Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firdaposten.
Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firdaposten.

Da jeg satte dagsorden

(INNSPILL:) Sladrehank skal selv ha bank het det i barndommen, og det sitter fortsatt i. Jeg valgte en mellomting, skriver Arne Hjorth Johansen.

Jeg har en venn som jeg i levende live aldri har opplevd som annet enn høflig, hyggelig og grei å ha med å gjøre, men som på Facebook av og til poster noen ganske rabiate kommentarer på aktuelle nyhetssaker. Folk skulle gjerne vært henrettet, skutt, eller i det minste sendt ut av landet. Den rød-grønne regjeringen får passet sitt påskrevet. Kvinner passer ikke til alle jobber. Dere kjenner typen. Krasse utspill, gjerne levert med en rad av utropstegn, og et ikke alltid like imponerende refleksjonsnivå. Det er greit det. Alt man poster i sosiale medier trenger ikke være like gjennomtenkt og superintellektuelt hele tiden. Kommentarene fremstår som impulsive reaksjoner, tenkt og postet der og da, og det er selvfølgelig helt i orden. Folk får bruke Facebook slik de selv ønsker. Det hender imidlertid at min Facebook-venn går over streken. Som da han sent på kvelden den 22. juli i fjor postet følgende: Jødene skal få betale for det de gjorde i Oslo i dag.

Jeg husker ikke det nøyaktige tidspunktet dette ble postet, det var etter at vi hadde fått vite at terroristen hadde et utseende som tydet på at han var etnisk norsk, antakelig var det før norske medier slapp navnet hans ut av sekken. Ikke at det spiller noen større rolle. Den setningen har ingen mening uansett når på døgnet den ble postet. Kanskje var det bare fyllerør, et forsøk på å være morsom. Eller kanskje har min venn en hang til konspirasjonsteorier, jeg vet ikke. Jeg registrerte at noen tok til motmæle mot ham, jeg gikk til slutt og la meg, og dagen etterpå var kommentaren slettet. Jeg nevnte den i forbifarten i en tekst jeg skrev for Firdaposten om 22. juli, siden tenkte jeg ikke noe mer på den. Ikke før det viste seg at min venn var blitt trukket ut til å være en av meddommerne i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Nyheten sprakk i lokalavisa noen uker før rettssaken skulle starte. Førdemann som meddommer i den største straffesaken i norsk rett siden krigen. Jaha, tenkte jeg, er det en de kommer til å luke ut før rettssaken starter, er det ham. Jødekommentaren var riktignok slettet og ute av verden, men jeg var ganske sikker på at det fantes nok friske utspill i netthistorien der til at noen av de involverte ville finne det upassende å beholde ham som meddommer. At han hadde skrevet noe om at dødsstraff var det eneste rette for Breivik var jeg for så vidt klar over, men hvem tenkte ikke i de baner i slutten av juli i fjor? Om det  gjorde ham inhabil eller ikke reflekterte jeg ikke over, men jeg trodde det var tilstrekkelig til at han ville bli byttet ut før det hele kom i gang.  Jeg ble litt overrasket på rettssakens første dag da jeg så at dette ikke hadde skjedd. Var det ingen som hadde sjekket? Hadde han ikke sagt fra selv? Mente retten, inkludert aktorat og forsvarere at det var greit? Jeg visste ikke, og dette satte meg i et dilemma. Skulle jeg sladre til noen? Ikke fordi jeg ville ha ham fjernet på noe vis, men om det nå var slik at uttalelsene hans på nett var diskvalifiserende burde det  komme frem. Og helst før rettssaken var flere uker gammel.  Eller skulle jeg sitte på fingrene, holde munnen lukket, og satse på at noen andre tok ansvar? Sladrehank skal selv ha bank het det i barndommen, og det sitter fortsatt i. Jeg valgte en mellomting, jeg valgte å ringe en venn.

Jeg fortalte om kommentaren den 22.7., og hans spontane reaksjon var at dette var alvorlig. Han spurte om han kunne dele dette med noen andre han kjente, jeg sa ja, de begynte å grave litt og fant frem til kommentaren på VG Nett der han slo fast at dødsstraff var det eneste rette. Resten er historie. Da jeg begynte å blogge i 2004 var det mange som var opptatt av at vi bloggere skulle sette dagsorden. Endelig hadde jeg gjort det, selv om ingen visste det var meg, og bloggen min ikke var involvert i det hele tatt. Det var litt morsomt, jeg innrømmer det, men ikke bare gøy heller. Jeg fikk vite at jeg ikke trengte å ha dårlig samvittighet, det var flere som hadde tipset politiet om min venn fra Facebook, dette hadde blitt en sak uansett, alt jeg gjorde var å sørge for at det ble før, heller enn siden. Men jeg hadde litt dårlig samvittighet allikevel, mest når jeg så folk raljere over fyren, uttalelser og utseendet, på Twitter og Facebook. Hadde jeg ikke kjent fyren kunne det nok tenkes at jeg hadde vært minst like ille selv, men når det faktisk var noen jeg kjente som fikk gjennomgå, var det plutselig ikke så hylende morsomt.

Det som var morsomt var de skeptikerne som dukket opp her og der. De som lurte på hvorfor i all verden denne saken dukket opp akkurat nå. Var det for å oppnå størst mulig dramaturgisk effekt? Var det en plan fra meddommeren selv for å skaffe seg oppmerksomhet? Vel, nå vet dere i hvert fall det.

Powered by Labrador CMS