Hvorfor kunne intime detaljer om siktede og fornærmede i Vågå-saken refereres i media, mens en blogger i vinter ble pålagt å fjerne skriverier om angivelige detaljer om noen identifiserbare kjendisers intime forhold? Og hva er forskjellen på ærekrenkelser og privatlivkrenkelser?
En normal reaksjon hos mange vil nok være at den fornærmede i en straffesak om seksualforbrytelser bør ha større beskyttelse mot offentliggjøring av private intime opplysninger som kommer frem i rettssalen, enn en kjendis som selv «lever av» offentlighetens lys, bør ha mot offentlig omtale av deres intime privatliv.
At dette, med noen unntak, ikke er den rettslige løsningen, kan bare forstås når man ser nærmere på hvilket juridisk-ideologiske fundament henholdsvis ytringsfriheten (herunder offentlighetsprinsippet) og personvernet bygger på i vårt samfunn.
Ytringsfriheten som vi utøver når vi publiserer ytringer, er en beskyttet menneskerettighet. Den er juridisk forankret blant annet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMK er bindende for alle stater som er medlemmer av Europarådet. Ytringsfriheten er imidlertid en relativ rettighet, som det i konkrete tilfeller må gjøres innskrenkninger i, herunder av hensyn til andres krav på personvern. Personvernet er i seg selv beskyttet av EMK, og er generelt likestilt med ytringsfriheten.
De to sidene av personvernet som særlig aktualiseres ved utøvelse av ytringsfriheten, er vernet om privatlivets fred og vernet om individers omdømme (også kalt æresvern eller injurievern).
Når det gjelder privatlivets fred, består vernet i å beskytte enkeltindivider mot at opplysninger om deres personlige forhold, deres private liv, urettmessig blir offentliggjort. Utgangspunktet er at nær sagt enhver opplysning om en identifiserbar persons privatliv er beskyttet mot offentliggjøring. Det er ikke bare snakk om det helt private – det «hemmelige» – men om detaljer fra alt hva en person foretar seg som privatperson. Følgelig har det i rettspraksis også blitt regnet som offentliggjøring av private opplysninger at ukeblader har publisert bilder av kjente personer på offentlige steder, i private ærender (eksempelvis i alpinbakken, på restaurant og lignende). Det er videre slått fast i flere dommer at også kjente personer i utgangspunktet har krav på samme respekt for privatlivet som alle andre personer.
Omdømmevernets kjernegjenstand er individers offentlige omdømme. Det skal varnes mot angrep i form av urettmessige beskyldninger om faktiske forhold. Enhver påstand om at noen har foretatt seg noe som omverdenen vil fordømme, vil normalt bli regnet som en ærekrenkende beskyldning. Beskyldninger om straffbare forhold vil alltid bli ansett som ærekrenkende, men også beskyldninger om forhold som ellers er egnet til å svekke vedkommendes omdømme – moralsk, profesjonelt eller på annen måte – vil kunne bli regnet som ærekrenkende. Det er de udokumenterte beskyldningene man ønsker å verne mot.
I moderne, europeisk menneskerettighetstenkning, slik den kommer til uttrykk gjennom blant annet EMK, anses vid ytrings- og informasjonsfrihet i samfunnsdebattensom en forutsetning for et fungerende demokrati. Likeledes forutsetter et fungerende demokrati at den enkelte borger har en beskyttet privatsfære, hvor det er mulig å utvikle seg som person, sosialt vesen og samfunnsdeltager, uten vilkårlige inngrep fra offentlige myndigheter og uten at det private offentliggjøres – man skal ikke ufrivillig måtte ”stå til ansvar” offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse.
I forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred opereres det i den sammenheng med et prinsipielt skille nettopp mellom den offentlige sfære – hvor meninger og informasjon om det som angår fellesskapet, samfunnet, utveksles – og den private sfære – hvor det som i utgangspunktet ikke angår samfunnet som sådant, foregår.
For ytringer som angår den offentlige sfære, er vernet sterkt – her er ytringsfriheten som sådan et samfunnsgode som krever beskyttelse for å sikre en opplyst samfunnsdebatt, hvor deltagerne ikke skal vegre seg fra å delta av frykt for rettslige sanksjoner. Det er blant annet et slikt synspunkt som begrunner at selv ”usanne” ærekrenkende beskyldninger i visse tilfeller kan aksepteres, når de offentliggjøres som ledd i samfunnsdebatten. De aksepteres i så fall ikke fordi samfunnet ønsker segoffentliggjøring av usanne beskyldninger som sådanne, men fordi samfunnet ønsker en prosess som leder til ”sannhet” – og den prosessen skjer nettopp gjennom den informasjonsutvekslingen som foregår i den offentlige sfære. Det er ytringsfriheten som prosess som krever beskyttelse.
Når det oppstår spørsmål om offentliggjøring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv – uten at opplysningen har relevans i samfunnsdebatten eller var en nødvendig «bieffekt» av et bidrag i samfunnsdebatten – er det på tilsvarende vis, ikke bare den enkeltes privatliv som krever beskyttelse, men også selve den private sfære som felles samfunnsgode.
Det mest sentrale elementet i alle vurderinger hvor hensynet til ytringsfriheten skal avveies mot hensynet til personvernet, er derfor hvorvidt offentliggjøringen har allmenn interesse – om publiseringen skjedde som ledd i samfunnsdebatten. Man kan si det slik at det først er når en udokumentert, ærekrenkende ytring eller en ytring som offentliggjør private opplysninger, formidles som (nødvendig) ledd i samfunnsdebatten, at hensynet til ytringsfriheten for alvor slår til.
I saker som utelukkende dreier seg om publisering av private opplysninger om identifiserbare personer, kommer dette tydeligst frem: Her kan det som en grov hovedregel fastslås at publisering av slike opplysninger anses som lovlig bare dersom opplysningene kan sies å yte et minstebidrag til samfunnsdebatten, eventuelt at de inngår som et nødvendig ledd i formidlingen av annen informasjon som bidrar til samfunnsdebatten. Det er ikke noe forsvar for krenkelse av privatlivets fred (slik det som hovedregel er for ærekrenkende beskyldninger) at opplysningene er sanne. Det er snakk om opplysninger som etter sin art ikke hører hjemme i offentligheten. Den omtalte skal nettopp slippe å stå til ansvar, noe som indirekte ville bli følgen dersom bevisføring ble avgjørende. Private opplysninger som utgjør viktige deler av bevisføringen i en offentlig straffesak, derimot, har nettopp offentlig interesse av nettopp den grunn. Da må personvernet som hovedregel vike for offentlighetens krav på innsyn i og kontroll med rettspleien.
Når det gjelder ærekrenkelser, er vurderingene mer sammensatte. En sann beskyldning vil – med mindre den samtidig krenker privatlivets fred – som klar hovedregel være rettmessig. En udokumentert beskyldning er imidlertid ikke automatisk rettsstridig. Dersom den fremsettes som ledd i samfunnsdebatten, som et i konteksten forsvarlig bidrag til «sannhetssøkingen», vil den kunne være beskyttet av ytringsfriheten. I helhetsvurderingen inngår særlig spørsmål om ytreren er i aktsom god tro på ytringstidspunktet og, ikke minst, om den beskyldte gis rimelig mulighet til samtidig imøtegåelse. Man «ofrer» i slike tilfeller den enkeltes personvern på sannhetssøkingens alter.
Det er altså henholdsvis ytringsfrihetens og personvernets kombinerte egenskaper, som både individuelle rettigheter og generelle samfunnsgoder, prosesser som demokratiet er avhengig av som sådanne, som gjør at avveiningen mellom dem i konkrete tilfeller kan få utslag som ikke nødvendigvis virker intuitivt rimelige.
***
Jon Wessel-Aas er partner i advokatselskapet Bing Hodneland og tidligere NRK-advokat. Du finner bloggen hans her.
Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for Morgenbladet, og sto på trykk der 7/6-2013 under tittelen “Demokratisk privatliv”
Wessel-Aas har skrevet mer utdypende om utviklingen av pressefriheten i møte med personvernet i norsk rett de seneste 30 årene i verket Norsk presses historie, Dahl, Hans Fredrik m fl (red), Universitetsforlaget 2010.
