– Dere var redde for å snakke med journalister, redde for at sjefen deres skulle vite at dere hadde snakket med journalister og redde for å bryte taushetsplikten skriver Silje Sjursen Skiphamn.

DEBATT:

Jævla reddharer

Det er ikke vi som ikke makter og gidder. Det er dere som ikke tør.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
  • Innlegget er et svar på sykepleier Elin Marie Fredriksens innlegg «jævla latsabber».

Jeg var på Arendalsuka, så jeg fikk dessverre ikke med meg webinaret LLA hadde om eldreomsorg. Men jeg har lest debattinnlegget hvor du kaller oss journalister for «jævla latsabber».

Det var slitsomt å være på Arendalsuka, men jeg skulle veldig gjerne fått med meg rådene du ga om hvordan vi kan lage bedre journalistikk om eldreomsorg. Dessverre var jeg opptatt med å bygge nettverk slik at jeg kan gi leserne mine i Altinget de viktigste politiske helsenyhetene først.

Det stemmer nok at vi journalister er bedre enn deg på Teams. Det er ganske naturlig siden vi ble nektet å dra på jobben under pandemien. Jeg tror mange av oss skulle ønske at vi heller kunne jobbet sammen med kollegene våre i redaksjonen istedenfor alene hjemme. 

Selv forsøkte jeg etter beste evne å lede en redaksjon fra kjellerstua i Drammen.

Null utdanning og erfaring

Jeg har jobbet i lokalpressen der i ganske mange år. Da var jeg helsejournalist med ansvar for alt fra sykehusbygging til Nav og kommunale helse- og omsorgstjenester. Jeg hadde ingen forutsetninger for å gjøre en god jobb da jeg helt tilfeldig fikk dette ansvaret. Til forskjell fra deg, har jeg verken utdanning eller yrkeserfaring fra helsevesenet.

Det ble derfor en ganske bratt læringskurve da jeg skulle lære meg hvordan helsesektoren fungerer. Hvem bestemmer over sykehusene, og hvordan foregår egentlig tildelingen av tjenester i kommunene? Når går en tilsynssak fra Statsforvalteren til Statens helsetilsyn, og hva er det politikerne har ansvar for og ikke?

Som du sikkert skjønner, var det mye å lære for en skarve journalist. En av de tingene jeg imidlertid lærte ganske fort, var at det var vanskelig å få dere som jobber i helsevesenet i tale. Mye vanskeligere enn ansatte i andre bransjer.

Papirer i parken

Dere var redde for å snakke med journalister, redde for at sjefen deres skulle vite at dere hadde snakket med journalister og redde for å bryte taushetsplikten. Dere ville gjerne at vi skulle skrive om det som var galt på arbeidsplassen deres, men dere var verken villige til å bli intervjuet eller levere fra dere dokumentasjon som underbygget det dere sa.

Jeg vet at jeg generaliserer veldig nå, men det gjør tross alt du også.

Jeg har mailet med sykepleiere jeg ikke har kjent identiteten til i månedsvis, og intervjuet helsepersonell hjemme fordi de ikke turte å nærme seg redaksjonen. Jeg har fått overlevert papirutskrifter av sensitive dokumenter i parken og fått tilsendt bilder av skjermer som viser intern informasjon.

Jeg har møtt mange dyktige og tøffe tillitsvalgte som har uttalt seg, latt seg avbilde og havnet på avisens førsteside uten at det var det de så for seg. Og jeg har måttet begynne på scratch igjen hver gang det var utskiftninger i tillitsvalgtapparatet.

Kalt inn på teppet

Tro meg; jeg skjønner at dere er engstelige! En tillitsvalgt som hadde stilt opp i en sak og fortalt om hvordan hun hadde det på jobben, ble kalt inn på teppet da saken hadde stått på trykk. Det ble klappjakt på hvem som var kilden da jeg fikk tak i en intern avviksmelding som ikke pasienten selv en gang var kjent med.

Vi følger med på postjournaler og saksdokumenter i helseforetak og kommuner. Vi ber om innsyn i både tall og dokumenter, men veldig ofte får vi avslag fordi det dreier seg om folks helseopplysninger. Da må vi huske på å sette av tid til å klage og følge opp klagen innimellom morgen-, kvelds- og helgevakter. Det er nemlig ikke bare dere i helsevesenet som jobber utenfor vanlig arbeidstid.

Du høres ut som en tøff dame som både tør å varsle og er villig til å la deg intervjue om det som ikke er som det skal i helsevesenet. Dessverre er det ganske mange andre som ikke er like modige som deg.

Vi journalister har helt klart forbedringspotensial. Både når det gjelder kunnskap om helsevesenet og tid og evne til å bygge tillit hos dere som kilder, kan vi bli langt bedre. Men da må vi ha hjelp av dere som faktisk kjenner problemene på kroppen, og som kan formidle det til våre lesere og seere.

Dere er ikke reddharer

Jeg har vært heldig og etter hvert truffet mange ansatte i helsevesenet som har valgt å stole på meg slik at jeg har kunnet gjøre jobben min som journalist. Det har krevd tålmodig og langsiktig jobbing, noe dessverre ikke alle redaktører skjønner verdien av.

Jeg var heller ikke på presseorganisasjonenes debatt om knebling av offentlig ansatte i Arendal. Kanskje var jeg opptatt med å lære mer om prioritering i helsetjenesten eller konsekvensene av nedbyggingen av sengekapasitet i psykiatrien. Eller kanskje var jeg opptatt med å snakke med noen som ville tipse meg om en sak jeg burde grave i.

Hadde jeg vært på debatten, hadde jeg nok ikke gått opp på stolen og skreket, slik du ville gjort. Men jeg hadde muligens stilt et høflig spørsmål om hva vi kan gjøre for at helsepersonell og andre kommunalt ansatte skal føle seg mindre kneblet og få lyst til å snakke med oss.

Og jeg ville ikke kalt dere reddharer. For det tror jeg egentlig ikke dere er.

Powered by Labrador CMS