Kan et mangfold av kropper fungere mot kroppspress blant unge? Ekspertene tviler.

For mye kropp i monitor:
Ekspertene er kritiske til medienes dekning av kroppspositivisme

Kropp, kropp og mer kropp hjelper ikke de unge.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Du har kanskje sett dekningen. Saker om personer med «normale» eller litt «tykke» kropper som deler lettkledde bilder av seg selv i sosiale medier. Det er gjerne unge kvinner som er bildedelerne, og målet er å bekjempe kroppspress. Ikke så rent sjelden opplever de hets i sosiale medier for delingen sin.

Hetsen og de påfølgende støtteerklæringene dekkes gjerne, og journalistene som skriver sakene er tilsynelatende enige i budskapet: Et mangfold av kropper i mediene bidrar til mindre kroppspress, og dekningen hjelper unge med problematisk forhold til kroppen sin.

Problemet er bare at det ikke fungerer. Det tror i alle fall ekspertene

– Mindre av det samme

At kroppspress kan bekjempes med mer kropp i mediene er fagpersonene svært skeptiske til. En ting er at de fleste av oss allerede ser normale kropper i det virkelige liv, men mer oppmerksomhet på kropp kan også skape mer stigma, ifølge faglig direktør og spesialist i klinisk psykologi ved Villa Sult, Bente Sommerfeldt.

Bente Sommerfeldt fra Villa Sult tror ikke på deling av lettkledde kropper som middel mot kroppspress

– Jeg tenker at løsningen egentlig er mindre av det samme. Ikke mer. Det er ulempen med disse visuelle flatene vi har nå. Jeg er liksom ikke meg selv, men jeg er den jeg viser frem. Kroppens fasong, størrelse og utseende blir viktig, og man burde heller få fokuset over på noe annet, sier hun til Journalisten.

Hun mener kroppspositivismen kun leder til det samme problemet den forsøker å bekjempe; at folk blir mer opptatt av kropp.

– Det er en samfunnstendens. Vi har behov for å synes. Men jo mer man retter fokus mot kroppen, så blir kroppen en ting. Da tenker man overdrevent på kroppens deler. Det blir som når man har veldig fokus på ingrediensene i et måltid, snarere enn et sunt kosthold, sier Sommerfeldt.

Sommerfeldt sier at det man vet fungerer, er å jobbe forebyggende med barn. Selv om kroppsmisnøyen er høy blant unge, lever mange helt greit med det, og de som tåler det best er de med foreldre som ikke fokuserer på utseende og kroppens ytre karakter, sier hun.

– Så å vise «normale» kropper i mediene fungerer ikke?

– Jeg har ikke tro på metoden, nei.

Mer kropp

Sommerfeldt får støtte av daglig leder i Spiseforstyrrelsesforeningen, Elin Olsen. Hun forteller at tilbakemeldingene fra deres medlemmer er at det er fint å se «normale» kropper i mediene, men at resultatet bare blir mer kropp.

– Om kroppspositivisme er positivt eller ikke, er en diskusjon vi har veldig ofte internt i organisasjonen. Vi er litt delt. Jeg tenker at det det kan være mulig å kjempe en slik kamp uten å vise seg halvnaken på Instagram. En som er overvektig har like mye rett til å vise seg frem som en fitnessutøver, men gagner det oss som samfunn, spør Olsen.

– Tror du for eksempel en anorektiker bryr seg om kroppspositiv dekning av en «normalvektig»?

– Jeg vet ikke. Satt på spissen kan det gå andre veien. Er det kun frodige kropper som skal vises? Hva med naturlig magre kropper, sier Olsen.

Hun sier at mediene også har et ansvar for å ta hensyn til de som har delt bilder på sosiale medier, for så å bli omtalt i de riksdekkende mediene.

– Selv om det kommer noe positiv respons, får jo mange av guttene og jentene som deler bilder veldig mye negative tilbakemeldinger. Det kan jo bli enda verre. Og er det verdt det?

– Tror du omtale av kroppspositivisme hjelper unge som er misfornøyde med kroppen sin?

– Det er det store spørsmålet. Personlig tror jeg ikke det. Jeg forstår gjenkjennelsesfaktoren, men vi lever jo blant folk og man skulle tro det behovet ble dekket der. Resultatet blir uansett mer kropp i monitor, sier hun.

Viktig debatt for mediene

Etikkredaktør i NRK, Per Arne Kalbakk, sier til Journalisten at det er blitt flere saker om og med kroppspositivisme i norske medier, også hos NRK. Det er blant andre mange influensere som er involvert, og derfor er det naturlig at fenomenet blir dekket. Men han har ikke konkret vært inne i redaksjonene og diskutert etikken rundt dekningen.

– Slik som mange andre ting er det et tema som har flere sider. Kroppspositivismetrenden er jo en reaksjon på kroppspress og en offentlighet hvor man ser glansbilder av unge, vakre mennesker med veltrente kropper, sier Kalbakk.

Det oppstår likevel noen dilemmaer, sier Kalbakk, og medienes rolle er viktig å diskutere.

– Når reaksjonen på perfekte kropper blir å vise frem mer kropp, så får man enda mer fokus på kropp. På en annen side bidrar man til å vise frem et mangfold av kroppen, sier han.

– Tenker dere på de kommersielle insentivene noen influensere har for å fronte kroppspositivisme?

– Noen av de vi har gitt plass er influensere eller modeller, som er store på sosiale medier, fordi de viser frem sine kropper. Det er et moment som vi alle fall ikke bør tenke mindre på fremover. Uansett hva slags kropper man har, når en del av motivasjonen er oppmerksomhet på Instagram, må det også frem i hvordan man fremstiller ting, sier Kalbakk.

– Er mediene for dårlige på det?

– Vanskelig å si noe generelt om det. Men det skader ikke at vi er oppmerksomme på det når vi omtaler temaet fremover. Og særlig når det er kommersielle aktører det er snakk om. Da møter vi folk som har noe å selge.

Kroppspositivisme som fenomen har også fått motstand i norske medier, selv om mye av dekningen er positiv. På spørsmål om journalister er i overkant positive til noe de ikke vet virkningene av, svarer Kalbakk at fenomenet er relativt nytt.

– Det er jo fort at den instinktive reaksjonen på personer som fremmer mangfoldige kropper er positiv. Da er det nok viktig at man er oppmerksomme på at en del av dem jobber mot noe kommersielt, sier Kalbakk.

– Kan ha en hensikt

En som har hatt anoreksi siden barneskolealder, og som har uttalt seg kritisk til kroppspositivisme, er Aftenposten-journalist og samfunnsdebattant Ingeborg Senneset. Hun sier til Journalisten at hun er positiv til kroppspositivismens mål, men kritisk til middelet.

– Hvis tanken med å vise kropp er å bekjempe kroppspress, klarer jeg ikke å skjønne at det skal gjøres med mer kropp i monitor. Ofte bikker det dessverre over til at det å vise frem kroppen alene blir hele poenget. Det blir fort å rope uten ord. Men å utvide rammene for hva vi anser som normalt, er bra, understreker Senneset.

Ingeborg Senneset sier kropp i mediene kan ha en hensikt, men at det å vise frem kropp ofte blir hele poenget.

Hun sier at kropp på TV, i pressen og i sosiale medier kan ha en hensikt, og at det er relevant å vise normale mager, uretusjert hud og ikke minst vanlige underliv.

– Men det vil alltid være noen som ikke kjenner seg igjen i den neste kroppen som dukker opp. Det er fortsatt et smalt vindu. Man ser aldri veldig tynne kropper, for eksempel. Det vil ikke bli sett på som sexy eller modig å danse med en beinete rumpe mot kamera. Dette er ikke en etterlysning, men en nyanse, sier Senneset.

Senneset mener nyanser i debatten er positivt. Man skal være varsom med å forveksle kroppsmisnøye med alvorlig psykisk sykdom, sier hun, men er fortsatt usikker på om løsningen er ren kroppspositivisme.

– At uperfekte kropper i mediene alene kan motvirke psykisk sykdom, tror jeg ikke, selv om det hadde vært topp med en så enkel løsning på et så komplisert problem. Om noe, skulle jeg gjerne sett mer fokus på hva man skal gjøre, hvem man vil være og hva man kan lære, fremfor hvordan man ser ut. Men det er lettere sagt enn gjort, for å si det mildt, sier Senneset.

Powered by Labrador CMS