Tegningen til JanO ble erstattet med et fotografi av Kurt Westergaard.
Tegningen Adressa makulerte
Derfor velger vi å vise karikaturen til JanO.
Adresseavisen makulerte sist helg hele opplaget på nærmere 90.000 eksemplarer av bilaget Uke-Adressa. Det skjedde fordi den øverste redaksjonelle ledelsen ble oppmerksom på en illustrasjon fra avisas kjente tegner Jan O. Henriksen.
Nyheten ble først kjent gjennom NRK.no. Der framgikk det at sjefredaktør Arne Blix ikke ville kommentere saken, men Journalisten lyktes litt senere i å få ham i tale.
Blix ville fortsatt ikke kommentere selve tegningen. Han mente det på sett og vis var det samme som å publisere den, og derfor urimelig når beslutningen først var tatt. Intervjuet ga ytterligere informasjon om avisas beveggrunner, men etterlot også flere ubesvarte spørsmål.
Sjefredaktøren sa at bekymring for avisas og de ansattes sikkerhet ikke var et argument. Han framholdt at JanOs tegning ikke var en provokasjon, men sa samtidig at den kunne bli oppfattet eller framstilt som akkurat det, og at man derfor hadde besluttet å fjerne den.
Uke-Adressa brukte i stedet et fotografi av karikaturtegneren Kurt Westergaard til sin helsides profil av den 75 år gamle dansken, fem år etter at Jyllands-Posten brakte hans tegning av profeten Muhammed med en bombe i turbanen.
Da sjefredaktørens inngripen og den uvanlige makuleringen ble kjent, ble også mange nysgjerrig på selve stridens eple. Hadde JanO begått en provokasjon, dreide det seg om et uskyldig strekportrett av Westergaard med en tegning i hånden? Har frykten satt seg i Heimdal etter bråket om Henriksens tegning i 2008 og de kraftige reaksjonene på Dagbladets publisering av grisetegningen?
Vi skaffet oss illustrasjonen for å vite mer. Tegner Jan O. Henriksen ga oss tillatelse til å gjengi den. Vi velger å gjøre det slik at Journalistens lesere skal ha bedre grunnlag for å vurdere Adresseavisens beslutning.
Jeg tror ikke vår beslutning er skadelig. Norsk offentlighet er best tjent med frimodighet i denne og alle andre saker av allmenn interesse. Det er bekymringsfullt om engstelse for å trå noen på tærne, innskrenker ytringsrommet. Det samme gjelder hvis en løst begrunnet frykt for voldshandlinger, setter rammene for hva mediene publiserer.
Adresseavisen har selvsagt all rett til å vurdere det annerledes. Redaktøren bestemmer hva han mener passer i egen avis. Ingen har plikt til å trykke, og både omdømme og ansattes sikkerhet er legitime argumenter. Det samme er forholdet mellom trosretninger og befolkningsgrupper i det norske samfunnet. Disse vurderingene kan variere med redaktørenes egne oppfatninger, med publikasjonens målsetting, leserskare og grunnsyn.
Jyllands-Posten og Westergaard er gjort til symboler av en ganske liten gruppe ytterliggående islamister, og må antakelig frykte voldshandlinger i mange år framover. Det er utålelig, men først og fremst en sak for politi og etterretningstjeneste.
Flere hundre utgivere har gjengitt Jyllands-Postens og andre karikaturer siden 30. september 2005, blant dem noen i muslimske land. Noen ganger har det avfødt sterke reaksjoner, andre ganger skuldertrekk.
Det er umulig å slå fast med sikkerhet om de sterkeste reaksjonene skyldes at en ytring gikk ekstra langt, om politiske aktører valgte seg en kampsak, slik man med god grunn kan mene det skjedde i den danske avisas tilfelle, eller om de skyldtes tidspunkt og tilfeldigheter. Jeg mener uansett at det er urimelig å legge alt ansvar på mediene og intet på agitatorene når spenningene i samfunnet øker.
Samtidig tror jeg fem års åpen og dels konfronterende debatt viser at vi tåler dette godt. Norske muslimer er antakelig verken så rasende eller så fortvilet som noen vil ha det til. Og mediene heller ikke ute etter å hundse eller håne dem. Til og med ubetenksomme ytringer absorberes ganske raskt av det samfunnet vi befolker sammen.
Informasjon er forutsetning for diskusjon. Derfor gjengir vi tegningen.
