Ei lita øy med sju innbyggere og 100 sauer er blitt til bok

Det begynte egentlig som et ønske om å finne litt tilbake til seg selv som fotograf, etter mange år med mange oppdrag. Nå har prosjektet «Tussøy» blitt bok, utgitt på det tyske forlaget Kehrer. Ingun Alette Mæhlum har laget en poetisk og lavmælt fortelling om de syv menneskene, og noen av de omlag 100 sauene på øya Tussøy i Troms.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

Første gang Mæhlum besøkte Tussøy, var på oppdrag for Dagens Næringsliv i 2009. Reportasjen handlet om Norges mest subsidierte fergestrekning – nesten 2.000 kroner kostet fergebilletten mellom øya og fastland. Nysgjerrigheten ble vekket, og i flere år hadde hun det lille øysamfunnet i bakhodet. Da hun etter noen år vendte tilbake for å fotografere på egenhånd, var det uten økonomisk støtte eller noen idé om at bildene skulle ende i en bok. Det var et bevisst valg, fordi hun ønsket å være helt fri fra deadline, og definerte forventninger til form og innhold.

Et mikrosamfunn

– Jeg har vokste opp i Furnes i Hedmark, midt inne i skogen. Viktigheten av distriktspolitikken sitter dypt i meg. Det kan være vanskelig å forholde seg til et storsamfunn som måler verdien av hvor du bor i kroner og øre. I begynnelsen var ideen at jeg ville vise at det har en egenverdi å bo sånn som innbyggerne på Tussøy gjør. Men boka gir ikke et rosenrødt bilde av livet på bygda. Øya er et mikrosamfunn, hvor du finner alt som storsamfunnet har, bare i mye mindre skala, forteller Mæhlum. 
 

Hun er bosatt i Tromsø, og i begynnelsen dro hun på dagsturer. Etterhvert fikk hun jobben med å være sauepasser på Tussøy mens bonden og kona hans var på ferie. En hybel på båtmotormuseet og telt har også vært basen mens hun har jobbet.

Jo kjedeligere hun er når hun er sammen med dem hun skal ta bilde av, desto bedre blir arbeidsforholdene. Hun prøver å være flue på veggen, nesten selvutslettende. Men når man sitter alene med noen man skal ta bilde av, kan man ikke bare holde kjeft heller. Det ble mye kaffedrikking. Innbyggerne var litt selskapssyke, forteller hun, og det var noe ekstra med folk som kom utenfra. Når hun kom på morgenen kunne hun spørre om de hadde planer for dagen? Nei, du er jo her! var svaret hun fikk. Mæhlum brukte mye tid på å vente. 

– Er venting en tilstand som går igjen i bildene?

– Jeg har først og fremst forsøkt å fortelle noe om forholdet mellom mennesket og naturen. Men det er et liv i venting når du lever så tett på naturen. Du må vente på at vindretningen er riktig, du må tilpasse deg været hele tiden. Det gjelder jo fiske og jordbruk generelt, men blir enda viktigere uti havgapet.

I Milano ble bokideen født

I 2015 tok hun med seg bildene til Milano, og en masterclass med fotobyrået VII. Det var i denne prosessen hun forsto at det kunne bli bok. En tilbakemelding gjorde spesielt inntrykk på henne: Disse bildene kunne vært tatt hvor som helst på landsbygda i Europa. Selv hadde hun tenkt at motivene var eksotiske, og typisk nord-norske. Tanken på at de var mer universelle var interessant.

Etter fire års fotografering satt hun igjen med et stort bildemateriale.

– Jeg har sikkert brukt to år bare på å redigere ned bildene og gjøre utvalget. Det var en vanskelig prosess på mange måter. Hva er budskapet i historien? Hvordan balansere så det ikke blir for rosenrødt, og ikke for mørkt? Mens jeg holdt på med redigeringen, forsto jeg at bildene fungerer bedre som en helhet, enn som enkeltbilder. Tilslutt endte jeg opp med et sett bilder jeg synes formidler den stemningen jeg vil at helheten skal ha.

Underveis var det mange som hadde meninger om arbeidet. En tilbakemelding som endret Mæhlums fotografering, var at hun burde være mer bevisst valget av kameraoptikk. Hun begynte å fotografere med 50mm – et objektiv som tilsvarer det øyet ser, og syntes det fungerte veldig bra. Senere viste hun bildene til en annen bildesjef. «Dette kan bli bra bare du begynner å bruke mer vidvinkel», var hans tilbakemelding. Til syvende og sist måtte Mæhlum stole på seg selv. 

På portfoliovisning på fotofestivalen Arles i Frankrike viste Mæhlum bokdummyen til Klaus Kehrer, direktør for Kehrer forlag, som er spesialisert på kunst-og fotobøker. Han ble begeistret. Med finansiering fra Fritt Ord, Kulturrådet og Norske Fagfotografers fond var bokavtalen i boks. Boken er produsert i Heidelberg i Tyskland, og designet av en designer tilknyttet forlaget.
 

Narrativet begynner drømmende og litt distansert. Landskap, hav, dyr og mennesker på vei bort. Så kommer vi innenfor dørstokken og møter folkene som lever på Tussøy. Mæhlum sendte en mappe med bilder i uprioritert rekkefølge. Hun ønsket nye øyne på materialet. Men til slutt endte den sta fotografen opp med å endre om på rekkefølgen likevel.

Startet eget forlag

– Jeg synes de jeg har jobbet med på Kehrer har vært flinke til å se prosjektets egenart. Trykken er fantastisk, og jeg er fornøyd med formatet. Jeg er glad for at uttrykket er litt lavmælt, det er en bok som ikke roper høyt. Det står til bildene, mener hun.

– Du har vært sparsommelig med tekst. Boken har kun et forord, ingen bildetekster. Hvorfor?

– Jeg vil ikke at leseren skal henge seg opp i hvert enkelt bilde. Prosjektet handler ikke om hva som konkret foregår på øya, mer om stemninger og historiene som ligger under. Det er mye dobbeltbunn i bildene, sier hun. 

Noen av innbyggerne hadde imidlertid sterke meninger om hva prosjektet skulle fortelle. De ville vise frem kulturarven sin, tradisjoner som blir ført videre med håndarbeid og å ta vare på gamle gjenstander. At hun fotograferte analogt og i sort-hvitt synes noen var gammeldags og rart. Men det var et valg Mæhlum gjorde tidlig. Hun har observert hva slags bilder som vises fra denne delen av fylket. Det er stort sett nordlys og spektakulær natur. Selv var hun på utkikk etter et mer nakent uttrykk, og å gi seg selv noen ekstra utfordringer.

Mæhlum har mange fotobøker, og spesielt er hun fascinert av  klassikerne som bøkene til finske Pentti Sammallahti og Josef Koudelkas «Gypsies». Men hun har også oppdaget det britiske forlaget MACK Books og deres mer smale utgivelser. 

Så glad er Mæhlum i bøker, at hun har startet forlaget Agalaus sammen med journalist og forfatter Christine Kristoffersen. Etter å ha vært rundt i verden og sett at det er en trend med ultralokale bøker som handler om et bestemt nabolag, i New York, eller en gate i London, tenkte de at det kunne de jammen gjøre i Nord-Norge også, selv om forholdene er litt mindre. Så langt har Agalaus publisert tre bøker - fotografert og skrevet av de to ferske forleggerne: om lofotfisket, øyriket Væran og Vestregata i Tromsø. Målgruppen er patriotene og turistene – de som elsker Nord-Norge. Drømmen er å gjøre journalistikken kommersiell nok til at de kan leve av utgivelsene – selv om det er lenge til Mæhlum tar det som en selvfølge.