Hvor mange redaktører ser du på dette bildet?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Noe folkekrav er det nok ikke. Noe folkekrav er det heller ingen grunn til å tro at det blir. Likevel, diskusjoner om norske medieledere er for lite synlige dukker opp med litt ujevnt mellomrom. Ofte frontet av en tidligere Høyre-politiker.

Men nå sist var det medielederne selv som løftet debatten.

Under konferansen Medieleder i Bergen i forrige uke, møttes fire sjefredaktører – Alexandra Beverfjord (Dagbladet), Vibeke Fürst Haugen (NRK), Veslemøy Østrem (Altinget) og Ove Mellingen (Telemarksavisa) – for å snakke om nettopp «usynlige» redaktører i en debatt ledet av E24s samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen.

Ujevn miks

Panelet ankom scenen akkompagnert av AC/DC-klassikeren «Highway to Hell». Vi skal kanskje ikke legge for mye i musikkvalget, men om dette er en felles skjebne som venter redaktørene, så velger de i hvert fall forskjellig kurs til målet.

Panelet var ikke enig. Noe som ikke er et dårlig utgangspunkt for en god debatt. Mer krevende var det at det ikke alltid fremsto som om de var enige om hva de skulle diskutere. Eller i hvert fall ikke hva som menes med synlighet.

Litt forenklet, det ble tre debatter i én ujevn miks:

• Hvilken rolle bør redaktørene ta i møte med egen kritikk?
• Bør redaktørene delta i den generelle samfunnsdebatten?
• Og bør redaktørene i større grad kritisere hverandre?

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Men la oss først sette tilbake til Bergen:

– Det er jo ikke alle som har lyst til å gjøre som Trygve Hegnar og mene noe i sine egne kanaler hver dag, men trenger vi sjefredaktører som i større grad forsvarer journalistikken, de redaksjonelle valgene – eller kanskje til og med deltar i samfunnsdebatten?

Slik innledet Røe Isaksen, før han deretter tok en håndsopprekning.

– Rekk opp hånden hvis du mener at norske redaktører er synlige nok!

Halve panelet – Beverfjord og Fürst Haugen – løftet begge høyre arm uten å nøle.

Neste spørsmål til panelet var: Rekk opp hånden hvis du mener at du som sjefredaktør er synlig nok.

Nå gikk det raskt fire armer i været.

– Burde egentlig tatt et par minutter til å bare kontemplere og reflektere over resultatet her, konkluderte debattlederen.

Enklere å forstå

Mellingen er en deler. Telemarksavisas lesere vet ikke bare hva sjefredaktøren mener om sosialdemokratiet, men også at han liker fjellturer og må passe vekta.

TA-sjefen er overbevist om at dette gjør det enklere for leserne å forstå redaksjonens valg.

– Hva legger vi vekt på i vår jakt på sannheten? Hvordan, som det står i Redaktørplakaten, skal vi være med på å forme samfunnet i en god retning? Hvis ikke folk vet hvem vi er, så er det veldig vanskelig for dem å forstå grunnlaget for de valgene vi gjør, sa han.

Dagbladet-sjef Beverfjord hadde et litt annet syn i debatten og på debatten om debatten.

– Vi har en helt annen mediedebatt i dag. Den foregår 24/7 i sosiale medier, i bransjemedier og en rekke andre steder, fastslo hun og la til:

– Kanskje skal vi også reflektere litt over om vi kanskje overdekker hverandre. Personlig har jeg gitt uttalelser 40-50 ganger til ulike medier det siste året.

– En myte at det var bedre før? avbrøt Røe Isaksen.

– Du må gå tilbake i arkivene og se hvor ofte redaktørene er omtalt i andre medier i forhold til det som skjer i dag. Debatten i dag foregår på andre arenaer med mye mer oppmerksomhet og mye mer trøkk.

– Er dermed hele denne debatten på feil premisser, ville debattlederen vite.

Han var kanskje nærmere sannheten enn han ønsket å være.

Fakta som ødelegger

Noe som kan drepe et hvert oppløp til en planlagt debatt, er nye fakta. Og Dagbladets sjefredaktør møtte i Bergen etter å ha gjort research.

– Det er gjerne slik at jo eldre folk blir, desto større tendens har de til å glemme – og større tendens til å insistere på at alt var bedre før. Var det virkelig slik at redaktørene var mer synlig tidligere?

Beverfjord svarte selv på sitt spørsmål:

– Hvis man går og søker litt i arkivene, så vil man se at det er ganske mange avisredaktører som ikke var så veldig deltakende i den offentlige debatten.

Men noen var det, og noen gamle helter ble trukket fram på scenen som eksempler på synlige redaktører: Arve Solstad (1935-2016), Kåre Valebrokk (1940-2013), Egil Sundar (1932-1994) og Einar Førde (1943-2004).

I tillegg til at de alle er døde, har de også noe annet felles. De levde og arbeidet i en helt annen medievirkelighet. Hvor – med unntak av NRK og etter hvert TV 2 – publisering var noe som skjedde én gang i døgnet.

De levde i tillegg i en tid hvor redaksjonene var større, og mannens oppgaver og plikter i hjemmet, utover det økonomiske, var å komme innom en gang i blant.

– Jeg tror ikke vi skal tilbake til en tid hvor man satt og røyka sigar på rommet, og hadde en verden full av menn for menn, der bare menn snakket med hverandre, sa Altinget-redaktør Østrem.

Som ikke det var nok, er stadig flere sjefredaktører også eneleder. Det er i utgangspunktet to fulltidsstillinger pakket inn i én. Og selv om man kan ha mange meninger om hvilke oppgaver det er riktig å delegere, er det lett for at meningene som kunne ha blitt til meningsjournalistikk sendes nedover i systemet, slik at redaktøren kan fokusere på ny strategi og styreforberedelser når abonnementsveksten flater ut og annonsørene forsvinner.

Arbeid som kanskje sikrer mediets framtid, men som ikke fører til invitasjoner til Dagsnytt 18.

– De siste ti årene har vi drevet med veldig mye annet enn å være demokratiets forkjempere der ute i offentligheten. Skulle ønske vi turte å ta et skritt tilbake i den kampposisjonen der, fortsatte Østrem.

Alene på toppen

Altingets sjefredaktør er en av dem som lenge har ment at norske redaktører bør mene mer og mene det mer synlig. Og hun lever som hun predikerer.

Da hun var ansatt i Aftenposten skrev Østrem en kommentar om usynlige næringslivsledere. Om at de var skuffende tause typer som kom ut på scenen hvert kvartal for å fortelle hvor godt det går i bedriften de leder, og utover det har de ikke så mye de vil si.

– Jeg synes at norske medieledere gjør litt av det samme. De kommer ut på scenen når de har gjort noe galt, når de har en PFU-sak eller når noen har kritisert journalistikken. Og det er veldig bra, men da har de ofte ikke noen refleksjoner rundt etiske valg, de sier stort sett at vi ikke har gjort noe galt. Jeg vil at vi skal ha flere enn Gunnar Stavrum som kan være litt breial. Ikke fordi vi nødvendigvis skal ha oppmerksomhet, men fordi vi besitter makt, sa Østrem.

– Vi er en brikke i demokratiet, og det er viktig at den brikken forteller hva som står på spill. Det synes jeg ikke at vi er gode nok til ute i den offentlige debatten. Vi er gode når vi samles her, men ikke der ute. Så det savner jeg.

Ikke savnet

Kringkastingssjefen, som denne våren har vært Norges mest omtalte redaktør takket være en avtale inngått med en influenserduo (og nei, hun var ikke involvert i å inngå avtalen, kunne hun fortelle), sa fra scenen at sannheten som har etablert seg om at hun ikke ønsker å være synlig, er en sannhet med modifikasjoner:

– Da jeg søkte denne jobben, så visste jeg at det fører med seg forventninger om å bidra og delta i debatten om NRK. Og det gjør jeg gjerne, men det er ikke slik at jeg først og fremst tenker at synlighet på meg som person, er det som er viktig i den rollen her.

Hun la til:

– Jeg tror ikke folket savner at vi er mer der ute.

Men Mellingen, Telemarks sterke stemme, mente noe annet:

– Jeg synes dere glemmer en ting: Vi er ekstremt privilegerte mennesker som fra fellesskapet får store midler for å drive med det vi driver med. Da skulle det jo bare mangle at vi går ut og forklarer hvorfor vi gjør de valgene vi gjør.

Derfor skal du ikke legge din skjebne i Elins hender

Mellingen savnet også mer mediekritikk:

– Det står eksplisitt i Vær varsom-plakaten at vi har plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan vi selv fyller vårt samfunnsoppdrag. Det er der vi mangler debatt. Det er der vi mangler refleksjoner. Vi er ofte for lite kritiske til hverandre.

Heller ikke dette var panelet enige om:

– Jeg er helt uenig med deg. Det er en bestemmelse i Vær varsom-plakaten som alle redaktører tar på største alvor. Ta for eksempel Bar Vulkan-saken, og hvordan den dominerte nyhetsbildet i uke etter uke, svarte Dagbladet-redaktøren.

– Jeg tror det er all grunn til å slå fast at vi er ganske opptatt av å passe på hverandre og være våkne når andre gjør feil. Og det er viktig, fordi vi vet også at det er vanskelig for aviser og mediehus å være nok kritiske mot seg selv.

Hvem er usynlig?

La oss stoppe her, og takke farvel til Bergen.

For selv om det ble sagt mye, en del interessant, ble og blir debatten om mer synlige redaktører litt som debatten om media. «Media har gjort noe galt». «Media prioriterer feil». «Media skriver ikke om» eller «media skriver for mye om». Men hvem er «media»? Er det VG? Er det Altinget? Eller Document?

Overført til denne debatten: Hvem er disse usynlige redaktørene?

Det er ikke allerede nevnte Gunnar Stavrum. Det er absolutt ikke Subjekt-redaktør Danby Choi. Og hvis det går for lang tid mellom hver gang EnergiWatch-redaktør Anders Lie Brenna poster en selfie fra et radiostudio, blir jeg litt bekymret for at noe er galt.

Vårt Lands sjefredaktør Bjørn K. Bore beskrev seg selv først og fremst som en avismaker og så ikke for seg en veldig synlig rolle da han fikk jobben, men er blitt en veldig tilstedeværende redaktør i egne og andres spalter.

Dagsavisen-sjef Eirik Hoff Lysholm burde ha mer enn nok å gjøre med nedbemanninger, kostnadskutt og andre utfordringer, men leverer like fast sin lørdagsspalte. Og ikke mange redaktører for et nasjonalt medium skriver like mange lederartikler som Klassekampens Mari Skurdal – eller deltar i like mange debatter.

For å nevne et lite utvalg.

Og så kunne jeg selvsagt nevnt like mange som ikke er veldig synlige – verken i egne spalter eller den offentlige debatten.

Det er vel en form for mangfold det også.

Tenk på publikum

Ved utgangen av 2022 hadde Norsk Redaktørforening drøyt 800 medlemmer. I underkant av halvparten av dem har tittelen ansvarlig redaktør eller sjefredaktør.

Jeg støtter tanken om at norske redaktører bør være mer synlige. Ønsker man ikke å benytte seg av privilegiene som følger med det å lede en redaksjon, kan man kanskje like gjerne være direktør. Samtidig håper jeg at ingen der ute ønsker at samtlige redaktører skal bookes inn i et debattprogram på NRK med det aller første.

For å si det som kringkastingssjefen sa i en annen debatt i Bergen:

– Vi må først og fremst tenke på publikum.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Dagbladets metode har også en pris