Innsikt:

VG-journalist Alf Bjarne Johnsen leder av Pressens Faglige Utvalg. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
VG-journalist Alf Bjarne Johnsen leder av Pressens Faglige Utvalg. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

PFU er ikke et smakspoliti

Mye man kan mislike.

Publisert   Sist oppdatert

Det er mye man kan mislike av det man ser, hører og leser. Men det er som regel et stykke derifra til at noe er et brudd på god presseskikk.

For at Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal konkludere med kritikk eller brudd, må mediet ha handlet i strid med ett eller flere punkter i Vær varsom-plakaten (VVP), og overtrampet må i utgangpunktet være av en slik karakter at det er begått en urett mot noen. Denne vurderingen krever et visst skjønn.

Skjønn er vanskelig å forholde seg til, regler er enklere. I etikken, som i jussen, er skjønn viktig, nettopp fordi man skal vurdere graden av krenkelser.

Det er for eksempel forskjell på feil. Enkelte feil påfører ingen publisitetsskade, mens andre feil får langt større konsekvenser. Det er også forskjell på folk. Personer med makt og myndighet må som regel akseptere tøffere journalistikk enn mannen i gata.

PFU må foreta en konkret vurdering. Ingen sak er lik. Enkelte ganger er splittelsen så stor at utvalget deles i to. Det skjedde i to saker på onsdagens møte. De to sakene omhandlet Telemarksavisa og Aftenposten.

Bilder og video uten samtykke

I en sak mot Telemarksavisa (TA) publiserte TA opptak som viste en hjelpepleier snakke med en eldre mann på vei inn i en ambulanse. Man kan forstå at klager (hjelpepleieren) opplever det ubehagelig at videoen ble publisert, uten at hun var klar over det.

Litt juss først: I Norge er det slik at hvem som helst som hovedregel kan ta bilder av personer uten å innhente et samtykke. Det å fotografere er kun regulert i noen få spesialbestemmelser. Fotoforbudet i straffesaker er det mest kjente. Det er ved publisering av bildet at varsellampene må blinke. Hovedregelen er at man må innhente samtykke fra alle identifiserbare personer før publisering.

Men ingen regel uten unntak: Samtykkekravet oppheves hvis bildet har aktuell og allmenn interesse, personen er mindre viktig enn hovedinnholdet, personen er en del av en større gruppe, folkemengde, opptog etc. Hvis det oppstår en brann eller ulykke, må mediene raskt informere uten tanke på å skaffe til veie et samtykke fra involverte. Det samme med bilder fra 17. mai tog, demonstrasjoner, konserter etc. Personer som opptrer i en profesjonell rolle, for eksempel politifolk og helsepersonell vil oftere enn vanlige privatpersoner havne i situasjoner som har «aktuell og allmenn interesse».

Når det gjelder den etiske vurderingen av slike publiseringer, er det annerledes. PFU vurderer innholdet i det publiserte, både i forhold til graden av allmenn interesse og i forhold til den avbildede. Er bildebruken/videoen etisk sett krenkende overfor den avbildede? Er den avbildede filmet på en måte som tilsier at man skulle blitt varslet på forhånd, eventuelt fått forklare eller forsvare det man gjør på bildet/ et opptak?

Det var her utvalget delte seg onsdag. Pressens representanter mente klager ikke ble fremstilt på en krenkende eller klanderverdig måte, og var ikke utsatt for noen publisitetsskade. Klager var på jobb, i en profesjonell rolle, og var heller ikke sentral i bildet. PFU mente imidlertid TA med fordel kunne forsikret seg om at klager var varslet om publiseringen, og derfor landet også flertallet på «etter en samlet vurdering». Etter en samlet betyr at mediene er i grenseland, men lander på riktig side. Les mer.

Omtale av barn i krig og konflikt

Saken mot Aftenposten endte også med dissens. Denne saken handlet om omtale av barn i krig, og konsekvenser for barn, jf. VVP punkt 4.8.

Klager reagerte spesielt på identifiseringen av en tolv år gammel jesidisk jente som hadde blitt voldtatt og holdt fanget av IS. Flertallet i PFU la vekt på at avisen viste til gode etiske vurderinger omkring eksponeringen, både internt i redaksjonen, men også i samråd med familien og mottakssenteret.

For utvalget var det imidlertid avgjørende at dette dreide seg om en helt spesiell situasjon. Sakens alvor, omfang og karakter gjør at behovet for informasjon er stort.

Å identifisere involverte med navn styrker dokumentasjonen. Kildene forblir verdenssamfunnets tidsvitner og gjør hendelser historisk etterprøvbare. Les mer.

Flere 3.2 og 4.14-fellelser

I onsdagens møte ble fem medier felt. Til sammen ble det sju ganger vist til VVP 3.2 (kildebruk og kontroll av opplysninger) og VVP 4.14 (den samtidige imøtegåelsesretten).

Bergens Tidende (BT) ble felt på 4.14, i tillegg til 4.7 som gjelder identifisering. BT publiserte et leserinnlegg om barnevernet. I innlegget ble en mor utsatt for sterke beskyldninger fra sønnen, som påsto at hun hadde opptrådt voldelig.

Det ble samtidig publisert et bilde av sønnen, tatt med ryggen til. Klager er mor som mener seg identifisert – både gjennom bilde og tekst – og som reagerer på at BT har publisert beskyldninger hun mener er usanne. PFU felte BT. Utvalget mente at så sterke beskyldinger krever større varsomhet når det gjelder identifiserende kjennetegn, jf. VVPs punkt 4.7.

Videre mente PFU at innlegget utløste klagers rett til å få forsvare seg, jf. VVPs punkt 4.14, den samtidige imøtegåelsesretten. Les mer.

Feil inntrykk

I en artikkel om Astrologiskolen Herkules ga Nettavisen inntrykk av at skolen fikk millioner i statsstøtte. Faktum var at det handlet om potensiell studiestøtte (ikke statsstøtte) for fremtidige studenter dersom de søker om lån og stipend.

PFU mente at dette var et brudd på VVP 4.4; det var ikke dekning for en så spisset tittel og ingress. Videre fant PFU også at Nettavisens utregning av studiestøtten var feil, og det ble derfor også brudd på 3.2, når det gjelder opplysningskontroll. Les mer.

Den angrepne som kilde

I en artikkel i Enebakk Avis stod flere anonyme kilder frem og fortalte historier om en gårdeier som skal ha oppførte seg truende mot turgåere på hans eiendom. Mange av de sterke påstandene om gårdeieren (klager) ble imidlertid ikke forelagt ham før publisering.

PFU mente at dette skulle avisen gjort for å sikre klager en reell mulighet til å forsvare seg. Når eieren ikke fikk svare opp alle påstandene, ble også saken dårlig opplyst og det var flere feil og mangler i det publiserte. En såkalt klassisk VVP 3.2- og 4.14-fellelse. Les mer.

Finansavisen pådro seg et VVP 3.2 og 4.14-brudd i sin dekning av selskapet Formuesforvaltning. PFU mente avisen ikke hadde gjort nok for å kontrollere at de opplysningene man publiserte om selskapet var korrekte, jf. 3.2. Selskapet hadde heller ikke blitt presentert for alle, konkrete, beskyldinger før publisering, og det er et brudd på punkt 4.14. Les mer.

Lofotposten omtalte et oppdrettsselskap som mente seg utsatt for sabotasje og falske beskyldninger om forsøpling. Selskapet ga uttrykk for at personen som hadde klaget forsøplingen inn til kommunen, selv hadde iscenesatt det hele. Klager var mannen som hadde klaget oppdrettsselskapet inn til kommunen for forsøpling. PFU mente klager har en presseetisk rett til å få forsvare seg om beskyldinger om sabotasje, og derfor ble det et brudd på punkt 4.14. Les mer.

Til slutt, et rent ikke brudd

Smaalenenes Avis skrev at det var oppdaget et overvåkningskamera ved en fylkesvei, og at grunneierne ved stedet mislikte at saken ble omtalt. Det fremgikk at grunneierne var blitt kontaktet av Statens vegvesen, som hadde fått tips om et ulovlig kamera.

Grunneierne klaget til PFU og mente blant annet at avisen urettmessig ga inntrykk av at de hadde satt opp et kamera ved veien. PFU frikjente imidlertid avisen, og mente avisen måtte kunne skrive om veivesenets kontakt med klagerne uten å etterprøve veivesenets opplysninger, forutsatt at usikkerhetsmomenter ved saken gikk frem av omtalen. Les mer.