Lykkeland

«Jeg vil ha hele spekteret, ikke bare de sterkeste, de best fungerende.»

Publisert Sist oppdatert

Viss­te dere at vi ny­lig, 21. mars for å være pre­sis, had­de den in­ter­na­sjo­na­le Downs syn­drom-da­gen? Den enes­te grun­nen til at jeg vet det­te er at jeg bruk­te den da­gen til å av­spa­se­re noen over­tids­ti­mer, og til­brak­te mor­ge­nen i sel­skap med TV 2s evig plud­ren­de God mor­gen Nor­ge. I an­led­ning da­gen fikk en li­ten gutt med Downs syn­drom, samt mo­ren og sto­re­bro­ren hans, gle­den av å bli in­ter­vju­et av Vår Stau­de og Jan Øy­vind Hel­ge­sen. In­ter­vju­et gikk ro­lig for seg, gut­ten vir­ket å være en fin li­ten fyr, og man unn­lot å kom­me inn­om van­ske­li­ge te­ma­er som abort av fost­re med på­vist Downs syn­drom. Det nær­mes­te man kom var mo­rens ap­pell om at man måt­te slip­pe dis­se men­nes­ke­ne inn i ar­beids­li­vet, så plikt­opp­fyl­len­de og ar­beid­som­me de er har vi slett ikke råd til å la være. Vår og Jan Øy­vind nik­ket så høf­lig som bare de kan. Og så rek­ker vi ikke mer før det er re­kla­me, ny­he­ter, vær, og nytt tema.

Det har vært mye snakk om men­nes­ker med funk­sjons­hem­nin­ger, og kan­skje sær­lig Downs syn­drom de sis­te åre­ne. Dis­si­mi­lis, do­ku­men­tar­fil­mer som «Ka­bal i hjer­ter» og «It’s Hard to be a Rock’n Rol­ler», Lars Monsens fine «In­gen gren­ser», og ikke minst TVNorge-se­ri­en om be­bo­er­ne i Tan­ge­rud­bak­ken bo­retts­lag, har vist oss at men­nes­ker med funk­sjons­hem­nin­ger ikke er så an­ner­le­des som man kan­skje har trodd, og ikke noe å være redd for. Som det sto på en blogg jeg til­fel­dig datt inn­om her om da­gen: «Jeg har all­tid vært så redd for folk med down og slik, men de folka er jo bare mor­som­me og søte. Det er kjem­pe mor­somt å se på, Det er jo gøy å se at de har hver­and­re og at de har det så gøy sam­men. Jeg må nes­ten le noen gan­ger, for di sier så mye rart og mor­somt».

Det­te er vel og bra. Samtidig på­går det en de­batt i for­bin­del­se med Arbeiderpartiets øns­ke om å til­by tid­lig ul­tra­lyd til alle gra­vi­de, slik man gjør i Dan­mark. Det­te har fylt avi­se­nes de­batt­spal­ter til ran­den med svuls­ti­ge ord og mas­se fø­lel­ser. I Dan­mark dri­ves det visst en re­gel­rett klapp­jakt på fost­re med Downs syn­drom, og ord som Hit­ler, Nazi-Tysk­land og ra­se­hy­gie­ne sit­ter løst. Dag­finn Høy­brå­ten tar til orde for en mot­stands­be­ve­gel­se mot ut­vik­lin­gen, en ny Max Manus kan­skje, uten å være kon­kret på hva som even­tu­elt skal spren­ges den­ne gan­gen. Søs­ken og for­eld­re skri­ver kro­nik­ker om hvor gla­de de er i sitt fa­mi­lie­med­lem med Downs syn­drom, og nå vil visst Høy­re stram­me inn abort­lo­ven.

En van­ske­lig de­batt, det er ster­ke fø­lel­ser og man­ge hen­syn å ta. Det er vel­dig fint at sol­skinns­his­to­rie­ne blir for­talt, det er flott at psy­kisk ut­vik­lings­hem­me­de ikke len­ger stu­es bort på dår­lig be­man­ne­de in­sti­tu­sjo­ner langt fra folk. At de duk­ker opp på film, på TV, i avi­se­ne og i Stor­tin­gets vand­re­hall. Men er det noen his­to­ri­er som ikke blir for­talt? Noen en­kelt­skjeb­ner som ikke får slip­pe ut i ly­set? Jeg tror det.

Jo da, vi får ofte høre hvor­dan for­eld­re må kjem­pe mot et tung­rodd hjel­pe­sy­stem, stiv­bein­te by­rå­kra­ter og en stram kom­mu­ne­øko­no­mi. Fri­tid og kar­rie­re of­res, og ære være dem for det. Dem som har ka­pa­si­tet til å kjem­pe og or­ker å stå på. Men hva med dem som av for­skjel­li­ge grun­ner ikke kla­rer. Som ikke kan, el­ler ikke vil? Der be­last­nin­gen gjør at ek­te­skap går i opp­løs­ning? At søs­ken ikke får den opp­føl­ging de sårt kun­ne trengt for­di det rett og slett ikke fin­nes tid. El­ler ork. De his­to­rie­ne har jeg ikke lest man­ge av, men jeg vet de er der ute.

Til sam­men har jeg vel til­brakt snaut to år av min bro­ke­te yr­kes­kar­rie­re i kom­mu­nal pleie og om­sorgs­tje­nes­te. Jeg vet det er man­ge slags livs­his­to­ri­er, og har sett noen av dem selv, men det er som of­test his­to­rie­ne til de som kla­rer seg vi hø­rer. De som er ster­ke, vet hvor man skal møte opp når man skal slåss for ret­tig­he­te­ne sine, og som vet når det er på tide å kon­tak­te avi­sa.

Vel og bra det også, men jeg vil i til­legg høre his­to­rie­ne til de and­re. De som ikke fik­ser det. Jeg vil høre om au­tis­ten og odels­gut­ten fra en av de stør­ste går­de­ne i Te­le­mark, som sit­ter i lei­lig­he­ten sin i et an­net fyl­ke og får be­søk av mo­ren sin en gang i året, på burs­da­gen sin. Jeg vil høre om fa­mi­li­en som fikk et funk­sjons­hem­met barn og gikk så grun­dig i opp­løs­ning at bar­net måt­te i fos­ter­hjem. Jeg vil høre om han som mis­ter beg­ge for­eld­re­ne sine med bare få må­ne­ders mel­lom­rom, og res­ten av fa­mi­li­en sy­nes det er så van­ske­lig å hånd­te­re at de slut­ter å be­sø­ke ham. Jeg vil ha hele spek­te­ret, ikke bare de ster­kes­te, de best fun­ge­ren­de, de mest høy­røs­te­de.

I den­ne de­bat­ten er det man­ge som snak­ker for de sva­kes­te. De ster­kes­te kom­mer lett til orde. Men hva med alle som be­fin­ner seg et sted midt imel­lom? 

Powered by Labrador CMS