– Hvorfor vil du drepe meg?

– Hva har jeg gjort? Hvorfor vil du drepe meg? Jeg har rett til å vite hvorfor.

Carmen Rosa Pabón står ansikt til ansikt med geriljakommandanten. Hun er rasende. De er i den lokale kirken i en liten landsby i fylket Arauca i Colombia, helt ved grensen til Venezuela. En frivillig organisasjon har lagt til rette for samtaler mellom stridende parter og journalister.

Kommandanten leder en fraksjon av dissidenter fra den tidligere geriljagruppen Farc. Etter fredsavtalen i 2017 tok noen av de tidligere geriljakrigerne til våpen igjen, fordi de mener kolombianske myndigheter ikke har holdt sin del av avtalen.

Pabón har laget en reportasje om kommandanten på radio, og har nylig fått vite at det planlegges et attentat mot henne. Hun er sint, og nå går den lille 60 år gamle damen rett opp i ansiktet på mannen.

– Når dere kriger er jeg jo nødt til å dokumentere hva dere driver med. Hvorfor forfølger dere meg, spør hun mannen.

Han liker ikke konfrontasjonen, og sier at tonen hennes er dårlig. Han var åpenbart ikke klar over at hun visste om attentatplanene, og forsvinner ut av kirken etter å ha mumlet noe om at hun ikke lager ordentlige nyheter.

Trusler fra alle kanter

Carmen Pabón har vært radioreporter og jobbet ved grensen mellom Colombia og Venezuela i over 30 år. Hun jobber for den lokale radiokanalen La Voz del Cinaruco og har vunnet flere pressepriser for arbeidet sitt, blant annet for tapperhet.

I dette området har ulike bevæpna grupper stått sterkt i en mannsalder, og etter fredsavtalen har det blitt verre. Pabón forteller om å dekke forholdene ved grensen, og et konstant press fra et helt kartotek av voldelige aktører.

– Det er de to geriljaene ELN og Farc, som er veldig sterkt tilstede, det er paramilitære, det statlige militæret, gjenger som driver med ulovlige gruver, menneskesmuglere, narkogjenger og Tren de Aragua var her i fjor.

Tren de Aragua er en venezuelansk kriminell organisasjon som driver både i Sør-Amerika og Europa.

– Ja, herregud, de drepte mange, sier Pabón.

Når Journalisten møter Pabón i Colombias hovedstad Bogotá, har det gått noen dager siden møtet med Farc-kommandanten i kirken. Hun er på besøk her og kommer løpende ut av et gammelt murhus klokken 07.00.

– God dag, nå må jeg ha kaffe, smiler hun.

Hun veksler uanstrengt mellom latter og alvorstynget redegjørelse for den svært vanskelige arbeidssituasjon i hjemfylket.

For øyeblikket pågår en vendetta mellom de to geriljagruppene i Arauca, forteller hun. ELN og Farc er begge venstreorienterte grupper, men nå kriger de mot hverandre på den lovløse grensen.

– De er veldig sterke. Denne vendettaen har tatt livet av mer enn 300 sivile. Vi har flere sammenstøt, og det er barn som blir rekruttert. Jeg dekker dette og reiser mye rundt i regionen, og omtrent alle gruppene der har vært involvert i trusler mot meg.

Hun lener seg tilbake og ler høyt. Truslene er en naturlig del av det å være journalist i Arauca. Selv om hun tar dem alvorlig, synes hun nesten det er noe barnslig og komisk over voksne menn som ringer en 60 år gammel dame og truer henne på grunn av reportasjer på lokalradioen.

Pabón stopper et par biler med en håndbevegelse og krysser gaten med Journalisten halsende etter.

Holdes gissel

På besøk i Bogotá er Pabón trygg. Ingen vet at hun er her. Familien er internt fordrevne flyktninger fra konfliktområdene i øst. Hun forteller om en sivilbefolkning langs grensen som må bære kostnadene av krig og konflikt.

Etter pandemien har det blitt verre, og arbeidsforholdene for journalister har også forverret seg. Lokalmedier forsvinner i de konfliktfylte områdene på grunn av trusler fra de ulike gruppene.

– Truslene mot oss journalister, og risikoen vi tar blir større når det tilspisser seg. Da man startet fredssamtaler med Farc var jeg også i kikkerten til flere. De stod klare til å drepe meg.

Den nye, venstreorienterte presidenten i Colombia, Gustavo Petro, har sagt at han vil snakke med både ELN og dissidentene i Farc, men Pabón tror lite vil endres dersom ikke staten investerer mer tid og penger i de rurale områdene. Så lenge ikke det skjer vil de ulovlige gruvene fortsette, utpressing, kidnapping og drap vil fortsette, sier hun.

– I min region er jo nettopp de to gruppene i krig, en brutal krig. Det er ikke fred i praksis, på tross av fredsavtalen. Det begrenser mulighetene, og alle kostnadene bæres av de sivile. Det er en befolkning som holdes gissel. De får ikke gå ut etter seks på kvelden. De er ikke frie. Det er portforbud innført av en militær gruppe som faktisk ikke er staten, og som kriger med en annen militær gruppe som ikke er staten. Hvem forsvarer den sivile befolkningen?

Pabón stopper opp, tar frem mobilen og viser frem en slags pressemelding fra Farc-geriljaen, der de innfører portforbud mellom klokken 18.00 og 06.00 langs grensen til Venezuela. De som trosser portforbudet kan bli drept, står det.

Hun forteller om en annen melding fra ELN, der portforbudet stemples som ugyldig.

Rødt kort og troverdighet

Det er vanskelig å holde følge med Pabón når hun strener gjennom gatene i Bogotá på jakt etter en frokostkafé. Praten går hele veien, hun forteller om en kollapset bro i hjemfylket og at hun må fly tilbake for å dekke utfordringene for lokalbefolkningen. Hun har begrenset med tid.

– Det er selve pulsåren der, vet du. Men ja, jeg skulle snakke om trusler, jeg.

Carmen Pabón er blitt vant til truslene. I over 30 år har hun kranglet med mange forskjellige, sier hun, og den siste tiden har hun blitt innrullert i et statlig beskyttelsesprogram. Hun kjører skuddsikker bil, går med skuddsikker vest og har til enhver tid to bevæpna vakter med seg når hun er i hjemfylket.

– I litt forskjellige perioder har både de paramilitære, ELN og Farc ønsket å drepe meg. I tillegg til noen kriminelle bander. Da jeg ikke hadde beskyttelse var det personer som informerte meg om at planer var satt sving for å ta livet av meg, sier hun.

To ganger har hun måttet flykte ut av regionen fordi hun ikke hadde beskyttelse, og fordi det faktisk var bevæpna soldater på vei.

– I begge de tilfellene lærte jeg en ting om hva det mest verdifulle en journalist har; troverdighet. Jeg hadde jo ingen beskyttelse. Folk beskyttet meg. De ga meg informasjonen, og de beskyttet meg fordi de tror på meg. Jeg var viktig for dem og jeg hadde troverdighet. Hadde jeg ikke hatt troverdighet, hadde jeg blitt skadet.

Men hun liker ikke å være under beskyttelsesprogrammet. Når hun nå dekker ting i farlige soner, sier hun at hun tvinger vaktene til å gjemme seg. Hun har presset dem inn i busker, og fått dem til å legge seg flatt ned på bakken bak høyt gress.

– Jeg kan jo ikke snakke med folk med to bevæpna folk ved siden av meg. Hvordan skal de kunne snakke åpent med meg? Å være under det nasjonale beskyttelsesprogrammet føles litt som å få rødt kort for alltid. Men å beskytte seg mot attentater er ikke gratis, og jeg får det av staten. Det føles ikke fritt, men likevel gjør det at jeg kan gjøre det jeg elsker, å være journalist.

Sender journalister i sikkerhet

Stiftelsen for pressefrihet i Colombia, Flip, jobber mye i Arauca, og Pabón har jevnlig kontakt med dem. Administrerende direktør i stiftelsen, Jonathan Bock, forteller til Journalisten at de jobber mye med å opprettholde et nettverk der informasjon om de farlige regionene flyter raskt.

– Vi overvåker situasjonen ute i regionene, og forsøker å samle informasjon om sikkerheten til journalister. Vi slår alarm sentralt når noe skjer og har et lite fond vi bruker til å frakte journalister i sikkerhet, sier Bock.

Nylig sendte Flip fire journalister ut av Arauca på grunn av drapstrusler, og det hjelper journalister i risikosoner at det finnes øyne og ører rundt om i regionene, sier Bock.

Carmen Pabón forteller at pressefrihetsorganisasjoner er gull verdt når man befinner seg i et område som er langt unna myndighetene.

– Jeg har jo en god del erfaring med risiko, jeg forflytter meg raskt og har mange kontakter jeg stoler på. Men Flip kan sende ut journalister når det trengs, og det er helt nydelig. Jeg har hatt mye å gjøre med Flip fordi jeg jobber i et område der trusler mot journalister er ganske vanlig. I tillegg har jeg hatt behov for beskyttelse, sier hun.

Flyktning

Pabón har funnet riktig kafé, løper inn, bestiller og betaler for to kaffe. Hun sier at det er mye annet å fortelle om hjemregionen enn bare problemer. Menneskene der er modige og jobber på, selv om de bevæpna gruppene gjør livet vanskelig.

– Nå dokumenterer vi for eksempel den store utvandringen fra Venezuela. De har gått ekstremt langt for å komme til grensen og jeg har vært mye og dekket det. De får ofte hjelp av lokale, og det er veldig mange fine, menneskelige historier der, sier hun.

Flere millioner venezuelanerne har de siste årene flyktet fra vanstyre i hjemlandet til en ny, brutal virkelighet i Colombia.

Selv har Pabón også vært flyktning. Tidlig på 2000-tallet fikk hun status som internt fordreven på grunn av trusler, og det gikk flere år før hun kunne flytte tilbake til hjembyen.

– Jeg vet hvordan det føles. En del av det er frykt, men også indignasjon. Hvorfor må jeg dra, hvorfor må jeg flykte? Hvorfor er de ute etter meg? Hvorfor må det være meg? Du drar fordi du må redde livet. Men man stiller seg disse spørsmålene. Jeg kunne reise tilbake på grunn av beskyttelsen.

– Vi har oksygen

Det er vanskelig å drive med journalistikk både steder i Mellom-Amerika, Mexico, Colombia og Venezuela, sier Pabón. Hun prater av og til med kollegaer rett over grensen og forteller at på tross av to vakter og skuddsikker bil er hun fri sammenlignet med dem.

– Jeg får informasjon fra Venezuela og der er det veldig vanskelig. Jeg tenker at jeg får bestemme en del over mitt eget liv. Vi hører på samme radiokanaler, og de kolombianske geriljaene er jo i Venezuela, så vi er litt i samme situasjon.

Men å krysse grensa er umulig for henne.

– Der gjør geriljaene som de vil. Å dra dit er selvmord for meg. Maduro-regjeringen hater journalister, så det ville vært fritt frem. Langs grensen her i Colombia er vi ikke frie, men vi har oksygen.

Mange metoder

Pabón sier beskyttelsen hun har fått på mange måter er et lite fengsel, men at det gir henne muligheten til å være lykkelig. Og hun er lykkelig, sier hun, særlig når hun får reise rundt å snakke med folk.

– Jeg er mest lykkelig når jeg lager reportasjer og snakker med mennesker ute i landsbyene. Jeg liker ikke å sitte på kontoret og skrive. Å vite at jeg kan være deres stemme gjør meg glad. Noen må gjøre den jobben, og fjerne noe av risikoen fra de sivile. Så nå kjører vi på, sier hun og smiler.

For med så mange parter med våpen og interesser, kan pressen fungere som en slags lynavleder, forteller hun. Det er viktig og slitsomt.

– Når man begynner å snakke om viktige ting kommer det et press med én gang. Det kommer fra den siden som mener vi ikke dekker noe riktig, og de har mange pressmetoder.

– Den jævla «tonen»

Om man er ung journalist prøver gjerne de ulike gruppene å sjarmere deg, sier Pabón. Kanskje man får eksklusiv tilgang til informasjon, eller får et intervju med noen store skikkelser.

– Eldre journalister som meg, som allerede har kilder, får en del andre henvendelser. Det starter med at de sier at de ikke liker det du driver med, kanskje de truer med å publisere sms-samtaler du har hatt med dem.

Så kommer det mer alvorlige trusler. For eksempel kan man bli bedt om å forlate området om man ikke dekker en sak på en spesiell måte, sier hun.

– Enten gjør du ditt eller datt, eller så kan livet ditt være i fare. Ellers så sier de bare rett ut at de skal drepe deg.

I år har det vært mye på grunn av den pågående konflikten mellom de to geriljagruppene i området, forteller hun. De dreper hverandre, og stempler journalister som medlemmer av den ene eller andre siden. Dermed kan journalister feilaktig bli viklet inn i konflikten, og havne i søkelyset til andre bevæpna grupper som er i konflikt med venstresiden.

– Alt de driver med gjør at man blir veldig sint. Først skal den ene drepe noen, så skal den andre drepe noen. Slik er den langs hele grensen. De bare dreper. De sier til journalister at vi kan reise dit vi ønsker å jobbe, men så begynner de å snakke om tonen vi bruker. Tonen på nyhetene. De snakker alltid om den jævla tonen.

– Det er en sykdom

Et stort problem for pressefriheten i Colombia er selvsensur som følge av trusler, eller som følge av vissheten om at det kan komme trusler. Mange journalister vegrer seg for å behandle ømtålige temaer, og dem er det mange av i det konfliktfylte landet.

– Stigmatisering er et våpen alle kan bruke, både staten og de ulovlige gruppene. Man stempler journalister som et eller annet, og med det oppnår man til slutt en form for selvsensur, sier Pabón.

Det er likevel sivilbefolkningen som betaler dyrest, og drapene på sosiale ledere har økt etter fredsavtalen. Dersom journalister skriver om drapene, kommer truslene og stigmatiseringen, forteller hun.

– Det er en sykdom.

– Hva tenker du er kuren for den sykdommen?

– Vi trenger sterke organisasjoner og garantier fra staten som gjør oss i stand til å forsvare pressefriheten.

Dødens vei

Selv har hun har lært hvordan hun skal jobbe for å fjerne en del risiko, sier hun, men det er det ikke alle journalister som kan. Derfor ønsker hun at journalister, både nasjonalt og internasjonalt, deler og hjelper hverandre med å kunne møte risikoen som er der.

– Men pressefriheten overlever også i Colombia. Det fine med journalister er at vi er innbitte og engasjerer oss for faget. Ingen ønsker å dra fra Colombia. Ingen ønsker å dra fra Arauca til Bogotá.

Hvis man er forsiktig og hjelper hverandre kan man spre risikoen, sier Pabón, og understreker at journalister i graver ikke får fortalt noe som helst.

– Vi må overleve, og vi må fortelle det vi vet. Ikke gå dødens vei. Det beste for pressefriheten er å overleve for å vise det de prøver å skjule.

Hun ser på klokka og reiser seg.

– Nå må jeg reise for å dekke den broa.

– Med skuddsikker vest?

– Med skuddsikker vest.

• Journalistens reportasjereise til Costa Rica og Colombia er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

67 journalister drept så langt i år