Takket nei til journalistjobb
Startet med feiekost i Telemark Arbeiderblad.
Journalist? Jeg?
Selv hadde jeg ingen sterke meninger om emnet, jeg var mest opptatt av jenter og fotball, men noen velmenende sjeler hadde fått det for seg at jeg, som var så flink til å skrive, burde bli journalist. Noen kjente noen som jobbet i NTB, og det var visst svære greier, og med mine evner så var det ikke noen tvil om at det var den veien jeg burde sikte meg inn på. Sa dem. Siden fintene mine ikke var på et nivå der jeg kunne forvente snarlig tilbud om proffeventyr i England, og draget på jentene strengt tatt heller ikke var så bra at det kunne gjøres til en karrierevei, så jattet jeg med og takket ja når skolen ordnet det sånn at jeg kunne være utplassert hos Telemark Arbeiderblad hver mandag i niende klasse. Det gikk ikke så bra.
Første dagen på jobb fikk jeg lov til å være inne i avishuset i Øvre Hjellegate, jeg fikk noen arbeidsoppgaver som passet til mitt kompetansenivå, og så kom det en eller annen fyr bortom for å slå av en prat. Han la an en småfleipete tone, og da tenkte jeg det var greit å svare med samme mynt, så når han spurte hvor jeg kom fra, så svarte jeg som sant var at jeg nok kom hjemmefra. Resten av den høsten sto jeg hver mandag ute i bakgården med feiekost og feide asfalten fri for døde blader. Skolen fikk tilbakemelding om at jeg hadde vært frekk i kjeften, og jeg fikk klar beskjed om at sånn gikk det ikke an å oppføre seg om man ville ha et bein innenfor noe sted. Så det var den journalistdrømmen. Heldig for meg at den ikke var min.
Tidligere i høst takket jeg nei til en mulig jobb som journalist i Firdaposten. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men timingen var feil, dessuten var det uaktuelt for meg å si opp en fast jobb for et mer eller mindre usikkert vikariat. Da dukket andres journalistdrøm på mine vegne opp igjen. Takke nei til journalistjobb? Var jeg blitt gal? Tenk på pengene! Og samtalene! Statusen! At det ikke var en fast stilling kunne jeg ikke ta hensyn til, for det var ingen som begynte med fast jobb i den bransjen der.
Nå var ikke pengene så fryktelig mye å skryte av, dessuten har jeg snakket med Dag i Firdaposten flere ganger allerede, og det er ikke så mye å trakte etter. Det hadde sikkert vært kjekt, jeg er ganske overbevist om at jeg kan skrive om vårens første blåveis bedre enn de fleste, men det er fortsatt ikke slik at det bor en journalist inne i magen min som skriker etter å komme ut. En arrogant bedrevitende kommentarskribent, kanskje, men en lokaljournalist? Nei, ikke i min mage. Sant å si er jeg litt forundret over at mange åpenbart mener at journalistikken skal være den eneste rette vei for en slik som meg. Jeg burde heller fått langt mer kred for at jeg holdt ut i kommunehelsetjenesten i åtte måneder, spør du meg og sikkert hadde jobbet der ennå hvis det bare ikke var for at det ikke var noen fast stilling å få. Helsevesenet har jo det til felles med mediebransjen, det florerer av tvilsomme midlertidige ansettelser, og jeg ble altså gående på tremånederskontrakter. Det gidder man jo ikke i lengden om man har mulighet til å få noe annet.
Det var ellers en frustrerende jobb på mange måter, men man visste i det minste at den var viktig. Hvor ofte opplever egentlig journalistene i landets mange lokalaviser at det de gjør er viktig? Selv velger jeg morsomt foran viktig mesteparten av tiden, det er ikke det at alt trenger å være viktig hele tiden, jeg tenker bare på hva som gir mest status her. Ideelt sett burde det vært en sammenheng mellom hva som er viktig og hva som gir kred?
En hustrig høstdag sent i november 1982 satte jeg fra meg feiekosten og overlot bakgården til Telemark Arbeiderblad til sin egen skjebne. Jeg tror ikke noen merket at jeg forsvant, kanskje med unntak av vaktmesteren som nå måtte feie bort høstløvet på egen hånd. Etter jul begynte jeg i utplassering hos Bentronic i Rektor Ørnsgate, Skiens første videobutikk, der hyllene var fulle av videovold, og bakrommet fullt av VHS-kassetter med porno, skjult bak tilsynelatende tilforlatelige sportstitler. Cannibal Holocaust og Erotic Nights of the Living Dead ga atskillig mer kred i kameratflokken enn oppholdet i TA gjorde.
Man skal aldri si aldri. Om tilfeldighetene vil det slik og sjansen byr seg igjen, så kan det godt hende jeg hopper på journalisttoget og ser hvor det fører hen. Jeg er jo et skrivende menneske. Men om jeg aldri ender opp som journalist, så er det faktisk helt greit.
