Debatt:
– Er det ikke en smule ironisk at kvinner bak et arrangement om metoo sett fra varslernes synspunkt og deres erfaringer med media, stemples av Nordlys på lederplass for å sette ytringsfriheten under press? skriver Lena Amalie Hamnes. Foto: Gry Falch-Olsen / skjermdump Nordlys
Nordlys på ville veier
Reagerer på kritikk av motarrangement.
Innlegget er tidligere publisert på Nordnorsk debatt. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
Det er grunn til å være på vakt når Nordlys på lederplass hevder at ytringsfriheten settes under press fordi det markeres uenighet med hvordan journalistkonferansen Svarte Natta arrangerer en debatt om journalistikk knyttet til metoo.
Jeg ble forundret da Nordlys forleden gikk knallhardt ut mot kvinner i Troms Ap fordi de arrangerer en motdebatt med varslere på samme tidspunkt som Trond Giske og Fredrik Virtanen skal snakke om sine erfaringer rundt journalistikk og medias metoo-dekning under journalistkonferansen Svarte Natta i Tromsø. Nordlys avrundet kraftsalven mot kvinnene i Ap med: «Det er grunn til å være på vakt når ytringsfriheten på denne måten settes under press.»
Hvem presser ytringsfriheten?
Er det ikke en smule ironisk at kvinner bak et arrangement om metoo sett fra varslernes synspunkt og deres erfaringer med media, stemples av Nordlys på lederplass for å sette ytringsfriheten under press?
Er det virkelig press mot ytringsfriheten at et knippe Ap-kvinner tilkjennegir sin uenighet med arrangørenes premiss og lager et alternativt arrangement?
Er ikke et motarrangement eller en motdemonstrasjon nettopp en helt vanlig og korrekt måte å bruke ytringsfriheten til å nyansere og protestere? Slik et samlet politisk miljø i Tromsø gjorde da de arrangerte en motdemonstrasjon samtidig som SIAN avholdt et høyreekstremt arrangement i sentrum av Tromsø? Helt ulike eksempler, men prinsippet er det samme. Satte politikerne ytringsfriheten under press ved den samtidige motdemonstrasjonen også? Selvsagt ikke. De stadfestet den.
Viktig debatt
La meg understreke at jeg mener debatten på Svarte Natta er svært viktig. Det ville, etter mitt syn, vært langt mer underlig om Svarte Natta ikke diskuterte pressens dekning av metoo.
Både Virtanen, Giske og varslere kan gi interessante innblikk i hvordan de opplevde å stå i mediestormen. Giske ble som kjent felt for brudd på Aps retningslinjer for seksuell trakassering og Virtanen anklaget for voldtekt og sparket fra Aftonbladet og flere varslere har opplevd dårlig anonymisering med de følger det har hatt. På Svarte Natta er varslerne fraværende, mens representanter for de det varsles om har fått fremtredende plass.
Det må være lov å og uttrykke uenighet med Svarte Nattas valg, både når det gjelder premiss og sammensetning av panel, uten at det anses som press mot ytringsfriheten. Også om man velger å markere uenigheten ved å arrangere et alternativt arrangement
Da redaktøren i magasinet Altså, Ida Eliassen-Coker, serverte skarp kritikk i Dagbladet av det hun karakteriserte som en tendensiøs sammensetning av Svarte Nattas paneler, repliserte en av paneldeltakerne i programmet, den erfarne pressemannen og tidligere redaktør av Journalisten, Trygve Aas Olsen følgende på Altså-redaktørens Facebook vegg:
«Jeg er glad det ikke er dere, Ida Eliassen-Coker, Kristin Slaatta, Else Merete Thynesss og Hilde Charlotte Solheim som bestemmer hvem som skal få lov gi uttrykk for sine meninger og erfaringer her i landet. Dere går jo Putin og Erdogan en høy gang.»
Slike utsagn demper neppe enkeltes uro om hvorvidt dette er nyansert sammensatt panel.
Nyansert premiss?
Jeg må innrømme at jeg selv stusser på at selve premisset for debatten på Svarte Natte er: «Hva gikk galt da pressen dekket metoo?». For gikk det egentlig så galt i pressens metoo-dekning? Med ett åpenbart unntak har journalistikken rundt sakskomplekset metoo i norske media båret preg av gjennomarbeidet, grundig journalistikk, flere kilder, etterprøving av informasjon og anonymisering.
I uhyre få saker er navnet på den eller de det er varslet om offentliggjort. Saken med Aps tidligere nestleder er en av de få.
Ett år etter Giskes avgang som nestleder dreit VG ettertrykkelig på draget i «dansevideosaken», noe som er svært alvorlig og ytterst pinlig for VG.
Men varslersaken om Giske og VGs PFU-dømte feiltrinn må heller ikke få overdøve og undergrave betydningen av alle andre gjennomarbeidede metoo-saker og den livsnødvendige samfunnsendringen #metoo gir kraft til.
Heller ikke ved at Nordlys stempler markering av uenighet som et press mot ytringsfriheten.