Klippjournalistikk i skuddlinja

 Nyhetsmedier har i over 200 år bygd mye av sin virksomhet på andres arbeid. En hendelse fant sted i New Orleans og ble raskt omtalt i lokalavisa. Så forflyttet nyheten seg fra avis til avis langs den amerikanske østkysten så raskt hesten kunne bære budskapet.

Det er legitimt å gjengi andres nyheter. Informasjon er avgjørende for at samfunnet skal fungere og gir hver enkelt grunnlag for egne valg. Derfor er også sitatretten nedfelt i lovverk, rettspraksis og i Vær varsom-plakatens 4.4. Den setter ingen tydelige begrensninger og formulerer seg svært forsiktig om kravet til kildehenvisning. Redaktørforeningens generalsekretær Nils E. Øy gikk imidlertid nærmere inn på sitatrettens begrensninger da temaet var oppe i 2009. Det er for eksempel ikke åpenbart at man kan forsyne seg fritt av innhold som ikke ligner hendelsesnyheter.

Samtidig snur teknologien nå mange gamle normer på hodet. Tidligere kunne du med rette hevde at gjenbruk av andres arbeid var nødvendig for at informasjonen overhode skulle nå utover opprinnelsesstedet og originalmediets faste publikum. I dag gjør nettets grenseløse distribusjon dette argumentet avleggs, samtidig som fristelsene til å klippe er økt tifold.

Når en liten redaksjon eller enkeltperson publiserer noe interessant og en stor nettplattform overtar det meste av innholdet, tar de siste et valg der alternativet er å peke høylytt på scoopet og så sende leserne der det ble gjort.

Det ville gi større oppmerksomhet om original og undersøkende journalistikk, på bekostning av avskrift. Det ville også gi muligheter til økte inntekter for mediet som fant informasjonen, kanskje særlig hvis det oppstår systemer for inntektsdeling etter spotifymodellen.

Foreløpig virker det ganske urealistisk. Google, som er under angrep for en teknologi som egentlig er egnet til å skape økt trafikk for nyhetenes kilder, varslet for et par år siden en algoritme som skulle gi mediet som først omtalte en sak, plass øverst i søket. Siden har vi ikke hørt mer om planen.

 Ytrings- og informasjonsfriheten vil lide hvis vi inviterer til reguleringer av sitatretten. Den digitale distribusjonen flytter samtidig makt fra mediene til eksterne aktører som Facebook og YouTube, og dermed øker risikoen for at informasjon blir sperret. Legg til autoritære regimer, krav om religionsbeskyttelse mot kritikk og opphavsrettshavernes advokater. Til sammen krefter som gjør det mye viktigere å hindre innstramminger enn å hindre sjofel klipping.

Alternativet er de frivillige ordningene. Kanskje bør Presseforbundet snart på banen med forslag til omforente regler for hvordan vi siterer og gjengir andres innhold i en digital tid, enten de er konkurrenter, bloggere eller bildedelere?

 Det er for å undersøke dette terrenget og skape debatt om hvordan vi beveger oss videre at Journalisten lanserer denne artikkelserien. Jeg håper mange vil bidra!