Pressens faglige utvalg (PFU) felte i går Dag og Tid for brudd på Vær varsom-plakaten. Det er vanskelig å få helt tak på hvorfor. Omtalen av reportasjen og påpekningen av de underliggende forholdene den avdekket tydet tvert imot på at det var blitt begått et viktig journalistisk arbeid.
Journalist Jon Hustad hadde i Dag og Tid 21.01.11 skrevet om avskjedigelsen av en rådmann i Ørsta kommune. Dette var i seg selv spesielt; nyhetene om avskjedigelsen av rådmenn når sjelden verken rettssystemets eller offentlighetens søkelys. Med et par unntak, hvorav Hustads var ett.
Saken om rådmannens oppsigelse, rettssaken som fulgte i etterkant, samt fyllekjøringsdommen, hadde riktignok vært omtalt både i lokalpressen og i NRK. Dag og Tids dekning var spesiell, fordi den drøftet det konkrete i lys av noe større, nemlig avskjedigelsen av inkompetente og mislikte rådmenn generelt, og hvor vanskelig det er. Det lå i sakens natur at rådmannens fyllekjøringsdom, samt hans opptreden på kommunestyremøter, måtte belyses: Uten denne ville ikke offentligheten fått et riktig bilde av hvordan saken sto i lokalmiljøet og hva som begrunnet avskjedigelsen.
Rådmenn har en særstilling som innflytelsesrike og samtidig ikke-valgte premissleverandører og beslutningstakere med stående bred fullmakt fra kommunestyrer rundt omkring. Det skulle være nok å se hen til Terra-kommunenes rådmanninitierte investeringer. Samtidig har de unndratt seg medienes søkelys i stor grad. Og det er ikke unaturlig selv om det er beklagelig.
Undersøkelser av rådmenns handlinger krever omfattende journalistisk arbeid, med lesing av saksdokumenter, forståelser av deres rettslige og politiske myndighet til å binde kommunene til viktige avtaler, og ikke minst tilgang til snakkevillige politikere som har evne, vilje og mot til å fortelle om kritikkverdige forhold rundt deres egne rådmenn.
I mange tilfeller er rådmannen viktigere enn de aller fleste politikere, også i det daglige virket, og ingen vil legge seg ut med en rådmann. Det kan i verste fall ha konsekvenser for muligheten til å få gjennomført politiske vedtak: Det er han som kjenner og kontrollerer forvaltningen.
Med et slikt bakgrunnsteppe skulle kritikk av rådmenn være en velkommen journalistisk idrett. I dette tilfellet var det også uomtvistet at rådmannen hadde et rusproblem, og at dette rusproblemet innvirket på hans virke som rådmann. Dette mener PFU at det er ”akseptabelt” å skrive om. MEN:
“Imidlertid mener utvalget at Dag og Tid har gått for langt i sin omtale av det påståtte rusproblemet, spesielt når den angrepne ikke har fått anledning til å imøtegå alle påstandene og beskyldningene som rettes mot ham, jamfør Vær Varsom-plakatens punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysinger.». Utvalget minner her om at den angrepne på en klar og tydelig måte skal bli presentert for det konkrete innholdet i alle beskyldningene, noe utvalget ikke kan se har skjedd i det påklagede tilfelle.”
Avsnittet inneholder noen bemerkelsesverdige passasjer. Det konstateres som hovedgrunn for kritikken at det ikke skal ha vært anledning for den omtalte rådmannen å imøtegå kritikken. Men dette gjøres på en merkelig måte: Ved å minne om viktigheten feller man samtidig en dom uten særlig undersøkelse.
Dag og Tid ved redaktør Gjerdåker har imøtegått påstandene om den manglende muligheten for imøtegåelse i klagen fra advokaten til rådmannen, og vist til at rådmannen flere ganger fikk anledning til å uttale seg. Allikevel mener PFU seg i stand til å uttale seg om spørsmålet uten å gjøre selvstendige undersøkelser: Man har tydeligvis foretatt en troverdighetsvurdering, og valgt å stole på påstandene til advokaten til rådmannen som fremforhandlet forlik med kommunen etter trusler om injurievedtak ved oppsigelsen.
Rådmannen har, som det fremgår av Gjerdåkers tilsvar til klagen, fått rikelig med anledning til å forklare seg, og til å kommentere Hustads påstander. Alle disse anledninger har han avslått. Dette blir enda mer spesielt når PFU fortsetter sin begrunnelse:
“Videre bør også mediene til en viss grad kunne dokumentere de anstrengelser man har gjort for få den angrepne i tale, noe som blir viktigere desto hardere angrepene er. Det er heller ikke slik at det er tilstrekkelig at klager har gitt uttrykk for ikke å ville uttale seg ytterligere i andre medier. Utvalget minner om at ethvert medium har et selvstendig ansvar i å overholde de presseetiske retningslinjer.”
Her er PFU inne på noe av et paradoks, som etter min mening er undervurdert: I en ømtålig og belastende sak som dette vil dokumentasjonen av hans motvillighet kun føre til at objektet for kritikken fremstår som mindre samarbeidsvillig enn det han er uten slike utlegninger om hvor motvillig han var til å snakke med pressen.
Uttalelser som: ”Han har fått rikelig med anledning til å uttale seg, men har svart verken på telefon, e-post, tekstmelding eller generelle henvendelser” er utelukkende egnet til å stille vedkommende i et enda dårligere lys enn det han opprinnelig var. Med PFUs innstilling er dermed journalisten stilt overfor et etisk fait accompli: Skal han, for å oppfylle det presseetiske, trampe enda hardere på objektet for kritikken?
Men det er også noe annet bemerkelsesverdig ved passusen. Mediene skal nemlig ”dokumentere de anstrengelser man har gjort for å få den angrepne i tale”.
Hvorfor skal de det? Er ikke hovedsaken det materielle forholdet, nemlig at man har gjort forsøkene? Hvorfor skal denne dokumentasjonen, om jeg forstår kritikken rett, også med i artikkelen?
Jeg vil tro offentligheten har minimal interesse for å få informasjon om måten journalisten har gått frem på, bare man kan stole på at denne måten er anstendig. Og den blir ikke mer anstendig av at den dokumenteres i artikkelen.
Dermed fremstår denne nødvendigheten utelukkende som en dokumentasjon for andre journalister, og da særlig PFU, om at man har overholdt presseskikken. Men det kan da ikke være et relevant hensyn ved bedømmelsen av det som står på trykk?
Rådmannen har, som det fremgår av Gjerdåkers tilsvar til klagen, fått anledning til å forklare seg, og til å kommentere Hustads påstander. Dette avslo han og avfeid påstandene fra Ørsta kommune som Dag og Tid konfronterte ham med som “rykte og indisium”.
En rekke medier har sitert ham på ønsket å legge saken bak seg og å gå videre. Hadde Dag og Tid skrevet rett ut at rådmannen ikke ønsket å snakke mer med dem, hadde avisen altså blitt frikjent. Men hvilken interesse skulle eventuelle lesere ha av hvordan den journalistiske prosessen har vært. Det må da kunne holde at dette dokumenteres eller sannsynliggjøres i etterkant? Og skal denne manglende dokumentasjonen føre til at man ikke kan skrive om demokratisk viktige forhold uten å begå brudd på presseetikken hvis man ikke utpensler disse forsøkene i en allerede ømtålig sak?
Det er mange rare journalistiske arbeidsmetoder ute og går, men det å la være å skrive om sine foretatte forsøk på å praktisere imøtegåelsesretten, kan vel neppe være blant de rareste.
(Kinander er tidligere førsteamanuensis ved juridisk fakultet i Bergen, nå advokat i Wiersholm advokatfirma. Saken var også drøftet av Hustad i Journalisten. red.anm.)
