Karin E. Svendsen har lest dødsannonser i 30 år – så fant hun endelig en god sak

«I stedet for blomster kan du donere til ditt lokale sykehjem øremerket oppgradering av generelt dårlig mat og saus».

Journalist Karin E. Svendsen stoppet opp da hun leste teksten i dødsannonsen.

Svendsen har lest dødsannonser nesten hver eneste dag i 30 år, men det er første gang det har blitt en sak ut av denne daglige runden.

– Jeg har brukt veldig mange timer på research, kan du si, ler Svendsen.

Overtalt av kollegaene

Mat på sykehjem er et tema hun syns er veldig viktig, og er innenfor stoffområdet hun skriver om i Fagbladet. Der har hun jobbet siden bladet ble oppretta i 2003, og før det noen år i Basis, som var en av forgjengerne til Fagbladet. Hun har ansvaret for helse- og sosialstoff, som er én av hovedseksjonene til Fagforbundet.

Selv om hun ofte legger merke til interessante ting med dødsannonsene hun leser, er det også første gang hun har sett en med et politisk budskap.

Svendsen tok med seg annonsen på morgenmøtet, og det ble til saken Olemanns siste vilje: – Pappa drømte om en bedre middag med god saus, om Olemann Heggem, som ofte ringte til dattera og klaget på maten han fikk på sykehjemmet i Oslo.

– Det var litt ubehagelig å ringe før bisettelsen, men kollegaene mine overtalte meg, sier Svendsen.

Fascineres av dødsannonsene

Over 17.000 har lest saken, og i ettertid har Svendsen fått en stor takk fra dattera Henriette Heggem, som mener maten ødela livslysten til faren. Hun intervjuet Heggem etter begravelsen.

– Hun takket for at jeg hadde sett annonsen, og skrev at faren ville ha satt pris på å få litt blest rundt en av sakene han var misfornøyd med på slutten.

Det er ikke sånn at Svendsen har lest dødsannonser for å lete etter saker, hun leser også nekrologer, og syns det er interessant å kikke på navn.

– Det er noe med det at døden henger sammen med livet. Jeg ser på datoene og legger merke til hvilke navn som går igjen for de ulike tiårene. Og ikke minst hvor lenge de lever.

Som oftest er det ganske vanlige navn og ikke veldig oppsiktsvekkende tekster i annonsene, men noen ganger er de så spesielle at hun må klippe dem ut. På korktavla på kontoret hennes henger det en som heller aldri ble en sak, men med et spesielt navn: «Helene Frøken Harepus».

Fagbladet har i dag ni journalister, og seks andre, blant annet redaktører, en sekretær og en uttegner. De er lokalisert sammen med Fagforbundet, som utgir bladet, midt i Oslo sentrum. Det mener Karin Svendsen både har fordeler og ulemper for redaksjonen.

– Her er både politisk ledelse og administrasjon. Jeg er ofte med på avdelingsmøtene til Fagforbundets yrkesseksjon for helse og sosial.

Her får hun ofte ideer til saker, og de er også til god hjelp når hun trenger innspill om kilder eller andre kontakter.

– Men jeg har også nytte av å treffe de tillitsvalgte i yrkesseksjonen, altså politikerne.

Viser den andre siden

En god Fagbladet-sak mener Svendsen handler om rettigheter til dem som jobber, men kan også være om jobben de gjør, eller dem som berøres av den. Selv liker hun saker som er faktaorienterte. Skildringer er bra, men ikke om det blir for mange av dem før det kommer konkret informasjon.

Ifølge henne skriver Fagbladet ofte positive saker og om ting som går bra. Nettopp derfor mener hun saken om Olemann er viktig – den viser den andre siden.

I det siste nummeret av Fagbladet har hun for eksempel en reportasje fra Gloppen omsorgssenter i Sandane, som fikk pris for det beste sykehjemskjøkkenet i 2017. Hun har møtt mange pårørende som ikke er fornøyde med tjenestene, men ikke mange vil stå fram.

– Maten er veldig viktig for de gamle. Det er ikke alltid tilberedning og servering fungerer like bra, men det kommer gjerne bare fram når det har skjedd en skandale, eller når en kjendiskokk skal teste maten.

Journalisten ønsker tips om flere journalister som har fått ideer til saker på en litt uvanlig måte. Vet du om noen? Send til journalisten@journalisten.no