Åtte år gammel gutt mishandlet til døde. Jente på halvannet år druknet av mor. Mor og stefar gjennomførte seksuelle overgrep mot sine barn. Ordfører hadde seksuelt samkvem med mindreårig. Far dreper mor og bortfører datter. Ung kvinne drept i Ålesund. 77 mennesker drept av én gjerningsmann.
De fleste har nok fått med oss dekningen av disse rettssakene i mediene gjennom de siste par årene. Noen av dem er mer kjent, den ene mer bestialsk enn den andre. Felles for de fleste er at de får mange til å kjenne vemmelse og sinne. Og felles for dem alle er at Inge D. Hanssen har fulgt disse, og mange andre rettssaker, fra tilhørerbenken.
Må kunne glemme
Hvordan klarer han det uten å miste helt troen på menneskeheten? Hvordan legge grusomhetene bak seg? Alt det vi som lesere ikke får vite, men som han ser. Helt siden kommentaren hans om overgrepsvideoene i Alvdal-saken, har jeg lurt på det.
- Jeg glemmer så jævlig lett, sier han.
Det er fredag formiddag. Fortsatt har ikke våren sluppet fri, den holdes i tømme av en sur vind fra Groruddalen. - Når saken pågår, går informasjonen inn det ene øret. Det lagres en stund, men så fort saken er ferdig, slippes den ut det andre øret igjen. Det går i glemmeboken. Det må gjøre det, for at en skal kunne overleve, sier Hanssen med rolig sørlandsdialekt. Den ene hånden fingrer med brillene som henger i en snor rundt halsen. Den andre holder rundt en stor kaffekopp.
- Noen ting sitter igjen. Christoffer klarer jeg ikke å glemme. Hanssen snakker om Christoffer Gjerstad Kihle som ble mishandlet til døde av sin stefar.
Uke etter uke sitter Hanssen på ubehagelige trebenker rundt om i landet og hører om ufattelige hendelser. Arbeidsforholdene er håpløse, sier han. I noen rettslokaler er det blitt bedre. Der er det til og med arbeidsbord, men for det aller meste er det ikke godt nok.
Ingen saker er like. Drapssaker kan ha samme metode, men motivene er forskjellige. Det er mennesker det handler om, hele veien.
- Og det er det jeg skriver om.
- Men når du hører og for så vidt ser grusomhetene menneskene gjør, hvordan klarer du å forholde deg til det?
- Du er pukka nødt til å ha avstand. Hvordan? Det har med erfaring å gjøre. Og det er ikke sikkert at alle klarer det, å holde avstand.
Frykter lukket rett
Det er en viktig del av samfunnet, derfor er det viktig at pressen følger rettssakene. Hanssen frykter det han opplever som tendenser til lukking av retten. Sist var i Aksla-drapet i Ålesund, hvor bistandsadvokaten fikk aktor med på at pressen ikke skulle ha tilgang til bevismappen, slik journalistene får i mange andre rettssaker. Dermed ble det ikke retten som tok stilling til hva pressen fikk innblikk i, siden påtalemyndigheten bestemmer hvordan den vil fremlegge bevisene i hovedforhandlingene.
Ofrenes og pårørendes stilling i straffesaker er blitt styrket, sier Hanssen, men når slikt som i Ålesund oppstår, mener han det er gått for langt. Det er samfunnet, og ikke offeret eller pårørende som tar et oppgjør med tiltalte.
Han forstår at de pårørende er i en vanskelig posisjon, men det er retten og ikke bistandsadvokatene deres som skal avgjøre hva journalistene skal få tilgang til.
- Hadde det vært en engangsforeteelse, hadde det vært greit. Men jeg aner et mønster, sier han og tar en slurk kaffe. – Jeg ser det skjer i flere saker. Problemstillingen får ingen skikkelig vurdering, for retten kommer ikke på banen. Bistandsadvokatene påvirker aktoratet, og så blir det avgjort. Dette utarter, og så blir det et mer lukket rettssamfunn.
Og det handler ikke nødvendigvis om bilder av døde personer. Blant bildene pressen ikke fikk se i Ålesund, var ett av den drepte sammen med sin bestemor. Fotografiet var fra et overvåkningskamera i en butikk og ble tatt noen timer før kvinnen døde.
Kanskje har ikke pressen behov for å se bilder fra obduksjon, men hva skjer om dette argumentet ikke stopper ved patologens arbeid. Hanssen forteller om en overgrepssak han dekket. Han var eneste journalist i salen, og bistandsadvokaten ønsket å lukke dørene for pressen. Neste dag kommer kommentaren hans på trykk, og den fornærmede kvinnen takker journalisten for saken. Den var ikke slik hun hadde forventet. Den var ikke slik bistandsadvokaten hadde forklart den ville bli. Den invaderte ikke den private sfæren.
Hanssen mener medienes økende oppmerksomhet mot overgreps- og voldtektssaker har bidratt til å redusere skammen som tidligere var forbundet med å anmelde slike saker.
Alvdal sjokkerte
Alvdal-saken, sier han, bidro til å røske opp i barnevernet. Den viste hva som kan skje ved en total mangel på barnevern. Hadde ikke mediene dekket saken, ville dette forholdet heller ikke blitt avdekket.
- I Alvdal-saken var alt åpent, også de fæle filmene, forklarer Hanssen. Stemmen er lav, rolig. Kommentaren hans, som jeg viste til innledningsvis, henger igjen. Hanssen forteller i den om videoene han har sett.
«Et annet innslag er satt sammen av flere filmsnutter. Nærbilder og detaljer. Stefaren har lagt discomusikk til opptakene. Det er grotesk. Jeg skal aldri mer lytte til Boney M og «Rivers of Babylon».” (Kommentaren er ikke på nett journ. anm.)
- Jeg ble sjokkert. Det er ikke til å unngå, sier han.
Hanssen må beskrive gjerningene uten at alle detaljene nødvendigvis kommer med. Referansen til Boney M fikk han krasse tilbakemeldinger på. Det var akkurat denne som fikk undertegnede til å undre seg over livet som rettskommentator.
Miljøet måtte med, sier han. Det var en del av saken. Og denne saken var spesiell. Overgrep er blitt filmet også tidligere, men det er trolig første gang en domstol er blitt presentert for så omfattende filmatisering av ugjerningene.
- Jeg kommer aldri til å glemme Breiviks forklaring. Iskald, sier Hanssen. Han var imponert over ungdommene som overlevde og vitnet mot Breivik. – For et mot de viste. De satt der og så døden inn i øynene.
Objektiv som mulig
Breiviks forsvarer, Geir Lippestad, sier til Journalisten han opplever Hanssens kommentarer som strålende og at han selv leser dem med stor interesse.
- Han ser kjapt kjernen i sakene og han dekker dem så objektivt som det lar seg gjøre.
- Han er min favoritt, slår statsadvokat Inga Bejer Engh fast. Hanssen har dekket flere rettssaker der hun har fungert som aktor. Blant dem rettssaken mot Anders Behring Breivik.
- I den saken opplevde jeg ham som balansert, og som en som forstod de strafferettslige utfordringene vi sto overfor.
Engh forteller at hun har tillit til Hanssen og derfor ikke alltid trenger å veie sine ord i samtaler med ham. Hun opplever likevel at kommentarene hans ikke alltid er helt objektive, noe de heller ikke er ment å være. Hanssen drøfter saken ut fra slik han ser det.
- Generelt mener jeg det er en prinsipielt viktig diskusjon å ta. Det er alltid en fare for at mediedekningen kan bli unyansert og subjektiv, sier Engh men legger til at hun likevel opplever Hanssen som nyansert i sine kommentarer.
Jens Christian Nørve i TV 2 er en av flere krimjournalister som omgås med Hanssen når de er ute og dekker rettssaker.
- Det er som å ha med faren din på tur når vi dekker rettssaker sammen. Han passer på oss alle. Inge er raus, morsom og en solid og dyktig journalist. Han er et oppkomme av gode historier og betraktninger.
Nørve forklarer at flere krimjournalister er gått sammen om å feire Hanssen snart. Av naturlige årsaker velger Journalisten ikke å gjengi detaljene bak planene, men kan fortelle at det er en tur lagt inn. Også her vil Hanssen måtte se innsiden av en rettssal.
Skriver fra skyggesiden
Før en rettssak begynner, leser Hanssen gjennom alt som er tilgjengelig av dokumenter i den aktuelle saken. Han går også over deler av det som er skrevet i forkant. På den måten forsøker han ikke å være forutinntatt når retten åpner.
- Men hvordan klarer du det med alt det bestialske som kommer frem i sakene du dekker?
- Det handler om å være profesjonell. Det er bare sånn, sier han.
I avisen settes det av plass til Hanssen når han er ute og dekker saker. Det går på mål, men det er mer omtrentlig og er forholdsvis likt hver gang. Rundt 2.500 tegn, forteller han.
- I utgangspunktet leverer jeg hver dag, men det kan være jeg sier at nei, i dag var det ingenting å skrive om.
Han noterer for hånd. Men tillater arbeidsforholdene det, altså har han et bord foran seg, skriver han gjerne på PC-en. Og dersom vinklingen krystalliserer seg tidlig på dagen, så kan kommentaren også være ferdig til middag. Og da kan det være en ren kommentar, et kommenterende referat eller en analyse. Hanssen sier han står ganske så fritt.
- Jeg ser livets skyggeside og skriver om det. Så kan andre skrive om solsiden.
- Får du ikke lyst til å skrive om solsiden du også, da?
- Vel, jeg har to år til jeg går av. Fram til da holder jeg på med dette.
