En ekstremist snakker ut

Min første tanke da jeg hørte intervjuet av Arslan Maroof Hussain, bedre kjent som Ubaydullah Hussain, og talsperson for gruppen som går under det feilaktige og megalomanske (stormannsgale) navnet “profetens ummah”, var “hva tenkte VG på?”. Da, som nå, tenkte jeg at det 42 minutter lange intervjuet manglet en kritisk tilnærming. Det var ikke noen skarpe spørsmål, for øvrig fra en kompetent journalist.

 Jeg ble sint og svært opprørt. På alle. På journalisten og avisen som ikke tok mye hardere i, på Hussain for hans standpunkter, og ikke minst, med en god dose oppgitthet og frustrasjon, på de som misbruker islam for å dekke over sine forkvaklede politiske prosjekt i Irak. Jeg snakker selvsagt om den like megalomanske lederen av gruppen som kaller seg “islamsk stat”, en fornærmelse både mot islam og en statsdannelse.

 Så, med noen timers pause, litt kritisk avstand og distanse, jeg ser fremdeles ikke at det var noe kritiske spørsmål i intervjuet, men jeg har sett noe mye mer positivt vokse frem. Det er umulig å vite i etterkant, men den avslappede formen gav jo ekstremisten en sjanse til selv å skyte seg i foten og legge ut om sitt syn på verden.

Det skapte en reaksjon. Trolig en utilsiktet effekt, men den skapte et voksende engasjement blant mange, fortrinnsvis unge, muslimer. Utsagnene til Hussain, sett i lys av videoklipp lagt ut av gruppen selv, ble så virkelighetsfjerne når han snakker om hvor godt minoritetene har det i de okkuperte områdene, at folk måtte reagere.

Hans støtte og ryggdekning av alt det grusomme som finner sted er så forkastelig og motbydelig, at en reaksjon måtte komme. Det har altså kommet i et skred av sterkt fordømmende tekster i VG, Dagbladet og Aftenposten fra unge norske muslimer. De vil ha seg frabedt å la seg representere av Hussain, og de vil ha seg frabedt at deres religion blir smusset til på denne måten med å brukes som dekke for bestialske handlinger. De har selvsagt rett, dette handler ikke om religion, ikke egentlig.

 Som Senaid Koblica, tidligere leder for Islamsk Råd utrykte det på Facebook:

«Alt jeg ser, leser og hører om ISIL/IS, er at dette er en gruppe som står for vold og terror. De gjør det motsatte av å skape fred. De angriper uprovosert og uten legitime grunner. Det som er det verste og helt uakseptabelt er at de dreper sivile, som ikke har mulighet til å forsvare seg. Jeg ser ikke på ISIL/IS-gruppen som en del av min tro og mine verdier. Jeg kan ikke ta sterk nok avstand fra deres forbrytelser og umenneskelige oppførsel mot både muslimer og ikke-muslimer.»

 Eller som den danske imamen Fatih Alev skrev: «ISIS er sunnimuslimernes nazier (nej, de er ikke sunnier, men opfattes desværre sådan). Det kan ikke understreges nok. Der er desværre en del naive muslimer, der desværre er blevet udsat for propaganda og har fået sympatier for denne vildfarne sekt. Hermed en opfordring: Ser du nogen, der synligt viser sympati for ISIS i deres Facebookprofil, så fjern vedkommende fra din venneliste og skriv til vedkommende, at I kan blive venner igen når han/hun vender tilbage til et islamisk livssyn, der ikke er defineret af menneskeslagtere»

 Hva var det så vi fikk presentert i intervjuet med Hussain, om det ikke var religion? Alev er så vidt innom det, det er nemlig noe gjenkjennelig, om ikke umiddelbart på grunn av den religiøse klesdrakten som både Alev og Kobilica river vekk. Hva står så igjen? En ekstremistisk hatideologi.