Debatt:

BA-redaktør Sigvald Sveinbjørnsson i debatt med Espen Barth Eide på NRK.
BA-redaktør Sigvald Sveinbjørnsson i debatt med Espen Barth Eide på NRK.

Derfor tar jeg Oslo i forsvar

Kritikken mot hovedstaden er fordummende og tegneserieaktig.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Innlegget ble først publisert hos Adresseavisen / Midtnorskdebatt. Gjengitt med tillatelse.

Gjennom mange år av livet i Trondheim, der jeg knyttet bånd til byens musikkmiljø, fremragende fotballklubb og ellers alt som er unikt og bra, har jeg gradvis bygd en identitet på å ikke være fra Oslo.

Det var av nødvendighet heller enn glede at bandet mitt begynte å spille konserter i hovedstaden på begynnelsen av 2000-tallet. I Oslo befant den selvgode og jålete musikkbransjen seg – og det var bransjen vi måtte overbevise for å «slå gjennom».

På denne tida utviklet jeg vonde følelser. Men jeg var ikke alene.

Fortellingen om hvordan kulturen i landets største by er helt annerledes, mindre ekte og nesten falsk, står sterkt flere steder. Den er til dels underbygd av årtier med helt legitim politisk dragkamp mellom et ressurssterkt sentrum og mer fattigslige distrikter.

Men altfor ofte har fortellingen tatt form av fordummende parodi. 2021 ligger an til å bli et riktig godt år for tegneserieaktige karikaturer av forholdet mellom by og land – og det som i økende grad er spisset til å handle om en grunnleggende konflikt mellom «eliten» i Oslo og «folket» for øvrig.

Den universitetsutdannede yrkespolitikeren Trygve Slagsvold Vedum har markert seg med «naturlig» folkelighet, bevisst oppstilt i kontrast til noe påstått «kunstig» ved politiske meningsmotstandere – det er betegnende at han har sjarmert seg inn i nasjonens hjerter via et tv-program som heter «Maskorama».

Samtidig har Klassekampen, hvis journalister bor i gentrifiserte og nyhippe oslobydeler som Tøyen, lagt sin elsk på Sps motstand mot en tenkt «elite». Og i Amedia-bedrifter som Nordlys og Bergensavisen, sitter det godt gasjerte redaktører som i fullt alvor hevder å være i direktekontakt med en slags folkevilje.

Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim intervjuet av NRK.
Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim intervjuet av NRK.

Skjalg Fjellheim i Tromsø mener det viktigste akkurat nå er å påpeke at kritikk mot forurensende dieselbiler «kommer fra et villastrøk på Oslos vestkant».

I en kommentar maner han frem «de gule vestene», går i strupen på Aps Espen Barth Eide fordi han har «bakgrunn som sjef for rikingene i World Economic Forum» – og følger opp i samme stil på Facebook, der han bemerker at oslobyrådets forslag til nullutslippssoner i sentrum «kanskje kan minne litt om DDR».

Sigvald Sveinbjørnsson i Bergen følger opp med samme VGS-aktige «eliten mot folket»-narrativ, der han påpeker at Barth Eide «har vært blant jetsetterne som har klippekort til internasjonale verv og stillinger» og mener det er viktig at «de som utformer politikken ikke lengter til neste toppmøte i Davos».

Denne ideen om å representere «folket» er blitt en farsott. Det finnes et lattervekkende paradoks i at personer som tjener pengene sine på å formulere egne meninger i avisa, bruker spalteplassen til å argumentere for at fiskebløggere, kroppsarbeidere og dieselbileiere i distriktene er de eneste som bør lyttes til.

Kanskje er det mulig å psykologisere det hele – og få øye på en slags nostalgisk lengsel tilbake til en tid hvor vi alle ryddet eget land og slettes ikke bodde i hovedstaden, men det er ingen nyttig øvelse.

Viktigere er det å påpeke at redaktørenes tastaturfingre i Tromsø og Bergen maner fram et endimensjonalt verdensbilde, der alle som er motstandere av dieselbilforbud og høyere avgifter, er Vanlige Folk med Vanlige Liv, og de som bygger stengsler, er mektige, hvis eleverte ideer svever høyt over hverdagsmenneskets slit på bakken.

Denne ideen om å representere «folket» er blitt en farsott.

I virkeligheten har kampen for bilen i Oslo blitt ført like mye av bemidlede beboere på vestkanten som av andre:

Motstanden mot sykkelfelt på Frogner har vært gjenstand for føljetonger i avisene. Vestkant-beboer Christian Tybring-Gjedde (Frp) har beklaget seg over hvor vanskelig det kan være å frakte vaser fra Glassmagasinet og hjem per sykkel. Og Facebook-siden «Ja til bilen i Oslo» har med sine ufine kampanjer mot enkeltpolitikere vært drevet av en merittert PR-rådgiver som tidligere har skrevet blogginnlegg på vegne av søkkrike Jan Petter Sissener.

Alle de som fremstiller dette som noe betydelig enklere, avslører at de ikke har noe å tjene på nyansering. Skribenter som Fjellheim og Sveinbjørnsson vil bli lest og delt, men det er alt. Derfor hopper de bukk over det som er mangefasettert eller innfløkt – og bokstaverer korthugde, enkle tekster med hyppige linjeskift og så få poenger som overhodet mulig.

Dette er selvsagt bekvemt for dem, fordi det krever mindre arbeid. Hadde jeg vært et barn, kunne jeg beskyldt folk utenfor Oslo for å være late. Men det nivået kan vi ikke legge oss på. Dessuten har jeg vel allerede avslørt meg selv: Tross min sterke trondheimsidentitet, har jeg bodd like utenfor ring 2 i Oslo i snart fire år nå.

Men også her finnes det nyanser: I fjor kjøpte jeg bil. Og den går på diesel.

Powered by Labrador CMS