Ryddesjau

Januar er en måned for initiativ. Man sier gjerne at norsk kultur er kjennetegnet ved et skille mellom hverdag og fest, og denne måneden er dette skillet ekstra skarpt. Idet tredemøllene begynte å snurre for fullt over hele byen, skulle jeg selv gjøre ord til handling og gikk ned i kjelleren for å rydde bodene. To flytteprosesser og et halvt liv med ung forbrukeratferd har produsert en tussmørk verden av brune kartonger på loft og kjeller.

Som mann går jeg løs på oppgaven det med visse fortellinger i hodet. Du skal være handlekraftig og bare kaste alt - kvinner har ikke mage til dette. Fra et eller annet sted i motkulturen har man med seg en forestilling om det sentimentale og nostalgiske som negativt og sløvende. Har vi ikke hørt sånne heroiske utsagn hele tiden i det siste: “Jeg bare kjørte alt på dynga, rubbel og bitt, hele cd samlingen faktisk!”?  

Et stille sukk lyder gjennom den kalde kjelleren idet første kartong åpnes. Men i dette sukket ligger ti-femten år av livet på godt og vondt. Tydeligvis en kartong fylt med roteskuffen fra gangen i den forrige leiligheten, uten å noensinne blitt sortert. Her er ting man har glemt, og som man skulle ønske man hadde glemt, men plutselig en og annen skjult skatt. Flyere fra fester og utesteder som bringer en tilbake til hvordan det virkelig var i Oslo for ti år siden, en konsertbillett her, et backstage-pass der,  et ekte foto - “shit, så unge (og pene)”, plutselig et fødselsbevis fra Ullevål. Ok, dette kan stort sett kastes, men… det er vanskelig å tenke seg oppgaver der praktisk arbeide og refleksjon møtes med samme intensitet.

Bodene er først og fremst fylt opp av diverse media - musikk, film og tekst. Selv om denne verdenen er i ferd med å digitaliseres, er det fortsatt uavklart hvilken verdi den gamle, fysiske har. Jeg gyver løs på min unormalt store vinylsamling. Første kasse: AC/DC’s For those about to rock; “har jeg den altså?” Den viktige oppfølgeren til millionselgeren Back in Black fra 1980. Jeg snur plata og leser titlene; “ingen hits”? Har jeg egentlig hørt den? Jeg leste en biografi om bandet i høst, og dette var innspillingen da det skar seg mellom den rare trommeslageren Phil Rudd og autistiske Malcolm Young. Den må sjekkes ut. Plutselig er det gått en halvtime uten at jeg har gjort noe annet enn å tenke. 

Kjelleren er fullt av såkalt memorabilia etter en musikerkarriere som i perioder har fart gjennom rockhistorisk territorium. Hører dette hjemme i glassmonter eller i søpla? Overalt ligger det - en fin poster, en notatblokk med forslag til rekkefølge på en ti år gammel plate, en brent cd med et liveopptak fra Ås. Er dette av historisk verdi? Jeg husker glassmonteret på Rock’roll Hall of Fame med alle hotellnøklene til Timothy B. Schmidt - han andre bassisten i The Eagles. Og har man ikke lest sånne nyheter hele tiden da, hvordan et gammelt, sjeldent opptak eller foto ble funnet i en kjeller i Liverpool? Men dette er jo tross alt The Eagles og Beatles - USAs og Englands største band -  fra en tid der rocken hadde samfunnsomveltende kraft og man IKKE brydde seg om fortiden. Jeg tenker: Vil fortiden vår ha den samme verdien i framtiden?

Hvis gamle bilder og ting og tang gir emosjonelle flashbacks i kjellermørket, er det småtteri sammenliknet med gjennomgangen av barnas klær og leker. Å kjenne på den lille barneskoen som skolejenta brukte for bare fire-fem år siden, gir en dirrende følelse av tid som passerer. Det gamle IKEA-serviset som samboeren og jeg inntok de fleste måltider med de første årene vi var sammen, var riktignok billig og kan selvsagt kastes. Men hvem føler vel ikke et stikk av ømhet i brystet, når sånne ting knuses mot den blå containeren på gjenbruksstasjonen?

Jeg åpner en ny kasse: magasiner. Dette er tydeligvis sortert fra før, for her er det bare kvalitet: Vanity Fair, Vinduet, Mojo med mer. Det siste året har man lest mye om at alt dette digitaliseres. Men disse er jo veldig flotte da! Har ikke mange sånne magasinutgivelser med tiden fått populærkulturell betydning og samlerverdi? Det Vanity Fair-nummeret om ”Cool Britannia” med Liam Gallagher og dama på forsiden? Paris Match-utgaven som ga Roland Barthes inspirasjonen til å skrive sitt klassiske essay om myter? Mon tro om det finnes noen magasiner av dette kaliberet i min samling!

DVD-er er kanskje verst. For en lykke det var å kunne velge og vrake og kjøpe filmer og eie dem selv i stua. Vi vokste tross alt opp med Lørdagsfilmen på NRK og tok noen ganger toget inn fra Harestua for å se en kult-klassiker på Blindern. Nå har de samme status som cd-en. En bitter irritasjon melder seg gradvis. Som student og musiker har man aldri hatt særlig mye penger. Men alt dette rotet – cd-er, dvd-er, magasiner og klær – kostet en del; det var jo dette man brukte pengene sine på! Jeg tenker på noe vi leste i en britisk søndagsavis på vei hjem fra en spillejobb for ti år siden, om ”The 50 quid guy”. Dette var den britiske handelsstandens betegnelse på den typiske kulturprodukt-forbrukeren, som hver fredag brukte cirka fem hundre kroner på ting han skulle kose seg med i helgen. Illustrasjonen var en kassalapp med følgende innhold: Franz Ferdinand cd, The Sopranos second season, Word Magazine.

Jeg får likevel lyst til å se disse filmene og høre cd-ene. Hvor mange ganger har man stått over søkefeltet på Spotify uten å kjenne hva man egentlig vil høre på?  En liknende tanke slår meg med alle fotoene jeg finner. Vi har sikkert ti tusen bilder av familien etter at barna ble født, men mer i teorien enn praksis - så lenge de ligger på gamle macer og harddisker på loftet. De får først et virkelig liv når de får en fysisk form.  Og når man først er i kassen med gammel elektro: Hva med de gamle mobiltelefonene? De er åpenbart ingenting å spare på teknisk sett. Men alle som har mistet telefonen sin, og tatt en gammel i bruk midlertidig, har blitt overrasket over hvordan samtlige sms-er fra deg selv og alle du kjenner – en dagbok av tekstmeldinger – befinner seg på disse.

Jeg vokste opp i en tid der populærkulturen så seg tilbake og oppsummerte. En gammel Pussycats-singel eller en bunke Rolling Stone fra syttitallet hadde en magisk aura for oss – fordi fortiden var viktig og eksklusiv. Det er ikke sikkert at mine barn vil ha like frydefullt utbytte av å lete gjennom mine gamle ting når de blir voksne. Det meste har vært tilgjengelig hele tiden uansett; det materielle skillet mellom nåtiden og fortiden i kulturen er visket ut.

Så hva ble løsningen? Det beste og mest aktuelle får stå i leiligheten. Så har jeg et slags ”bibliotek” i bodene, som jeg kan hente fra og lete gjennom en vakker dag jeg kjeder meg. Mye ble kastet. Jeg fant cd-versjon av Miles Davis’ In a silent way i en eske, som jeg tok med meg i bilen og siden har spilt hver kveld i stua.