– Dere var redde for å snakke med journalister, redde for at sjefen deres skulle vite at dere hadde snakket med journalister og redde for å bryte taushetsplikten skriver Silje Sjursen Skiphamn.
Foto: Morgane Fauconnier
DEBATT:
Jævla reddharer
Det er ikke vi som ikke makter og gidder. Det er dere som ikke tør.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget er et svar på sykepleier Elin Marie Fredriksens innlegg «jævla latsabber».
Jeg var på Arendalsuka, så jeg fikk dessverre ikke med meg
webinaret LLA hadde om eldreomsorg. Men jeg har lest debattinnlegget hvor du
kaller oss journalister for «jævla latsabber».
Det var slitsomt å være på Arendalsuka, men jeg skulle
veldig gjerne fått med meg rådene du ga om hvordan vi kan lage bedre
journalistikk om eldreomsorg. Dessverre var jeg opptatt med å bygge nettverk
slik at jeg kan gi leserne mine i Altinget de viktigste politiske helsenyhetene
først.
Det stemmer nok at vi journalister er bedre enn deg på Teams.
Det er ganske naturlig siden vi ble nektet å dra på jobben under pandemien. Jeg
tror mange av oss skulle ønske at vi heller kunne jobbet sammen med kollegene
våre i redaksjonen istedenfor alene hjemme.
Selv forsøkte jeg etter beste evne
å lede en redaksjon fra kjellerstua i Drammen.
Null utdanning og erfaring
Jeg har jobbet i lokalpressen der i ganske mange år. Da var
jeg helsejournalist med ansvar for alt fra sykehusbygging til Nav og kommunale
helse- og omsorgstjenester. Jeg hadde ingen forutsetninger for å gjøre en god
jobb da jeg helt tilfeldig fikk dette ansvaret. Til forskjell fra deg, har jeg
verken utdanning eller yrkeserfaring fra helsevesenet.
Det ble derfor en ganske bratt læringskurve da jeg skulle
lære meg hvordan helsesektoren fungerer. Hvem bestemmer over sykehusene, og
hvordan foregår egentlig tildelingen av tjenester i kommunene? Når går en
tilsynssak fra Statsforvalteren til Statens helsetilsyn, og hva er det
politikerne har ansvar for og ikke?
Som du sikkert skjønner, var det mye å lære for en skarve
journalist. En av de tingene jeg imidlertid lærte ganske fort, var at det var
vanskelig å få dere som jobber i helsevesenet i tale. Mye vanskeligere enn
ansatte i andre bransjer.
Papirer i parken
Dere var redde for å snakke med journalister, redde for at
sjefen deres skulle vite at dere hadde snakket med journalister og redde for å
bryte taushetsplikten. Dere ville gjerne at vi skulle skrive om det som var
galt på arbeidsplassen deres, men dere var verken villige til å bli intervjuet
eller levere fra dere dokumentasjon som underbygget det dere sa.
Jeg vet at jeg generaliserer veldig nå, men det gjør tross
alt du også.
Jeg har mailet med sykepleiere jeg ikke har kjent
identiteten til i månedsvis, og intervjuet helsepersonell hjemme fordi de ikke
turte å nærme seg redaksjonen. Jeg har fått overlevert papirutskrifter av
sensitive dokumenter i parken og fått tilsendt bilder av skjermer som viser
intern informasjon.
Jeg har møtt mange dyktige og tøffe tillitsvalgte som har
uttalt seg, latt seg avbilde og havnet på avisens førsteside uten at det var
det de så for seg. Og jeg har måttet begynne på scratch igjen hver gang det var
utskiftninger i tillitsvalgtapparatet.
Kalt inn på teppet
Tro meg; jeg skjønner at dere er engstelige! En tillitsvalgt
som hadde stilt opp i en sak og fortalt om hvordan hun hadde det på jobben, ble
kalt inn på teppet da saken hadde stått på trykk. Det ble klappjakt på hvem som
var kilden da jeg fikk tak i en intern avviksmelding som ikke pasienten selv en
gang var kjent med.
Vi følger med på postjournaler og saksdokumenter i
helseforetak og kommuner. Vi ber om innsyn i både tall og dokumenter, men
veldig ofte får vi avslag fordi det dreier seg om folks helseopplysninger. Da
må vi huske på å sette av tid til å klage og følge opp klagen innimellom
morgen-, kvelds- og helgevakter. Det er nemlig ikke bare dere i helsevesenet
som jobber utenfor vanlig arbeidstid.
Du høres ut som en tøff dame som både tør å varsle og er
villig til å la deg intervjue om det som ikke er som det skal i helsevesenet.
Dessverre er det ganske mange andre som ikke er like modige som deg.
Vi journalister har helt klart forbedringspotensial. Både
når det gjelder kunnskap om helsevesenet og tid og evne til å bygge tillit hos
dere som kilder, kan vi bli langt bedre. Men da må vi ha hjelp av dere som
faktisk kjenner problemene på kroppen, og som kan formidle det til våre lesere
og seere.
Dere er ikke reddharer
Jeg har vært heldig og etter hvert truffet mange ansatte i helsevesenet
som har valgt å stole på meg slik at jeg har kunnet gjøre jobben min som
journalist. Det har krevd tålmodig og langsiktig jobbing, noe dessverre ikke
alle redaktører skjønner verdien av.
Jeg var heller ikke på presseorganisasjonenes debatt om knebling
av offentlig ansatte i Arendal. Kanskje var jeg opptatt med å lære mer om
prioritering i helsetjenesten eller konsekvensene av nedbyggingen av
sengekapasitet i psykiatrien. Eller kanskje var jeg opptatt med å snakke med
noen som ville tipse meg om en sak jeg burde grave i.
Hadde jeg vært på debatten, hadde jeg nok ikke gått opp på
stolen og skreket, slik du ville gjort. Men jeg hadde muligens stilt et høflig
spørsmål om hva vi kan gjøre for at helsepersonell og andre kommunalt ansatte
skal føle seg mindre kneblet og få lyst til å snakke med oss.
Og jeg ville ikke kalt dere reddharer. For det tror jeg
egentlig ikke dere er.