Det som kunne blitt mitt store år som journalist, endte i november med at jeg leverte min søknad om sluttpakke. Det var en privat beslutning. Men den kan likevel være interessant for flere. Med over 400 årsverk på vei bort fra norske redaksjoner, blir 2015 et år da vi må snakke, og tenke, veldig mye om journalistikk.
(Vatnes kommentar ble først publisert i hans gamle avis Sunnmørsposten 5. januar. Vi gjengir den med tillatelse fra forfatteren og avisa.)
2014 begynte med at jeg skrev et nyttårsforsett i Sunnmørsposten. Jeg sa at jeg var lei av repetisjonene. Lei den malstyrte journalistikken. Jeg lovte leserne å lete etter en ny vei.
Det som var ment som et lite, lokalt incentiv, spredte seg over all forventning. Det fortsatte som debatt på Dagsnytt 18, og på scena under SKUP-konferansen. Det ga meg en strøm av eposter med innspill fra norske og utenlandske lesere og kolleger. Det var en svir.
Ett år senere er dette min fallitterklæring.
Men det er også et velment forsøk på å videreformidle noen av de tingene jeg tross alt lærte.
Og det er en beskjed til dere lesere. For dette ber jeg om at dere tror meg på. Selv om dere har mistet troa på oss, selv om vi roter det til noen ganger, så har vi lyst: Vi vil gjerne lage god og meningsfylt journalistikk. Ting er bare litt forvirrende akkurat nå.
Jeg satt på jobb den 3. januar og var småskjelven.
Responsen på min lille oppstrammer, mitt rævspark til meg selv, var skrekkinngytende. Meldingene rant inn fra kjente og ukjente. Jeg hadde lykkes med et skamløst, populistisk frieri til de mange som fortviler over vanejournalistikken. Og nå måtte jeg innfri.
[factbox:1-right]
Det må sies at forsettet ikke var ment som lettvint mediekritikk. Det var grunnlagt i en ektefølt desperasjon på vegne av et yrke jeg hadde identifisert meg med gjennom nesten 20 år. Noen dager senere skulle en svensk kollega formulere det så godt for meg.
«Vi är många som måste låta vår inre storyteller slita sig ur boxen där någon låst in den utan att vi protesterat tillräcklig högt. Annars kommer morgonen när vi inte längre tycker det är värt att gå till jobbet. Det var aldrig meningen. Meningen var att se, tänka och berätta.»
Se, tenke, fortelle
Slik var det. Men jeg hadde ingen løsning. Jeg hadde ingen idé om hvordan man bryter med vanen, denne erkjennelsens fremste fiende. Den begynte først å danne seg da de første epostene kom. De var så fulle av oppgitthet, ektefølt indignasjon, forslag, og håp! Håp om at vi skulle lage det mange kalte «meningsfull» journalistikk.
Jeg måtte lese mitt eget innlegg igjen. For hva var det jeg hadde lovt dem? Hva trodde de jeg hadde sagt? Og hva var dette «meningsfulle» de spurte etter?
På den ene siden forsto jeg jo det. De vil at vi skal drive med det som er journalistikkens kjernevirksomhet, å vise fram urettferdighet, avsløre det kritikkverdige. Men jeg fikk også mange henvendelser som tydet på at det var noe mer som manglet. At det var noe enda mer grunnleggende de mislikte, noe de ikke alltid kunne si hva var, men som gikk igjen som en tone, en rød tråd i mailene jeg fikk.
Det var spørsmålet om den verdiløse journalisten
Tolv måneder og en flopp senere er jeg overbevist om en ting. Det finnes en måte å gjenvinne lesernes tillit på. Den handler ikke (bare) om å sende flere journalister på kurs i datajournalistikk, videoklipping eller scrollbare, interaktive, prisvinnende kjemperigg. Den handler i hvert fall ikke om å forkle reklame som journalistikk. Den handler om å utvikle og løfte den trauste, uglamorøse hverdagsjournalistikken. Og den handler om å tørre å nærme seg noe utrygt, og til dels ubehagelig: En mer menneskelig form.
«Takk for at du delte disse tankene, jeg undrer meg hver dag over hvordan dere journalister holder ut å gjenta selvfølgeligheter, å dyrke trivialiteter og å velte dere i elendigheter - å gni dritten inn. Verden er kompleks selv i små lokalsamfunn, hvor verdier settes på prøve hver dag.»
Epost fra leser.
Det var mange som uttrykte det samme som ham, og det gjorde meg fryktelig trist. Var det dette de tenkte om oss? Var dette virkelig bildet folk hadde av journalister? I så fall var det vel bare å gi opp. For jeg hadde jo sett hvordan reaksjonene hadde endret seg når jeg presenterte meg som journalist. Det som for ikke mange år siden var noe flott, til og med respektinngytende, hadde blitt til noe som stadig oftere ble møtt med skepsis, eller til og med konfrontasjon. Er du her for å gjøre narr? Var det ikke du som skrev nettsaken «Flere driter i å tørke seg» - om vekst i markedet for toaletter med rævspyl- og fønefunksjon?
Hvordan kan jeg stole på deg, når du nå spør meg om mitt liv?
Er det virkelig så stor distanse mellom oss, tenkte jeg. Og er det en avstand som kan sammenliknes med politikerforakt? Som får det samme utfallet, nemlig at folk etterhvert stiller seg likegyldige til det vi driver med?
«Det beste med det innlegget er at du viser at du har verdier som journalist, og det tror jeg er litt uvanlig.»
Epost fra leser, Gravefella
I dag har jeg lyst til å svare nei. For jeg vet at det er håp. En av grunnene til at jeg kan si det, er at jeg sjelden har lest så mye god journalistikk som i 2014. Bergens Tidende har gjort suverene ting, for eksempel reportasjen «Rakrygget», om 17 år gamle Zahra Maow som skulle kastes ut av landet mens hun var under behandling for sin misdannede rygg. Det var en reportasje som rørte ikke bare ved et asylspørsmål, men også ved helt grunnleggende spørsmål om menneskeverd. De siste ukene har Aftenposten avslørt mulig avlytting av norske bedrifter og stortingspolitikere, for å nevne et annet eksempel. Samtidig laster millioner av lyttere ned podcast-dokumentaren «Serial», og baner med det veien for en gammel formidlingsform med en ny vri.
Denne sorten fanebærende journalistikk har blitt viktigere å vise fram, fordi det i takt med kommersialiseringen er et stigende behov for å legitimere det vi driver med.
Men samtidig:
Dette er det dessverre ikke mulig å gjøre til vår hovedgeskjeft. De store graveprosjektene koster, og både penger og folk blir det mindre av i redaksjonene. Samtidig holder det ikke å gjøre en kraftanstrengelse nå og da, hvis rutine og avfeldighet får prege produktet resten av året.
De som overlever mediekrisa, og som nå har sjansen til å posisjonere seg, tror jeg er de som kan lage god og meningsfull journalistikk i den grå, jevne hverdagsredaksjonen. Umulig? Jeg tror ikke det, selv om jeg feilet. Og det er den andre grunnen til at jeg har håp på vegne av journalistikken.
Jeg tror nemlig det er mulig å gjøre journalistens fordømte plikt – den daglige undersøkelsen av det som skjer i livene våre – og samtidig vise at vi er engasjerte, prøvende, til og med menneskeliknende i vår rolle som medier og enkeltjournalister. For der ligger mye av grunnen til lesernes opplevelse av svik, tror jeg.
Jeg frykter at vi har blitt en profesjon som oppfattes som distanserte, forutinntatte, og uinteresserte i å lære.
Selv rakk jeg å lage 20 artikler i serien «Brytningstid». Flest de første månedene, så færre og færre utover året. De var ikke sjokkerende annerledes, de vekslet mellom det barnslige, det private, det enkle, det banale og det forsøksvis eksistensielle. De færreste var veldig gode. Men uansett hva jeg gjorde, var det noen som heiet. For det lærte jeg: Viljen til å stille seg åpen, erkjennelsen av at man ikke vet alt og kan alt, at man ikke fremstår så forbasket kontrollert, den satte leserne utrolig stor pris på.
«Eg har lest mange i serien. Nokre forstår eg og nikkar. Nokre forstår eg ikkje – og les ein gong til.»
Sms fra leser
Oppmerksomheten gjorde vel samtidig at jeg ble selvgod, og trodde det viktigste var oppnådd. Jeg, og med det Sunnmørposten, hadde vist vilje til endring. Og selv om det var mest gøy, var det også anstrengende å drive på med dette annerledesprosjektet i tillegg til alt annet en journalist skal kunne i dag. Etterhvert lot jeg meg fange av rutinen igjen, for den var det rikelig av der ute.
Det var feiltrinn. For selv om leserne forstår at det er vanskelige tider, at vi er under press, og selv om de kan tilgi at vi snubler mens vi skal utforske formen og innholdet i den nye journalistikken, så kan de ikke tilgi at vi slutter å prøve.
Slutten
Min far, den erfarne, nå pensjonerte journalisten, sa til meg kort tid etter at serien var i gang: «Dette er fint. Men du må huske at få ting er så kortlivet som en journalistisk føljetong.»
Han fikk mer rett enn han liker å tenke på i dag, tror jeg. Da mediekonsernet Polaris kom med sluttpakketilbud til journalistene i Sunnmørsposten, tok jeg den enkle veien ut. Jeg sa til meg selv at det nærmest var en naturlig forlengelse av mitt døende prosjekt: Jeg hadde inngått en kontrakt med leseren, og blitt løftet opp. Den kontrakten hadde jeg brutt. Og for den som skriver, er det den eneste kontrakten som teller.
Jeg vet at dette siste lyder kokett, og innrømmer gjerne at det fantes andre, viktige motiver. Men det er en kjerne av noe ektefølt der, også. For det å erkjenne nederlag er noe jeg ikke kan utstå, og det er heller ikke noe mediene er godt trent i. Derfor er det nettopp en av de tingene vi må søke mot, om vi skal vise at vi – trass i vår tidvise unnfallenhet – faktisk er motiverte for å lære.
For det er altså hva jeg tar med meg videre fra dette året. Viktigere enn å vise at man som journalist er uredd, viktigere enn å vise at man behersker, kan og vet, er det å vise at man er nølende, full av uro, i det ene øyeblikket høystemt, i det neste plump, den ene dagen sterk, den neste dum og nedrig, men hver dag undrende. Omtrent som et menneske som forsøker å se mening i tilværelsen, og innimellom, på sine beste dager, nærmest uforvarende får et glimt av den.
