Dypt inne i meg et sted bor det to små roboter. De er hyperintelligente, veldig søte, gode analytikere, og ekstremt glade i grisete ordspill.
Den ene er optimisten Oskar. Den andre er pessimisten Pelle.
Her en dag diskuterte jeg journalistikk med dem. Det ble, som alltid, en spesiell samtale.
«Gutter», sa jeg, etter en halvtimes babbel og krangling jeg ikke orka å høre på lenger.
«Har jeg jobb i journalistikken om tjue år?»
Jeg liker å stille spørsmålene litt brutalt, så det ikke føles for mye som en rein intellektuell lek. Framtida er viktig. Og særlig framtida mi.
«Nei», sa Pelle.
«Ja», sa Oskar.
«Alt er som vanlig», sa jeg.
Vi er enige i en del utviklingstrekk, vi tre.
Vi tror for eksempel at papiravisene vil dø. Vi tror at nettavisene vil ligne mer og mer på andre slags nettjenester. Og at de må snakke sammen. Gjennom APIer, RSSfeeds eller sosiale medier. Skal en nettavis få mange lesere, må den være en del av folks favorittøkosystemer. Facebook, Twitter, eller framtidas fantastiske nye tjeneste Zapfkwerk. (Den blir for øvrig dritbra).
Vi tror at enkeltartikler blir viktigere enn aviser. At de beste vil knuse de middelmådige. At de morsomste blir lest, mens de kjedeligste blir ulest. At nyhetshverdagen vår like gjerne kan bli organisert av teknologer fra Palo Alto som av deskfolk på Havnelageret.
Og vi tror den samme mekanikken kommer til å gjelde om du er gigant i sentrale Schibsted, miniputt i Apressens ytterste utkant, eller for eksempel musikkblogger.
«Journalistikken kommer til å bli uendelig mye bedre enn i dag», sa optimisten Oskar.
«Hvorfor?»
«Jo, du skjønner. Når vi alle leser automatisk kurerte strømmer av nyheter, artikler, dataspill, vitsetegninger og gøyale bilder av katter i Star Warskostymer, så vil de beste artiklene være de eneste som er verdt noe! Kjedelige eller uviktige artikler vil være overflødige, dermed må alle journalister lage best mulig ting, hele tida. Da blir klippoglim et tilbakelagt kapittel, og vi får en ny storhetstid hvor de beste pennene får utfolde seg og vinne verden! Tenk så bra det blir!»
Ojsann. Det høres fint ut.
«Nei», begynte pessimisten Pelle.
«Journalistikken vil dø. For når alle bare hopper hit og dit til det første og beste og mest attraktive bildet av kameltær på internett, så forsvinner kontrakten med leserne. De glemmer hvem som er troverdige og hvem de kan stole på. Dermed vil den plateselskapfinansierte musikkbloggeren som bare skriver vakkert og flott om selskapets artister, og humørfylt slakt av konkurrentene, få like stor oppmerksomhet som en uavhengig anmelder. Bloggerne og prmedarbeiderne som betales av kommersielle interesser vil vinne, mens de uavhengige, som er avhengig av reklameinntekter, vil tape!»
Æsj.
«Du ser det allerede!» fortsetter min indre pessimistrobot.
«Politiet, for eksempel. De gidder ikke gå til mediene lenger, de bare tvitrer om alle sakene, fra sitt perspektiv. Og de gidder ikke en gang å svare på henvendelser. Ingen kritiske spørsmål, ingen presse.»
«Du ser det på ditt felt også, Aslak. Teknologi. Bloggerne til Google og Facebook får komme med nyhetene om Google og Facebook. Pakka inn med skryt, og med elegante reklamekampanjer til. De kritiske journalistene slipper ikke til, business får sette agendaen helt sjøl. De lager stilige videoer på Kickstarter eller YouTube og når leserne direkte.
De nøytrale mediene vil tape, særinteressene med penger på bok tar over sjappa. Journalistene kan ikke vinne.»
Auda.
«Men det trenger ikke være krise», skyter optimisten Oskar inn.
«For da kan jo bare du ta deg jobb hos noen kule. En eller annen fagforening eller aktivistgruppe eller noe, og så skrive for dem. Eller kanskje partipressa kan gjenoppstå, når vi trenger noen til å finansiere moroa?»
Æææhhh. Jeg veit ikke helt, jeg.
«Eller, vent!», skyter Oskar inn til slutt.
«Kanskje du skal lage sånne gøyale kattevideoer i stedet?»
Aslak Borgersrud er redaktør i Computerworld.no og pensjonert rapper fra Gatas Parlament.
