rettsbehandlinger har Høyesterett konkludert med at dette er et brudd på menneskerettighetene fordi det hindrer sørsamene i å utøve sin kultur, reindrift.

Siden journalisters oppgave er å avkle makta og støttet de svake, må man støtte aksjonistene og angripe staten ved olje- og energiminister Terje Aasland. Det har da også blitt gjort.

Flere spørsmål

Likevel sitter jeg som leser og lytter igjen med en rekke spørsmål som få journalister har vært opptatt av. Det gjør at jeg synes det er vanskelig å skaffe meg et helt klart bilde av situasjonen. Her er noe av det jeg lurer på:

Er reindrift en nødvendighet for å kunne utøve samisk kultur?

Er reindrift lønnsomt, eller må den subsidieres av staten? I tilfelle ja, har det noe å si for tolkningen av Høyesteretts kjennelse?

Hvordan har det gått med reindriften på Fosen etter at vindmøllene kom i bruk? Har den stanset helt opp? Unngår reinen vindmølle-områdene? Er det ikke lenger mat nok til dyrene der?

Hva har vindmøllene å si for storsamfunnet og strømproduksjonen? Hva blir virkningene for forbrukerne i Trøndelag dersom de rives?

Finnes det noen mellomløsninger som både reineierne og vindmølle-selskapene kan bli enige om?

Er alle samer enige i at reindrift er det viktigste for den samiske kulturen?

Journalister er som regel opptatt av at minoriteters rettigheter skal beskyttes. Det er et godt prinsipp. Men det betyr ikke at man aldri skal stille spørsmål ved det som skjer innad i minoritetsgrupper eller i møtepunktene mellom minoritetene og storsamfunnet.

Svarte mot svarte

Da jeg var korrespondent i USA var det et enormt fokus på politiets mishandling og drap av svarte. Noe som blant annet førte til de store protestene og opptøyene etter politidrapet på George Floyd.

Et annet problem, som angikk et mye større antall svarte, var svarte kriminelles drap på andre svarte. Nesten ingen journalister turte å skrive eller snakke om dette, av redsel for å bli beskyldt for å være rasistisk.

I kjølvannet av Floyd-drapet ønsket mange - og særlig hvite - politikere og aktivister å fjerne bevilgninger til politiet (defund the police). Da jeg var ute i bydeler hvor det bodde mange svarte, var folk som levde der intenst imot slike forslag. De sa at: «Det er vi som lever med den daglige volden som utøves av svarte kriminelle. Vi trenger politiet og vil ha dem her. Men vi vil ha et bedre og mindre rasistisk politi.»

Vold i innvandrerbydeler

I Oslo har vi noe av den samme problemstillingen. Volden utøvd av gjenger med for det meste innvandrerungdom har blitt hardere og mer alvorlig de siste årene. Men få journalister tør å gå inn i problemene og stille spørsmål om hvorfor dette skjer.

Og ingen tør å si at det er innvandrere eller barn av innvandrere som er involvert. Av frykt for å bli kalt rasistisk.

Hvorfor ikke spørre innvandrerne som bor i disse områdene hva de synes om volden? Det er det få pressefolk som bryr seg om å gjøre.

Når pressen jager i flokk kan det ofte gå galt, og hardt ut over enkeltindivider. Når den sympatiserer i flokk kan det også gå galt, fordi vi som mediebrukere ikke får tilstrekkelig informasjon .

En utfordring for mange journalister i Norge er å tørre å stille spørsmål ved det som «alle» er enige om, og som også synes helt opplagt ved første øyekast. Ved grundigere ettersyn er det ofte ikke det.

LES OGSÅ:

Mener pressen har sviktet: – Må noe såpass drastisk til for at de skal bry seg