Nick Davies spikret The Guardians avtale med Wikileaks om å publisere krigsloggene fra Afghanistan. Han sier Wikileaks uredigerte publisering av de stjålne dokumentene var en alvorlig tabbe, både moralsk og taktisk.
– I dag har Wikileaks sporet kraftig av og deres standing er på ingen måte så høy som den var. Voldtektssiktelsen i Sverige mot Julian Assange bidrar også til å svekke Wikileaks moralske posisjon, sier Davies.
Trosset råd
Gravejournalisten planla publiseringen av de stjålne amerikanske krigsloggene fra Afghanistan som blant annet dokumenterte en rekke tap av sivile liv som følge av de allierte styrkenes operasjoner.
– Alle journalistene som var involvert i saken insisterte på at Assange ikke måtte publisere materialet uredigert. Ingen har rett til å publisere materiale som kan få andre drept. Julian er en smart og hardtarbeidende mann, men han lærer mens han går og han gjorde en feilvurdering, sier Davies.
Ifølge Davies kives tre fronter internt i Wikileaks nå om hvordan man skal håndtere situasjonen. Noen ønsker at Assange må slutte, mens andre vil at han trer midlertidig tilbake som frontfigur. En siste fraksjon er lojal mot Wikileaks’ grunnlegger.
– Wikileaks er en god organisasjon og det fantastisk gode folk på innsiden som forsøker å redde organisasjonen. Et problem er at de ikke har prosedyrer for å løse slike problemer, og jeg vet ikke hva utfallet blir, sier Davies.
Men det er ingen tvil om at Wikileaks er svekket.
– Hvis du skal gå imot den mektigste regjeringen i verdenshistorien må du stå sammen og du må være krystallklar. Uheldigvis skjer ingen av de to tingene, og det er svært synd.
Foreslo samarbeid
Guardian-journalisten sier han i sommer kom på sporet av Afghanistan-dokumentene da han leste at Pentagon hadde arrestert den amerikanske soldaten Bradley Manning og siktet ham for å ha lekket store mengder hemmelig informasjon til Wikileaks. Davies sporet opp Julian Assange og møtte ham i Brussel. Der foreslo briten at The Guardian og The New York Times skulle få materialet på forhånd for å kunne gå gjennom den enorme informasjonsmengden.
– Det var to årsaker til dette. For det første forsto jeg at det var mye materiale å gå gjennom og at vi derfor trengte hjelp, fordi vi ikke visste hvor god tid vi hadde. Fra et politisk synspunkt mente jeg det var svært, svært usannsynlig at Obama-administrasjonen ville starte noen form for alvorlig angrep mot den mektigste demokratvennlige avisen i landet. Så dette var en veldig god alliert å ha ut fra begge synspunkter.
Han legger til at det var Assange som overraskende brakte inn Der Spiegel etter noen dager, men sier at dette samarbeidet også fungerte fint.
Ammunisjon til USA
Problemene meldte seg derimot da Wikileaks la ut de uredigerte krigsloggene.
– Den opprinnelige avtalen var nydelig og beskyttet journalistene som var involvert fra arrestasjoner og fra rettsordrer som kunne forhindre publisering, fordi den ga oss en politisk styrke, sier Davies.
– Offentligheten hadde et behov for å lese om antallet sivile som ble drept i Afghanistan, om amerikanske drapspatruljer som dro ut for å drepe antatte Taliban-soldater, men som også drepte uskyldige sivile, og om involveringen mellom den pakistanske etterretningstjenesten og Taliban. Dette er en svært viktig historie, sier Davies.
Men den politiske beskyttelsen og styrken man hadde, forsvant raskt når Wikileaks publiserte dokumenter som kunne føre til død og lemlestelse av folk på bakken i Afghanistan.
– Publiseringen av dokumentene ga de amerikanske myndighetene ammunisjon som de kunne rette tilbake mot oss. Derfor var det en alvorlig tabbe, både moralsk og politisk.
Han sier at skjønnheten i avtalen med Wikileaks lå i at avisene publiserte artikler som var i offentlighetens interesse og var trygge for sivilbefolkningen på bakken i Afghanistan.
– Det som er virkelig frustrerende er at de første 48 timene snakket verden om virkelig viktige sakene som ble brakt ut i lyset av de amerikanske krigsloggene. Men da det ble klart at det var materiale på Wikileaks som kunne resultere i skade, var Det hvite hus i stand til å vinne store fordeler i informasjonskrigen og de endret agendaen. Så ble hele debatten om Wikileaks har de blod på hendene eller ikke, og diskusjonen om sivile tap ble helt borte. I 48 timer var den debatten der, så forsvant den.
Han mener likevel de tre redaksjonene har grunn til å være stolte av hva de oppnådde.
– Du må være ekstra stolt, siden det var din idé?
– Vel, det var faktisk ikke så veldig vanskelig. Jeg har jobbet mye hardere på langt mindre saker.
(Mollestad intervjuet Nick Davies under et kurs i Brighton sist helg.)
