VARME: - Jeg er ikke særlig populær under nettdebatter om innvandring. Denne gangen møtte jeg plutselig ikke bare en vegg av hat, men en bølge av varme, sier Dagblad-kommentator Marte Michelet. FOTO: BIRGIT DANNENBERG
Frykter at Norge blir en rasistisk pøl
Marte Michelet fikk støtte fra 17.500 på Facebook da hun sablet ned næringslivstoppen Jens Ulltveit-Moe og Brochmann-utvalgets innvandringsrapport.
– Jeg har to hovedanliggender. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å motvirke at Norge blir en rasistisk pøl. Og så håper jeg at den norske velferdsmodellen ikke blir nedmontert.
– Du satte en solid dagsorden med kommentaren «Heretter er det personlig» i Dagbladet 30. mai. Der røpet du at du skal føde «en innvandrerunge», samtidig som du advarte mot det «syke, innvandrerfiendtlige klimaet». Hvorfor ble du så sint?
– Det har vel bygget seg opp. Jeg har skrevet om innvandringsrelaterte ting i snart fem år i Dagbladet og sett hvordan det har gått fra vondt til verre. Alminnelig, rasistisk tenkning har kommet lenger og lenger inn i dagliglivene våre. I dag er det akseptabelt å si ting om innvandrere som ville vært helt utelukket for fem år siden. Det berører meg ekstra sterkt fordi samboeren min, svensk-iranske Ali Esbati, og svigerfamilien min er i mottakerenden av beskyldningene. Som samfunnsborger har jeg en økende frustrasjon over noe som gradvis er i ferd med å gå tapt: En grunnleggende solidarisk, empatisk holdning, som har vært veldig viktig i de skandinaviske landene. Det har vært en utpreget norsk verdi å prøve å forstå hvor folk kommer fra, hva vi kan gjøre for å hjelpe dem og hvordan vi kan leve sammen.
– Du tok til motmæle mot Jens Ulltveit-Moes regnestykke, der alle ikke-vestlige som kommer til Norge utgjør et «nettotap» for nasjonen. Oppfatter du at det politiske flertallet og byråkratiet tenker i samme baner?
– Det er to vesentlige utviklingstrekk nå. For det første det som skjer i sosialdemokratiet og i det statsbærende byråkratiet, som lenge har holdt skansen mot ideen om innvandrerregnskap. Dette er første gang en regjering, uansett farge, har satt ned et utvalg for å se på hva innvandrere koster Norge. Innvandrerregnskap har vært et helt marginalt krav, knyttet til det ytterliggående rasistmiljøet. For det andre er jeg bekymret over den moralske, konservative høyresiden i Norge. Den har tidligere hatt sterkt behov for å holde en skanse mot rasisme og fremmedfrykt, men sklir nå mer og mer i retning Frp. Høyresiden, inkludert Høyre og NHO, hadde tydeligvis ikke noe behov for å arrestere Ulltveit-Moe.
– Du stemplet ham som «En jævla milliardær». Tok du i for hardt?
– Nei, ærlig talt, det synes jeg blir vel prippent. Jeg sier ikke at Jens Ulltveit-Moe er en jævel, men i oppgitt, overført betydning at han er en jævla milliardær. Det står jeg hundre prosent for. Jeg har ikke noe problem med å påpeke hvor mye han tjener, en dust som stempler hundretusenvis av mennesker i Norge som ulønnsomme byrder.
– Men det stemmer vel ikke at ditt og Alis barn, født i Norge, vil komme i kategorien innvandrer?
– Det er absurd å oppfatte det helt bokstavelig, at mitt barn blir en innvandrer. Det vesentlige er ikke statistisk kategori, men hvilket samfunn hun vil bli tatt imot av. Og med en innvandrerpappa får hun selvsagt andre forutsetninger enn kritthvite barn. Samtidig registrerer jeg, med en viss humring, at mange av de som vanligvis er opptatt av å blåse opp antallet innvandrere og muslimer i Norge nå har kjempebehov for å påpeke at «Nei, ditt barn skal ikke regnes med».
– Men er det ikke likevel drøy kost – også med tanke på barnets framtid – å utbasunere at du skal føde en innvandrerunge?
– Jeg har tenkt masse på det. Det er der jeg har vurdert å angre. Jeg er ikke kommet til at jeg har noe å angre på ennå. Men det er selvfølgelig en risikosport å blande inn en som er ufødt – jeg har jo ikke noen garanti for hvordan det kommer til å gå – og som ikke har noen sjanse til å bestemme om hun vil bli omtalt i avisa. Men jeg regner med at hun vil forstå meg.
– Hvordan opplevde du selv alle reaksjonene, med 260 kommentarer under artikkelen på Db.no og 17.500 «Liker» på Facebook?
– Det var kjempegøy, men litt uventet. Jeg hadde skrevet mange utkast til en tradisjonell kommentar om Brochmann-utvalget. Men så fikk jeg ikke sove, gravide har jo søvnproblemer. Derfor hamret jeg ned kommentaren litt utpå natta, fort og gæli. Det pleier jeg ikke å gjøre. Så det er mange ting som er annerledes med denne kommentaren. Jeg forstår ikke helt hvorfor den slo an så veldig, men det er kanskje fordi jeg var såpass sinna i en debatt som preges av tafatt respons på all hetsen mot innvandrere.
– Fort og gæli, sier du. Ble det mer moral og mindre journalistikk enn det burde?
– Jeg er helt uenig i at det bare var en emosjonell utgytelse. Men det hadde vært «too much» hvis jeg alltid skrev slike kommentarer. Det personlige er absolutt til stede i norsk kommentarjournalistikk, men selv har jeg aldri skrevet personlig før. Nå hadde jeg behov for å vise at dette handlet om en del av livet mitt. I alle andre kommentarer jeg har skrevet om innvandring og integreringspolitikk har jeg lesset på med tall og fakta. Jeg er heller ikke redd for å kritisere folk jeg er uenig med, men prøver alltid å ta opp saklige motargumenter. Jeg er uenig i at jeg ikke gjorde det i dette tilfellet. Det var et saklig eksempel å trekke fram mine svigerforeldre, og i bunnen av alt jeg skrev i kommentaren ligger det mange ting som er relevant for debatten.
– Hva sier du til dem som beskylder den norske venstresiden for alltid å ta parti for underdogen, nærmest ukritisk?
– Jeg støtter alltid underdogen, så lenge den ikke er gal eller har rabies. Det handler ikke bare om politisk grunnsyn, men også om et ideal for kommentatorstanden. Pressens grunnleggende oppgave er å være maktkritisk og på parti med den som utsettes for overgrep. Kommentariatet bør etter min mening være de fremste eksponentene for dette.
