Plutselig var jeg bonde. Hobbybonde.
Innerst i den djupeste svenske landsbygda, hvor fraflytting er en mye verre trussel enn ulv, og man må kjøre i timevis for å finne en butikk som ikke er eid av Olav Thon.
Gårdsbruk med strandtomt, låve og jaktlisens koster omtrent det samme som en kvart studenthybel i Oslo Sentrum.
Der havna jeg. Uten snøring.
«Lokalaviser»
Jeg måtte lære å lese skogbruksplaner og bli kjent med nabobonden. Jeg måtte pugge navnene på hestene Rimmen og Stälpa. Jeg måtte hogge trær, tømme septiktank og finne ut hva i huleste de gamle tortur-lignende instrumentene som henger i snickarboden var for noe.
Også jeg da, som aldri har bodd uttafor Ring 2 en gang. Jävlar.
Oppgave 1: Bli kjent med miljøet. Nabolaget. Finne noen venner. Jeg kjøpte lokalavisene.
Men lokalavisene var ikke lokale. De var länsaviser. De hadde kontorer 15 mil unna, og skreiv aldri om mitt lille nabolag.
På internett, da? Tja. De samme «lokal-»avisene var der også. Men redaksjonene små og avstandene store.
Det var ingenting der heller. Fan.
Google
For første gang i mitt liv begynte jeg å lese aviser for annonsenes skyld. Kanskje det sto noe om ett eller annet arrangement? En idrettsdag? En butikk som kanskje solgte noe av det jeg trengte? En liten håndverkerbedrift som kunne fikse vannpumpa, eller en skogskjøper som kunne klippe ned noen grantrær i vinter?
Nei, ikke en gang i annonsene var det kjøtt. (Metaforisk kjøtt, altså. Ekte kjøtt, av elg eller rådyr, syntes ganske lett tilgjengelig i et område hvor ingen egentlig jobber i oktober. «Nej, Aslak, du fattar, jag kan inte komma för om två veckor, det är så jävla många älgar nu»)
Google, da? Joda, der er det noen treff om den lille byen som ligger tjue minutter unna. Et par små historier om hvilke butikker som er i ferd med å bli lagt ned, og noen trivelige saker om statsminister Reinfeldt som var innom for å hylle Thons gigantbutikker og deres uovertrufne evne til å tjene penger på avgiftsforskjeller.
Men mitt lille tettsted? Nei. Tusan.
Plattform
Jeg rakk akkurat å begynne å gjøre meg noen tanker om lokalavisas død. Om fraflytting, om kultur som forvitrer, om piper det bare ryker av i helgene. Og om reven, som alle her veit hva sier.
Men et siste forsøk kunne jeg jo gjøre. Så jeg gikk inn på Facebook. Søkte. Og, gjett hva: Jeg fant! Og hva fant jeg? Jo, et levende miljø, en debattarena, en lokalavis og en sladreplattform i ett: Gruppa «Bredband i Häljeboda nu!».
Kampen for internett er blitt kampen for vei og kampen for bro i ett.
Diskusjonene om hvilken mobiloperatør man må velge for å få dekning, hvilke eksterne antenner som fungerer best og om NMT-internett på 450 MHz-frekvensen, eller 3G er det beste alternativet, avhengig av om man bor øst eller vest for Borgsjön, er ikke bare de viktigste spørsmålene som opptar folk i lokalmiljøet. Det er også blitt selve plattformen som holder miljøet i gang.
Låver
Drømmen om det raske nettet er drømmen om en framtid. Også djupest inne i den mörka skogen.
Og etter hvert som jeg har vært der en stund, er inntrykket mitt av den fraflyttningstruede Värmlandske landsbygda blitt mer nyansert. Det er faktisk røyk i de fleste pipene. Det er mange søte og gamle skeive låver, men det er faktisk noen nye, stygge aluminiumslåver også.
Så kanskje det finnes håp, likevel?
Jeg var innom i helga. Ved hjelp av anteckningstavlan utenfor Konsum oppdaget jeg at det var Höstmarknad på Folkets Hus. Så jeg stakk innom med ungene. Vi kjøpte lodd og vant stjerneformede telys-lysestaker og sjarmerte de gamle. Det var koselig.
Bredbånd
Og så kom jeg i prat med ei dame. Hun hadde sett noe jeg hadde posta i bredbåndsgruppa på Facebook, var jätteglad, og ville gjerne ha kontakt. «Äntligen en småbarnsfamilj i bygda», sa hun, før jeg dessverre måtte påpeke at vi bare var i Häljeboda i helgene, ikke permanent.
«Åhh, ni kommer nog», sa hun, som om hun visste alt.
Og i et bittelite og tåpelig øyeblikk tenkte jeg at hun kanskje hadde rett.
Men så kom jeg på at de ikke har bredbånd.
Ennå.
Aslak Borgersrud er redaktør i Computerworld.no og pensjonert rapper fra Gatas Parlament.
