Kildeutvalget refser norske redaktører og opplæringen i redaksjonene:
– Hver enkelt journalist lager sine egne normer

– Vi foreslår ikke enorme endringer, men heller å leve opp til idealene pressen allerede påstår at vi har, sier utvalgsleder Sven Egil Omdal.

I dag presenterer han rapporten fra utvalget som i kjølvannet av VG/Sofie-saken har gjennomgått norsk presses forhold til sine kilder.

Utvalget foreslår en rekke endringer i Vær varsom-plakatens (VVP) punkter om forholdet til kildene.

Det handler blant annet om at journalister bør opplyse om det hvis de gjør opptak av intervju, at anonyme kilder ikke bør få framsette personkarakteristikker eller udokumenterbare påstander, og at sitatsjekk bør være personlig og begrenset til korrigering av faktiske feil .

Totalt er seks VVP-punkter foreslått endret (se faktaboks). Les hele rapporten hos Norsk Presseforbund.

Vil sidestille sitatstrek og anførselstegn

Utvalget tar til orde for en mer restriktiv sitatpraksis, og i rapporten oppsummerer de at de mener at:

• Alt som framstår som et muntlig sitat i en tekst, må være uttalt muntlig.
• Alt som utstyres som et sitat i en tittel, må kunne gjenfinnes som sitat i teksten.
• Alt som siteres, må være kildens egne ord, ikke bekreftelser på spørsmål fra journalisten. I stedet for å legge ord i munnen på kilden, bør journalisten spørre hvordan vedkommende selv vil formulere det.

VVP-punktet om gjengivelse av uttalelser får foreslått en liten, men viktig presisering, ifølge Omdal.

Tre ord foreslås lagt til det eksisterende punktet (i kursiv): «Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser i indirekte sitater. Direkte sitater skal gjengis presist.»

– Folk tenkte kanskje at vi skulle komme med et mye mer omfattende forslag der. Men vi så at hvis vi bare gjør dette lille grepet, vil vi sette en standard som er betryggende, sier Omdal.

Utvalget mener presiseringen gjør at det ikke blir nødvendig å skille mellom sitatstrek og anførselstegn, selv om sitatstrek forbeholdes muntlig tale.

– Mange praktiserer dette veldig strengt

Omdal mener diskusjonen om norsk versus engelsk eller amerikansk sitatskikk heller kan ses på som en diskusjon mellom slapp eller restriktiv norsk sitatskikk.

– Vi oppdaget at det er veldig mange norske journalister som praktiserer dette veldig strengt, og slik vi mener det bør gjøres. Når de skriver indirekte sitater er de lojale mot meningsinnholdet, men står friere til å konstruere setninger som flyter best mulig, sier Omdal, og fortsetter:

– Men når de gjengir direkte sitater, er de så godt som ordrette. De tar vekk fyllord og halve setninger, men det som står der, var det som ble sagt.

Om det som sto der, virkelig var det som ble sagt, var kjernen for mange diskusjoner om VGs dekning av «dansevideoen» med Trond Giske fra Bar Vulkan.

Det omdiskuterte sitatet som ble tillagt en da ikke navngitt Sofie Bakkemyr, som danset med Giske på videoen, ble en direkte foranledning til nedsettelsen av kildeutvalget, som i tillegg til Omdal har bestått av Eva Sannum, Anki Gerhardsen og Simen Sætre.

Selvransakelse etter VG-saken

Omdal trekker fram en lang liste aspekter pressefolk har nevnt som lærdommer som finnes å hente fra saken.

– VG-saken utløste en stor selvransakelse hos mange. Noen sa dette bare var dårlig håndverk fra VG sin side, men de fleste sa at de hadde gått i seg selv og spurt seg om de var sikre på at dette ikke kunne skjedd hos dem. Og svaret var nei, det var de ikke sikre på, sier Omdal.

– En nyttig sak å få opp, for presse-Norge?

– Absolutt. Og jeg tror det var spesielt viktig at det var VG som gjorde dette. De har store ressurser og driver med mye kontroversiell journalistikk. De har mye glimrende arbeid og ekstremt gode journalister. De har alle forutsetninger for å gjøre dette arbeidet skikkelig. Når de tryner, ser folk at det kan skje alle steder.

Én foreslått VVP-endring er noen nye ord i punkt 3.9, (nytt i kursiv): «Vis særlig hensyn overfor urutinerte kilder og personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser.»

– Hele Sofie-saken ville ikke vært det den ble hvis dette hadde blitt fulgt, hvis man hadde vært mer bevisst på at Sofie var en urutinert kilde, sier Omdal.

– Praksis avviker ofte fra reglene

Eventuelle VVP-endringer til tross; utvalget understreker flere ganger at det viktigste arbeidet som kan gjøres for mer forutsigbar og bedre kildekontakt i norske mediehus, må gjøres av redaktørene og redaksjonene selv.

Omdal beskriver til Journalisten at et nøkkelfunn har vært at presseetikken langt på vei har blitt noe enkeltjournalister finner ut av selv:

– Innenfor Vær varsom-plakaten er det stor frihet til å gjøre ting på mange måter. Hver redaktør kan sette standarden for sin redaksjon, men det er det overraskende mange som ikke har gjort. Og selv der det har blitt gjort, er det overraskende å se at praksis ofte avviker fra reglene, sier Omdal.

I arbeidet med rapporten har utvalget dannet seg et inntrykk av at mange journalister ikke vet hvordan kolleger klargjør premisser, avtaler sitatsjekk eller forholder seg til anonyme kilder.

«Intervjuer med redaktører og journalister fra samme redaksjon avslører også at redaktørene ofte ikke vet hvordan underordnede i praksis forholder seg til kildene, selv om det finnes bedriftsinterne regler for dette», står det i rapporten.

Som Omdal oppsummerer det:

– Jeg mener vi har dekning for å si at presseetikken langt på vei har blitt individualisert. Hver enkelt journalist lager sine egne normer.

Etiske regler på gamle servere

Omdal mener å se at presseetiske «husregler» i redaksjonene veldig ofte blir neglisjert, selv om de i utgangspunktet finnes.

– Redaktører sier «huff, ja, vi har visst noen, men de ligger på en server som vi sluttet å bruke for noen år siden». Den type svar får vi, sier utvalgslederen, som også beskriver at en del redaktører mener spørsmål fra utvalget har vært et spark i baken for å prioritere etisk arbeid.

– Dét sier oss at det ekstremt viktige arbeidet med å sette en standard for produktet man er sjef for, har vært neglisjert av redaktørene.

– Har du noen tanker om hvorfor det har blitt sånn?

– Jeg tenker det har druknet i travelheten, det har ikke vært en av tingene redaktørene må gjøre. Veldig mange sier at de snakker om det ved PFU-klager eller -fellelser. Det er virkelig å sette kjerra foran hesten.

Konsekvensene er klare, mener Omdal:

– Svak opplæring og svake føringer fra redaktørene betyr også at de nye som kommer til i redaksjonen selv utvikler sin personlige stil. Det kan være de tar med seg stilen fra der de kom fra. Dermed kan man ikke være sikker på at reglene blir fulgt, selv av en redaksjon som har egne regler.

Forvirrer kildene

– Hva er det som er så uheldig med «individualisering» av presseetikken?

– Når det gjelder omgang med anonyme kilder, kan det jo være livstruende. Noe annet er at publikum ikke kan vite hva standarden er. Hvis det står i en avis at noen har sagt noe, så burde man kunne vite at vedkommende faktisk har sagt det, sier Omdal, og legger til:

– For kildene er det jo også veldig forvirrende. De kan venne seg til å bedrive mye etterarbeid med saker og være omtrentlige når de blir intervjuet, men plutselig møter de en ny journalist som kjører en streng linje og kun lar dem rette feil.

Omdal snakker også gjerne om erfaringen med å gjøre intervjuer av journalister under arbeidet med rapporten:

– Vi tilbød alle sitatsjekk. Alle ville ha det, og forbløffende mange av dem var av den oppfatning at sitatsjekken var en anledning til å omformulere seg. Det var veldig interessant for oss å se.

Sier Sven Egil Omdal, som for øvrig takket nei til sitatsjekk for dette intervjuet. Lydopptak var avklart før intervjuet startet.

LES OGSÅ:

VG og Sofie er blitt enige om forlik: – Ønsker henne alt godt videre