Sven Egil Omdal på scenen under Medieleder 2019. Her sammen med fra venstre Elin Stueland (Stavanger Aftenblad), Gard Steiro (VG) og Marit Ulriksen (Rana Blad). Foto: Roger Aarli-Grøndalen
Sven Egil Omdal på scenen under Medieleder 2019. Her sammen med fra venstre Elin Stueland (Stavanger Aftenblad), Gard Steiro (VG) og Marit Ulriksen (Rana Blad). Foto: Roger Aarli-Grøndalen

– I mange tilfeller ser vi at det er spørsmålet som blir gjengitt som et sitat

Sven Egil Omdal ønsker debatt om sitatpraksis.

Publisert   Sist oppdatert

Den norske praksisen med å «sitere omtrent det som er blitt sagt», er et av områdene som det forholdsvis nyoppnevnte kildeutvalget til Norsk Presseforbund skal vurdere. Utvalget har også fått som mandat at det kan komme med forslag til endringer i Vær varsom-plakaten, hvis utvalget mener at det er nødvendig.

Sitater som nesten er sitater

Under Medieleder 2019 i Bergen i dag, den årlige medielederkonferansen til Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening, ga Sven Egil Omdal – som leder utvalget – en statusrapport. Da kom han også innom den norske sitatpraksisen.

– Vi skal blant annet se på dette med sitatpraksis, og den særnorske formen vi har, hvor vi har to typer sitater. Sitater som skal være sitater, og sitater som er nesten sitater, sa Omdal.

Diskusjoner om den norske praksisen med å gjengi meningsinnholdet, men ikke ordrette sitater, etter en sitatstrek, dukker opp med ujevnt mellomrom. Og den blusset opp igjen etter VGs dekning av Trond Giskes dansevideo, hvor intervjuobjektet sier at hun er feilsitert, men hvor VGs journalist mener at det ikke er tilfelle.

VG-saken var også bakgrunnen for at Norsk Presseforbund ønsket en grundig gjennomgang av hvordan norsk presse behandler sine kilder.

Legger svarene i munnen

­– Vi har et system hvor det som står i anførselstegn skal være korrekt sitert. Det skal da være ord som er ytret av kilden. Men hvis vi bruker sitatstreken, så betyr det meningsinnholdet i det som vedkommende har sagt. Og da er det stor sjanse for at det er omtrent det vedkommende har sagt.

Han la til:

– I mange tilfeller ser vi at dette er noe som kildene ikke har sagt i det hele tatt. For eksempel at det er spørsmålet som er gjengitt som et sitat.

At man legger svarene i munnen på intervjuobjektet, og gjengir svaret i sitatform, er en vanlig arbeidsmetode for mange journalister, sa Omdal.

­– Journalisten formulerer sitatet i spørsmålsform, og så haler man en slags bekreftelse ut av intervjuobjektet, og så er det dette som blir sitatet. Og da sier folk: «Jeg sa ikke det». Men fikk du ikke spørsmål om det, «men jo, jo – det var ikke mine ord».

Omdal trakk fram at det i mange redaksjoner er en veldig liberal tolkning av hva man legger i begrepet sitat.

– Jeg vet ikke om dette er særnorsk, med det strider i hvert fall med sitatpraksis i en del andre land.

Plukke ut det viktigste

Omdal sa videre at tilhengerne av dagens sitatpraksis ofte pleier å vise til Niels Christian Geelmuydens intervju med Gro Harlem Brundtland fra 1993, hvor han gjenga Brundtland nøyaktig slik hun snakket.

– Det ble en helt uleselig tekst. Og det jo sånn med de fleste av oss, vi snakker ikke i fullendte setninger. Vi begynner kanskje på et resonnement, og så fullfører vi setningen med et annet resonnement. Likevel klarer man i veldig mange andre land å håndtere dette med at man kanskje ikke gjengir hele dialogen, men det som er viktig som vedkommende sier, sa Omdal.

Og pekte på at det siste da blir gjengitt helt korrekt.

– Her er det uenighet i norsk presse. I arbeidet så langt ser vi at her spriker oppfatningen til norske journalister og redaktører. Det viktigste nå i første omgang er imidlertid å få sparket i gang en debatt om vår sitatpraksis er god nok. Eller om det er sånn at du kan forhandle med kildene i etterkant om hva de har sagt, eller burde ha sagt. At man er i en forhandlingsposisjon helt fram til publiseringstidspunktet.