Hva har mediene lært?

Søndag var det ett år siden terroren rammet i Regjeringskvartalet og på Utøya. På bakgrunn av de mange mediedebattene det siste året, har Journalisten invitert til å oppsummere de viktigste lærdommene og se fremover på hva vi tar med oss videre.

Vi stilte spørsmålet «Hva mener du er de tre viktigste lærdommene av mediedekningen av 22. juli-terroren, og som vil kunne ha betydning for mediene også i fremtiden?»

Hva mener du? Kommentér under artikkelen.

– For lite systemkritiske

Journalist Kjetil Stormark ga i fjor høst ut boka «Da terroren rammet Norge», og har dekket rettssaken mot gjerningsmannen Anders Behring Breivik. Til tross for mange utfordringer, synes Stormark mediedekningen har vært god, og at noen medier h´ar imponert.

Men han mener også at mediene kan lære. 22. juli viser ifølge den erfarne gravejournalisten at mediene ikke var systemkritiske nok i forkant.

– Når så mye sviktet på beredskapssiden 22. juli, er det åpenbart at norske medier burde ha vært langt mer systemkritiske i forkant, hva angår beredskapen i Norge, skriver Stormark.

Da 22. juli rammet var mediene ifølge Stormark redde for å bli oppfattet som umusikalske og hensynsløse.

– Mange medier ventet lenge med å stille de åpenbare spørsmålene om hva som sviktet og hvorfor. Det tok altfor lang tid før den systemkritiske journalistikken ble synlig. Og når den først kom, har det vært for lite av den.

Flokktendenser

Stormark mener også at mediene har jaget for mye i flokk. Han mener noen av de toneangivende mediene burde droppet mer av fellesstoffet og heller brukt ressurser på å forfølge noen av hovedsporene i dybden.

– Det er fortsatt store og ubesvarte spørsmål i denne saken. Alle bør ikke sitte og lese de samme politidokumentene og rapportene. Hva med innholdet og informasjonen som det ikke foreligger rapporter om ennå? Det er betydelige svakheter i politiets etterforskning, og derfor bør vi i mediene innta en litt mer uavhengig og selvstendig rolle.

Talerør

AUF-er og Utøya-overlevende Bjørn Ihler har blant annet ytret seg kritisk til målet om å ta Utøya tilbake. Ihler mener at 22. juli har lært oss hvor viktig det er at folk får den informasjonen de trenger gjennom mediene.

– Jeg tror det er viktig at vi også lar mediene være talerør for dem vi ikke er enige med slik at vi får en åpen og flersidet debatt. Jeg tror óg vi i enda større grad har lært om rollen mediene har i å granske hvordan samfunnet og systemet fungerer, slik at vi kan se hva som er galt og gjøre noe med det.

– Lytt til pårørende

Filosof Henrik Syse representerer allmennheten i Pressens Faglige Utvalg (PFU), som det siste året har behandlet flere klager på mediedekningen av 22. juli. Han mener mediene har spilt en svært viktig rolle, både ved å gi informasjon om hva som faktisk har skjedd og ved å sette ord på hendelsene og reaksjonene.

Syse sier det er pressens plikt å fortelle og vise det som er ubehagelig, men med de pårørende og etterlatte i tankene.

– Dramatiske bilder av døde personer og ordrette gjengivelser av ting sagt i panikk og affekt, er eksempler på det man skal være varsom med. Lytt til de pårørende dersom de har spesielle ønsker i dagene rett etter denne type hendelse og ta hensyn til ønskene deres der dette ikke kolliderer med viktige informasjonsbehov overfor offentligheten, skriver Syse.

– Nødvendig motsetning

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mener den første lærdommen er at medienes rolle er viktig.

– Motsetningen mellom mediene og makten er en forutsetning for at demokratiet skal kunne fungere. Samtidig må lyskastere rettes mot mennesker og grupper som lefler med totalitære ideer, være seg religiøse eller politiske, høyreorienterte eller venstreorienterte.

Kokkvold sier 22. juli-dekningen viser at det går an å lage følsom og høyverdig journalistikk også i tilknytning til grenseløs sorg, terror og brutalitet.

Men han mener saken også viser at selv de største nyheter til tider kan få en for massiv mediedekning.